Den funklende kjeden

......

Oversatt til norsk av Cornelis Smits

Skedsmokorset, 1998

DEN FUNKLENDE KJEDEN

Etter å ha stenket tebladene, som skulle absorbere støvet, var det deilig å kjøre rundt på ryggen til Bettie, mens hun børstet teppet. Senere, stående foran det åpne vinduet, var det enda deiligere å speide ut over det glitrende vannet i kanalen.

Da hendte det at man langt borte kunne skimte en prikk, som etterhvert som den nærmet seg og ble større og større, åpenbarte seg som en treg tjalk lastet med torv. Langsomt og staselig gled den nærmere med svulmende seil, for så å drive forbi de begjærlige barneøyne lik en stor brun tryllefugl med en lettsindig vimpel som en nesten kunne ta på.

Ofte flagret en broket guirlande av en klesvask festlig på en usynlig tråd. Eller det sto et lite skippersbarn ved roret ved siden av moren, mens den lille hånden hennes holdt godt fast i det sorte ullskjørtet som om det skulle være hennes eneste feste i en hvileløs glidende verden.

Alle tjalker lignet hverandre, men de var også forskjellige. Bare den lille ruffen hvor i dette avvekslende liv syntes å være trygt forankret bak hvite buede gardiner og en grell granium i midten, hadde alltid det samme utseende.

Når skipet var glidd forbi måtte man se etter det helt til den faste broen hvor seilene, etter et eller annet magisk tegn, plutselig sank ned, og den store masten bøyde seg ned. Vimpelen, nå ikke lenger stolt og lettsindig, flagret nå som et slags nødflagg over vannflaten og syntes å trygle om hjelp, mens det ble sugd inn i mørket under broen.

Av og til forstyrret også en hissig liten dampbåt stillheten.

Usynlige hender syntes å holde de høye stabler med fat på plass på lekterne. Stadig ventet Charrie med spenning på det øyeblikk da hele lasset vil falle av og rulle til alle kanter utover det blå vannet.

Også de vinterlige trærne opptok hennes tanker. Det var noe rart med disse trær. Når høsten rørte ved bladene en etter en, endret de etterhvert farge fra grønt til rødt, som så bleknet til gult. Langsomt flagret blad etter blad nedover hvor det dannet seg et bronsent teppe på gatesteinene langs kanalen. Noen falt til siden og flagret sørgeløst ned på vannflaten, og seilte som små lekebåter under broen gjennom mørket og jaget etter båtene i den vide verden.

Etterhvert som trærne ga bladene fra seg kom det fjerne, som var gjemt om sommeren, nærmere, og sammen med den klare høsthimmelen. Helt til trærne etter en stormnatt sto der nakne og fargeløse med grener som skjeletter. Da ble det fjerne Charries uomtvistelige eiendom i mange måneder helt til trærnenes svik gjentok seg neste høst.

Men så om våren brøt det plutselig frem en rosa glød fra de mørke grener som om det raste en brann inne i dem: nå blomstret almene! Langsomt forsvant gløden og blomstene skrumpet inn. Gjennom de finfordelte grener jaget den gjærende saften oppover og fikk leddene i grenene til å svulme til knopper som så plutselig åpnet seg og svellet ut med lyst og kjærlig grønt. Da var det vår. Det fjerne ble uoppnåelig. Men andre deilige ting nærmet seg, først noe sky og sjenert, men senere tok de helt fatt i henne.

Når øynene hennes atter stirret over vannflaten, som nå hadde endret farge, hendte det ofte at måkene gynget på den som små hvite skip, inntil de med ett gjenopptok sin lek med hverandre og solstrålene. Flaksende fløy de da rett forbi vinduet for så plutselig, i en uvirkelig flukt, å måle seg med den staselige ro av de fortryllende skip.

På den andre siden av kanalen kjørte regelmessig de tunge bryggerikjerrer, lastet til topps med svære grå fat som syntes å følge de samme stabilitetslover som gjaldt for fatene på lekterne.

De store hestene bøyde nakkene under de messingpyntede grimer. De plasserte sine behårede bein rolig og sikker på gatesteinen, mens de viftet stolt med sine lyse haler.

Av og til skramlet vognen under hennes vindu som flyttet planker langs kaien til et annet lagringssted. Med forsett hadde vognmannen skjøvet en av plankene noe bakover. På denne hadde han festet sitt røde lommetørkle som et signal for trafikantene. Eller var det kanskje et flagg, på halv stang, sørgende over det døde treet som en gang lot sine blad suse under stjernene og som nå skulle tjene menneskene på annet vis.

Mens Charrie sto ubevegelig foran vinduet, hendte det ofte at Arne Loos, som bodde i etasjen over, hadde de samme opplevelser, som Charrie når han sto like urørlig på kaien nede. Det hendte også at han gikk frem og tilbake med lange skritt, pekende med spaserstokken og pratende med seg selv.

Ulikt alt det bevegelige og brokede som gled forbi, men like fascinerende, var den lange figuren med den mørke frakken, en tryllekunstner som med en armbevegelse til venstre eller til høyre syntes å kunne fremkalle undere fra både himmelen og vannet.

I likhet med de vinterlige trær som oppbevarte vårens blomstring inni seg, omhyllet denne mørke frakken et funklende liv som også Charrie ble delaktig i i den rolige toppetasjen: ord som edelsteiner som barnet så og tok på, dog uten å kunne ane deres reelle betydning.

Slik gikk dagene: de blå som safirer, fullt av viftende festlig grønt, de grå dager som perler når tåken sto foran vinduet eller grå regnskur slo mot vinduet. Livet lenket dem sammen til en eneste kjede, som det var så deilig å se og røre ved, men det beste var å få bære dem selv.

 

SMILET

Denne dagen våknet Charrie ved at hagl tikket på vinduet hennes.

Hun husket hvordan Betties halskjede hadde gått i stykker over marmorhyllen over vaskeservanten, og den lignende lyden som de dansende perler hadde forårsaket.

Døren gikk opp. Det bleke ansiktet til moren hennes under det høyt med kammer oppsatte håret bøyde seg over henne.

"Så lenge du har sovet, barnet mitt. Alle brødre og søstre er allerede ut av huset. Bettie har til og med rengjort stuen."

Hagleværet avtok og solen tittet gjennom skyene. Måkene barberte den knallblåe vannflaten i kanalen, en båt nærmet seg i det fjerne, med brune seil og skrog og en klar rød vimpel.

Ropet fra fiskekonen lød oppover veggene: "fine reker, levende reker!" Barnet skalv da hun hørte mor si til Bettie: "Vi får vel se..., gå ned og se etter...., en kilo skulle vel holde!" Med avsky, men likevel interessert så hun gjennom vinduet hvordan den glinsende massen ble fylt i gryten. Men nå kunne hun ikke gå ned til kjøkkenet, hvor gryten ville bli satt på ovnen, og noen dødsens redde reker ville forsøke å hoppe opp mot lokket. Fiskekonen gikk videre, men lenge kunne ropene hennes høres.

"Charrie, kommer du på kjøkkenet for å drikke kaffe?"

"Kom bare inn med kaffen", sa mor da Charrie ikke kom. "Det er rekene, vet du!"

Med stor forundring så Charrie senere at moren, som alltid kunne stryke så mildt over håret hennes, brakk skallet til de kokte reker i to deler. Hun rømte til akterstuen og trøstet seg med hennes tre gleder: et falmet bilde av onkel Jan, liten og uskyldig i en hvit dress oppe på et hvitt berg med enda høyere fjell i bakgrunnen. Tenk så nær himmelen han var der! Ville han noen gang komme tilbake fra dette fjerne landet? Og ville tante Meta fortsatt ha på seg kjolen med de levende blomster? Ville de aldri tørke ut? Eller sydde hun stadig på nye langs sømmen?

Den andre gleden var det spraglede skjellet som onkel Jan en gang hadde sendt sammen med andre ting. Hun la det inn til øret og lukket øynene. Der hørte hun på susingen fra oseanet som var likeved onkelens hus.

Forsiktig la hun skjellet tilbake igjen ved siden av hennes tredje glede: boken med den glinsende permen av tre, som det var skrevet mystiske bokstaver på.

"Dette er hebraiske bokstaver", hadde Jetje fortalt henne en gang. "Hebraisk er jødespråket, og her står det: blomster fra graver i det hellige land".

Arkene i boken var av tykt kartong. Av meget fint tre var det pålimt en slags gravstein hvorfra det stakk ut tørkede blomster i ulike former og farger. En fremmed muggen duft steg opp derfra, den var både deilig og frastøtende.

"Æsj, her lukter det kirkegård", hadde Peter sagt, da han bladde gjennom boka. Men Charrie hadde aldri vært på en kirkegård. Hun strøk gjerne fingertuppene over blomstene og over det tynne glatte treet. På hebraisk var navnene på gravene skrevet nederst.

Noen steder hadde onkel Jan oversatt noe. Røde og hvite blomster hadde det vært på Rakels grav, og en enkel rose på graven til Lea. Charrie visste ikke hvem Rakel var, denne kjærlige kvinne for hvem en mann ville tjene i vel 14 år, heller ikke Lea med sine mørke øyne. Det var spesielt mors omtale av det hellige land som gjorde boka til den største av hennes tre gleder.

Barnet la boka tilbake igjen ved siden av skjellet, gikk inn i gangen, åpnet døren til trappeoppgangen og klatret opp trappen. Foran døren til øverste etasje ventet hun litt og lyttet. Pieta, kanarifuglen, sang. Den ene sangen fulgte sørgeløs den andre.

Forsiktig trykket Charrie ned håndtaket og åpnet døren. Arne Loos satt og skrev ved bordet rett foran vinduet. Han så opp et øyeblikk da barnet kom inn og smilte. Charrie smilte tilbake. Hun så på Pieta som hadde sluttet å synge. Så fanget blikket hennes Joris, gullfisken. Hun tok noen mauregg og kastet dem en etter en i vannet. Fisken gled oppover og snappet etter dem. Så gikk hun til bokskapet. Nederst tok hun frem en stor bok i en blå perm med gule bokstaver: Die illustrierte Zeitung.

Med stor interesse kikket hun en stund på det store bilde. Til høyre var den store stammen til et blomstrende epletre. Bare blomstene på de nederste grener var synlige. En pike lente seg mot stammen. Hun hadde hvite strømper som stakk ned i sorte lave sko, og en blå kjole med et langt hvitt forkle. Med hendene på ryggen så hun henrykt på to lekende sommerfugler foran henne over det det med blomster dekkede gresset. Til venstre var det en liten rund sky på himmelen.

Arne Loos, som visste at Charrie så på dette bilde hver gang hun var hos ham, hadde en gang spurt henne om hva som var så spesielt med dette bilde. Da hadde hun tenkt litt, pekt på pikens øyne og trukket en linje fra disse øyne rett til de to sommerfugler. Arne Loos smilte. Mellom hans øyne og hode til Charrie var det den samme usynlige streken.

Lenge så hun på bildet, til slutt lukket hun boken og tok en annen med rød perm. I denne var det et bilde av dekket på et skip. I bakgrunnen glinstret havet som perlemor, og over det så hun en del av aftenhimmelen. To figurer dominerte bildet: en mann og en kvinne.

I forgrunnen satt en kvinne i en liggestol. Hun hadde en kornblå drakt på seg, og en hatt av samme farge. Rundt denne var det viklet et slør, slik at strikken viftet under haken hennes. Hun løftet ansiktet mot mannen som bøyde seg over henne. Han hadde samme farge på drakten som hennes.

Ansiktene deres smilte ikke, men de gikk visst helt opp i hverandre, slik at Charrie trodde at de smilte allikevel. Selvom hun alltid måtte se på disse bilder, hadde hun likevel følelsen av at hun så på noe som egentlig ikke var bestemt for eller rettet mot henne.

Barnet satt på gulvet og stirret så anspent på hemmeligheten mellom disse to mennesker at hun ikke hørte Bettie rope henne ned.

Arne Loos måtte føre henne tilbake til virkeligheten igjen!

 

LENGSELEN ETTER DET FJERNE

Bettie sto og strøk. Haugen med stivklærne minket knapt: det lå så mange underskjørt og skjorter på rullebordet. Spesielt skjortene ga mye arbeide med deres piquebryst som etter riktig behandling burde være krøllfrie.

På kjøkkenet brente ovnen for fullt. Stadig skiftet Bettie det avkjølte jernet med en av de tre andre som samlet krefter på den glohete platen.

Charrie så på med hendene på ryggen. For henne var denne ettermiddagen den festligste i uken.

"Fortell Bettie, fortell!"

Mor gås svevde inne i rommet. Susingen av hennes fjærlette drakt fylte kjøkkenet.

Askepott i hennes opprevede kjole sto plutselig ved siden av henne, hun gikk rundt strykebrettet, bak ryggen til Bettie, hvor hun forandret seg i en prinsesse. Døren åpnet seg, og der sto prinsen i sin vide kåpe, og hatt med fjær i hendene. Arm i arm gikk de sin vei uten å stenge døren for Rødhette med kurven sin fylt med godt, men fulgt av ulven som svelget henne med en eneste jafs rett foran haugen med vasketøy. Men heldigvis var jegeren der, og da ble alt godt igjen. Tornerose kom gjespende hele veien, hun var fortsatt søvnig.

Underlige figurer kom og gikk, edelsteiner funklet, nisseluer og nissesko flammet mellom de med gulltråd vevede prinsessedrakter, men også heksene grinet ondt og løste seg plutselig opp i intet.

Etter at det siste lommetørklet var brettet sammen sukket Charrie dypt. Ville også hun noen gang bli en slik prinsesse?

Det banket mykt, barnet skvatt, var det den bøse tryllemannen? Døren gikk opp og en kjent stemme ropte: " Charrie, blir du med ut og gå en tur?"

Det blåste og det seilte store hvite skyer over himmelen. Arne Loos stoppet, tok av hatten, svaiet stokken mot skyene og ropte: "denne himmelen liker jeg. Oh, that a chariot of cloud were mine!" Han lo løssluppet, bøyde seg over barnet, strøk krøllene hennes og sa: "jeg vil kjøre i en skyvogn akkurat som Shelley!"

Hun så på ham med store øyne.

De møtte fru Blankert, hun som bodde i annen etasje. Hun skjøv på kurvvognen med den rosaaktige Caroline oppi. Igjen løftet Arne Loos på hatten med en stor bue. Fru Blankert nikket vennlig, men smilte ikke. Hun virket så bedrøvet.

"Hyllest til skjønnheten", mumlet han.

Han tok Charrie med til Sørparken hvor vinden suste gjennom trærne, og hvor svanene gled over den rynkede vannflaten i dammen. Hun fikk lov å mate dem med brød som Arne Loos hadde tatt med seg. "Hvem skal jeg gi til nå", spurte hun, denne eller den?" Og så pekte hun på svanen som fløt foran henne med langstrakt hals, og speilbildet av svanen.

"Begge", svarte han, og barnet kastet to brødstykker i vannet, som så ble plukket opp av begge fugler samtidig.

Skolene var allerede ferdig for dagen da de kom hjem igjen. Nå fikk Charrie lov til å leke med Ketie og Willie i den store sandhaugen som gatearbeiderne hadde tømt foran huset. Ungene gravet et hull og laget stoler i kantene av hullet. Charrie fikk tilvist en stol ved vannkanten, men hun torde ikke sette seg der, fordi hun var så redd for å falle i vannet. Så gikk hun bort til plankelageret til van Akeren. Der balanserte hun over plankene og pustet dypt inn trelukten, som minnet henne om duften som steg opp av boken om det Hellige Land.

Mor ropte på dem fra vinduet. De skulle spise tidlig, etter måltidet skulle de med en gang gå til Westerparken, som lå like ved huset, og hvor det på denne tid av døgnet var så stille at det føltes som om de hadde hele parken for seg selv. Det var så fint vær, og sommeren var kort, så man måtte utnytte den.

Med en gang de var fremme ble mors strikketøy tatt frem, og søstrene gikk og lekte: "stuivertje verwisselen" sammen med de små. Etterat de store åndpusten lot seg falle ned ved siden av mor, gikk de små til sandkassen for å leke. Men etter en stund gikk Charrie bort.

Bak mors benk var det en sti. Der blomstret jasmintrær som luktet så deilig, snøballer hang høyt i buskene, gullregnet beveget seg i vinden. Denne stien dannet grensen mellom parken og demningen med jernbanen.

Denne gang behøvde Charrie ikke vente lenge på toget. En rumling i det fjerne varslet et tog. Med et dundrende leven for det over demningen med en stor hvit sky etter seg. Hun skalv av angst og lykke da monstrumet dundret forbi henne. Det var akkurat som om det kom rett fra landet hvor onkel Jan bodde. Skyen hadde akkurat samme form som skyen på bildet fra det hellige land.

Mens toget raste forbi henne så hun fargerike kontinenter foran øynene sine. Mystiske figurer og former syntes å ta barnet i besittelse, uten at hun hun var seg dette bevisst. De  vekket en lengsel etter det fjerne i henne som skulle forfølge henne hele livet i gjennom.

Ropene fra Ketie og Willie førte henne tilbake til virkeligheten av blomstrende busker og det lave gjerdet som skilte stien fra gresset. Hun svarte ikke på ungenes rop, men gikk med tankefulle skritt mot enden av stien.

Mellom trærne kastet den synkende solen gulle flekker på stien. "Hvor har du vært", spurte mor. "Det er allerede sent. Vi må hjem. Se bare, blomstene sover allerede".

Sant ja, knoppene til tusenfryden hadde lukket seg.

Ketie og Willie hadde plukket noen gresstrå og blomster til "hagen" som de snart ville anlegge på balkongen, før de gikk til sengs.

Mens mor, etter å ha kommet hjem, smørte noen smørbrød til ungene, hadde disse allerede tatt av seg skoene og tømt disse for sand som de brukte til å lage hagen med. Denne hagen besto av en stripe sand rundt ungene, her og der pyntet med de medbrakte blomster og gresstrå. Det fantes ikke noe deiligere enn å spise et brødstykke med ost og drikke et glass melk i denne hagen.

"Hadde vi bare hatt en ekte hage", tenkte mor, mens hun så på dem." Så mye som disse unger savner".

Men ungene savnet ingenting. Det materielle de måtte savne ble rikelig erstattet av deres egen fantasi. Dagene deres var jo fylt med glans av denne fantasien som, i likhet med Betties tryllefeer, kunne trylle balkonghager om til en blomstrende gård, penere enn hagen i eventyrparadiset.

 

TUSENÅRSRIKET

Det var søndag morgenen. Så festlig det var med klærne som var lagt frem kvelden før.

Hvis det var pent vær - det var det bestandig i Charries hukommelse - fylte morgensolen forstuen med sin milde glans og fortryllende lyse flekker på det mahogni lintøyskapet som det sto en bolle på med frukt på et sirlig fotstykke.

Om sommeren undersøkte far, i sin sorte dress med brodert vest, hvordan himmelen så ut, og var været pent nok ble kirkegangen utsatt til kveldstjenesten.

En fargerik sverm toget da ut av huset, mens kirkeklokkene fylte luften med deres glade klang. De skotskrutede skjørter

av taftsilke viftet under de hvite, med volants pyntede bluser. De store stråhatter, fullt av roser og levkøy, skygget ansiktene til de store søstrene.

Charrie og Ketie danset foran. Willie var på solrike morgener den eneste "skyggeplett" i sin plettfrie matrosdress, mens mors formanende ord fortsatt summet i ørene hans: "ikke møkk deg til!"

De gikk langs kanalen, gjennom de søndagsstille gater, til byens forsteder. Gatedekket endret seg etterhvert til et grått og ofte ujevnt veidekke på demningene hvor de begrodde hellinger glinstret i sollyset. Til venstre og til høyre lå det lave landet med fredelige kuer, eller marker med poteter, havre eller andre vekster. Noen steder, på demningen eller nedenfor langs de smale veier som delte markene, lå det bondengårder, nesten gjemt i små treklynger.

Målet med turen var den store broen over kanalen. Der satte de seg ned i det bølgende gresset. Søstrene hadde tatt av seg hattene og overlot sitt med fletter og ruller pyntede hår til sol og vind. Far tente søndagssigaren sin. Charrie, som følte seg helt fortapt i denne glansende verden, falt fra den ene henrykkelsen over i den andre. Sommerfuglene, flagrende fra blomst til blomst, tusenfrydene med strålekranser, de funklende smørblomster, hvordan var det i det hele tatt mulig å få øyne og hender mettet med all denne prakten?

Av og til gled en turistbåt med musikanter gjennom kanalen. Da ble det viftet med lommetørkler, men Charrie stirret etter båten helt til den bare var blitt til en prikk i det fjerne og sommerstillheten hadde lukket seg omkring dem igjen.

"Så fredfullt skal det visst være i tusenårsriket," hadde far sagt en gang, da de bare hørte lerkesangen og lyden fra det skvalpende vannet.

Når tiden var inne til hjemturen, var de små hendene fylt med blomster. Det gjorde ikke noe om stilkene ble slappe eller om blomstene begynte å henge. Og om føttene ble trøtte, så var det bare tanken på vannet som ville få blomstene til å friskne til igjen og leske de tørste munner, nok til å holde motet oppe.

Hjemme var bordet dekket til fest. Det var rosinbrød, boller med rundstykker og smørte kavringer. Mor og Maria skjenket kaffe, og Job presenterte sin tilkommende svigerfar dagens andre sigar.

Røken kringlet oppover, akkurat som røken fra dampskipene. Charrie satt på det grønne gulvteppe og lekte med katten, men teppet endret seg til gress, og mellom de voksnes muntre stemmer hørte hun lerkene synge.     

 

REDD FOR TRAPPENE

Stormvinden hadde satt skumtopper på vannet i kanalen. Av og til slo løse regnbyger mot vinduene. Måkene lot seg viljeløst drive med vinden. En flokk kraer tumlet plutselig gjennom luften og støvet som forkullede ark bort til alle kanter.

Bettie kom inn. "Æsj for et vær! Og akkurat når vi skal bort i ettermiddag". Charrie, som holdt på med å legge dukken sin til å sove i fotvarmeren, så forbauset opp.

"Men er det ikke Gud som gjør dette?", sa hun med en stemme full av undring.

"Ja, du vet vel det!"

"Så deilig det lukter av deg! Er det fra fiolflasken? Får jeg også noe?" Bettie tok flasken med Violettes de Parme, og ville dynke noe på Charries forkle, men barnet stoppet henne med hånden, og sa: "gi heller til Rosa, hun liker det så godt."

Med den duftende dukken i armen klatret hun opp trappen. Bak døren i annen etasje hørte hun stemmer. Fru Blankert sa tydelig: "det går aldri, det er mitt siste ord. Gå din vei!"

En mannsstemme sa inntrengende: "Men du har meg........" Resten ble borte i hvisking. Igjen hørte hun stemmen hennes, nå nesten kvelende, som om hun hadde vanskelig for å tale: "akkurat derfor! Gå nå, gå nå!"

Døren ble åpnet og lukket igjen på en måte som virket som om noen forsøkte å holde igjen. Nå syntes Charrie å høre gråting. Så rart, for det var ikke Caroline som gråt, eller skulle fru.....? Men voksne gråt da vel ikke! Gråten gjorde henne engstelig. Derfor åpnet hun raskt døren til Arne Loos, hevet dukken foran seg og ropte: "lukt, det er godt!"

Arne Loos leste. Han så opp til henne. "Hva har hendt med dukken? Mmmm, mmmm, det lukter godt, det lukter rosehage!"

"Fiolhage", rettet barnet. Hun la dukken på lenestolen og så på den store bibelen som lå oppslått på bordet. Den var meget gammel, med mange bilder og håndmalte bokstaver. Bibelen lå oppslått på siden som viste Moses dale ned fra berget, med steintavlene under armen. Øverst til høyre var et bilde av Gud, som med en formanende finger pekte nedover hvor Israelfolket danset rundt gullkalven. Moses var halvveis opp til berget, snart ville han slenge steintavlene nedover.

"Hva er dette?", spurte hun, og pekte på steinbitene som det var skrevet på.

"Det er Guds brev til menneskene. Der står budene skrevet: dette skal du gjøre, dette skal du ikke gjøre. Følger du budene er du et lykkelig menneske."

Barnet så på de andre bilder.

"Overalt ser Gud ned fra himmelen. Hvorfor gjør Han det ikke lenger nå?"

"Gud ser fremdeles på oss, men menneskene ser alt for lite mot himmelen, derfor ser de Ham ikke. Tenker du mye på Ham, og lengter etter Ham, gir han deg andre øyne, slik at du kan se Ham."

Andre øyne? Var det mulig å få andre øyne? Kanskje hadde fru Blankert også fått andre øyne, slik at hun nå kunne gråte.

"Kan voksne gråte?"

Dette spørsmålet forvirret Arne Loos åpenbart.

"Av og til. D.v.s......hvis de er meget triste....eller veldig glade!"

Kanskje hadde fru Blankert vært fryktelig glad. Men stemmen hadde vært så trist.

Denne ettermiddag fikk hun på seg plisseskjørtet, med den kantede overdelen, et mesterstykke laget av Jetje. Det var onsdag. Derfor kunne også Keti og Willie være med for å gratulere moren til Job med fødselsdagen.

Far og mor Ovank var husbevarere i en bygning hvor det var to kontorer. Selv bodde de i øverste etasje.

På vei til det store kanalhuset gikk Charrie stadig saktere.

"Skynd deg litt, Charrie, ikke dra slik!"

Men de små føtter gikk tregere og tregere. I tankene så barnet de store massive dører med messingknapper, som førte inn til hallen, den brede trappen, hvor man kunne gå opp vel åtte i bredden, og med et tykt teppe som føttene sank ned i, og som ble holdt på plass av blinkende messingstaver så tykke som armene dine.

Alt dette var slett ikke noe å være redd for, men det var annerledes med det som ventet henne senere: et enormt bisonhode med øyne så store som tekopper, store nesebor og store buede horn. Den bevoktet platformen mellom de to trap- per som gikk til annen etasje. Under dette udyret måtte alle passere som ville ha adgang til de eliseiske marker i denne     etasje, hvor rommene var fulle av blomster, og hvor Coba sto i det store kjøkkenet og skjenket limonade og hvor bløtkaker ventet på ungene.

Men i hallen sto Job, stor, bred og smilende.

Han løftet Charrie opp, tok henne på skuldrene og gikk opp trappen forbi bisonhodet.

Oppe var det varme og glede. Mens de voksne snakket og lo, amuserte ungene seg med å leke sisten i gangene, hvor de mange dører ga adgang til flere gjemmesteder, helt til Coba ropte på dem for å velge seg ut de deiligste kaker og leske sine tørste munner.

Senere tok Job ungene med på loftet og rommet sitt. De utslående dører førte til en platting med georginer som fortsatt hadde noen blomster i behold etter høststormene. Det hadde sluttet å regne, og Job åpnet dørene slik at ungene kunne ta en titt på plattingen

Så annerledes byen så ut enn når du var nede i gaten. Tak og tårn, tårn og tak, ungene prøvde å telle tårnene, men måtte snart gi opp. Så små menneskene, kjerrene og båtene var blitt nå! Måkene flagret også her, akkurat som hjemme, men også duene svermet omkring noen dueslag som fantes flere steder.

På grunn av vinden fikk de ikke lov å være lenge på terrassen. Gjennom de åpne dører truet vinden med å skape rot på skrivebordet til Job. Den hadde allerede tidligere en gang kastet det pene bildet av Maria på gulvet.

Og det fantes flere artige ting i rommet: en gyngestol, en elfenben penneholder med et glass som viste seks bilder av Wijk aan Zee, et krydderskap som luktet fremmed og hvor til og med mannskapene var laget av krydder. Og så var det en globus hvor Job kunne peke på berget hvor bildet av onkel Jan var tatt.

Tiden gikk fort, og så kom øyeblikket da det helt nødvendige skulle skje. Også hjemme skapte dette de samme angstfølelser: det oppslåtte lokket åpenbarte en mørk og illeluktende underverden, som fikk alle barn til å vike bakover. Men mor var i nærheten, og selvom alle lo av deg, var det lov å ikke lukke døren helt inntil, hvis du var redd for drakene som sikkert holdt seg skjult der nede. Men her var det et moderne toalett med trekkinnretning. Lyden av vannet som styrtet ned som en flom gjorde Charrie dødsens redd.

Med glødende kinn tok hun tak i trekkeren, åpnet døren på vidt gap, og med det ene benet så langt ut i gangen som mulig. Så trakk hun hurtig og løp så fort som mulig bort fra syndfloden. Da de skulle hjem tok Job Charrie på skuldrene igjen. "Ikke vær redd,"sa han, og han nølte litt ved det truende bisonhodet, "jeg skal venne deg til den, til slutt går du lett forbi den. Stryk den gjerne en gang!"

Men selvom hun nå satt trygt på skulderen hans, turde hun likevel ikke gjøre det.                                                                                                         

EN MERKELIG FØDSELSDAG

Neste dag var det fest i huset til Løwesteinfamilien: Willie var blitt åtte år.(20 sept. 1909)

Mens han fortsatt sov, fikk Lisa bundet to "Amsterdamse korstjes" fast på overarmen hans. I henhold til tradisjonen måtte hvert barn som hadde fødselsdag spise opp disse kaker uten å bruke armen!

Så, da han våknet, kom brødre og søstre togende inn, med far og mor i spissen. Hva kunne, blant andre gaver, glede et guttehjerte mer enn en trompet, kjøpt av Frans i et usalig øyeblikk. Eller en katapult som en kunne skyte kanarifugler med, som var festet til en med treplate med påmalte sitrontrær. Dette måtte til og med Peter med sin bart prøve seg på. Og så var det sukkertøyet som ble oppbevart i en eske i lintøyskapet. Willie omgikk slike spiselige skatter meget økonomisk. Skoesken var delt opp i avdelinger hvor de ulike godterier ble oppbevart en stund.

På dertil passende tidspunkter skar han av mikroskopisk små biter til eget bruk, eller så delte han ut noen biter som belønning til Ketie når hun hadde utført særlige tjenester eller til Charrie hvis hun hadde vært snill en hel dag.

På grunn av festligheten foregikk frokosten i stormfart, viserne på klokken travet videre og alle skyndte seg og var like sent ute.

Maria slukte den siste brødbiten. Hun tok en stor pyntet sikkerhetsnål og festet med den blusen til skjørtet. Så tok hun beltet av fløyel og hektet det fast.

Barnet så beundrende på Maria. Det måtte være deilig å være så stor at du kunne feste blusen til skjørtet med en pyntet sikkerhetsnål. De fine grønne øyne til Maria under de sorte øyenbryn funklet da kroken ikke lukket seg riktig så hun måtte bøye seg litt.

"Jeg kommer sikkert for sent, hva vil sjefen si, tro?"

Mens mor og Bettie startet arbeidet så Charrie tankefullt på kanarifuglene som kvitret på en påmalt gren. Så deilig det ville vært om fuglen hadde vært ekte! Hun trykket på en av dem. Kanarifuglen forsvant og etterlot et gapende hull som vansiret det vakre bildet. Nå var den død og kunne ikke synge mere.

Hun la skyteplaten fra seg. Hun lengtet etter Pieta. Hun ville se fuglen bevege sin hals opp og ned.

Hun hørte fuglen allerede da hun sto foran døren i øverste etasje. En varm og god følelse strømmet gjennom henne. Pieta sang, Pieta levde, den døde kanari var bare av tre.

Arne Loos sto ved vinduet. Han hadde vannet sine fuksiaer og sine geraniumer, og nå plukket han bort gule blad og avblomstrede blomster.

"Det er akkurat som om du kjærtegner plantene", sa barnet da hun så med hvilken omsorg den gamle hånden gled over plantene.

"Sol og vann er ikke nok for planten, piken min, de trenger kjærlighet slik som menneskene, som heller ikke kan klare seg med bare sol, mat og drikke. Det er de usynlige tingene Charrie, som ikke er å få kjøpt, som gjør det. De får mennesker og planter til å blomstre!"

Det lå en død flue i vinduskarmen.

"Denne flua er død ", sa ungen med avsky i stemmen.

Arne Loos tok den bort. "Jaja, høsten er tiden for fluer til å dø."

"Og når er det tid for oss til å dø, om vinteren?"

"For oss alltid og aldri, barn. Hva som er inne i oss kan aldri dø! Men kom og se hva Hannas søster sendte meg i dag." På et gammelt skrivebord sto en liten boks som var pyntet med et bilde som fremstilte et jaktlag.

"Du får åpne boksen og ta noe godt."

Der lå mange tillokkende smørputer.

"Hanna bakte disse for meg bestandig". Alvorlig så Charrie  på det smilende bilde over skrivebordet. Hun kjente Hanna godt. Arne Loos snakket ofte om sin avdøde kone.

"Willie har fødselsdag", meddelte hun sugende på en smørpute. Arne Loos lovet å komme ned om ettermiddagen for å gratulere. Så begynte han å skrive brev, og Charrie fordypet seg på nytt i hennes elskede bilder. Hun syntes at damen på båten lignet på fru Blankert. Men mannen som bøyde seg over henne, lignet ikke i det hele tatt på en herremann.. Med et lett sukk lukket hun bøkene og satte dem igjen på plass i skapet.

"Morna, jeg går hjem", sa hun. Men Arne Loos hørte ingenting, for han var altfor opptatt av hva han skrev. Nesten lydløst åpnet hun døren til trappeoppgangen og lukket den igjen. Nede hørte hun Caroline gråte. Det hørtes ut som gatedøren sto åpen. Et kaldt drag steg oppover. Det kunne høres dempede stemmer der nede. Føtter subbet usikker oppover trappen, som om de tilhørte mennesker med et tungt lass.

"Forsiktig, her er det en sving", hørte hun at det ble sagt.

Hun gikk ned trappen og ventet på plattingen mellom annen og tredje etasje på det lille følge, som gikk sakte oppover. Den påtrengende skriking til Caroline gikk over i et lavmælt gråt. Foran gikk herr Blankert. Hans fullmåneansikt var grått. Hans skallede hode glinstret blankt i den dystre portalen. Han så rett foran seg med dødelig avsky i øynene, som om han hadde sett noe forferdelig og fortsatt så det. Han åpnet døren. Heller ikke den mannen som var med å bære båren så den lille piken som hadde trengt seg skjelvende inn i hjørnet. Men hun så at jakken som dekket båren var glidd av, og hvordan fru Blankert med lukkede øyne, lå der dødsblek, og at klærne og håret var våt.

Plutselig ble døren i annen etasje åpnet og hørte hun mor rope med engstelig stemme: "barnet, Bettie, for Guds skyld, barnet!"

Med tre trinn ad gangen løp Bettie opp trappen, og hva mennene ikke hadde sett, det så Bettie, det likbleke ansiktet, de redselsfulle øyne som stirret etter båren som hadde passert døren.

Med et rykk snudde hun barnet. Nå kom også mor. Med slik sikring var turen ned trappen ikke så forferdelig lenger. Mor ga henne litt vann å drikke, men ungen skjøv begeret fra seg og brast ut i gråt

Det ble en rar fødselsdag. Ungene fikk ikke lov til å leke, det måtte ikke blåses i trompeten. Bettie fortalte mange eventyr, men ansiktet til Charrie var like blek.

"Det var forferdelig at fru Blankert skulle skli ut under gjerdet på broen", sa mor med litt for stort ettertrykk, slik at Ketie og Willie skulle høre det tydelig.

Om kvelden, da far og mor la seg, var Charrie fortsatt våken. Hun holdt øynene lukket forat mor ikke skulle begynne å mukke på henne. "Hun er neppe skyldig", hørte hun at mor sa meget lavt, men med overbevisning, "vi har stadig sett at hun lot ham ringe på døren, hvis hun var hjemme. Hun kunne ikke noe for at foreldrene hennes tvang dette ekteskapet på henne, mens hun helt fra ungjentetiden hadde vært forelsket i denne fiolinisten."

"Akk", lød fars bedrøvede stemme, "hun burde fortsatt å leve for barnets skyld, en kvinne som henne ville nok kommet seg over det."

"Ikke si det", og det hørtes ut som om mor gråt, "bare de sterkeste klarer å lime livet sammen igjen, når det er brukket i to."

Da gynget stjernene foran Charries øyne, og og hun sovnet.                                                      

 

HØST        

Høsten hadde gitt mange soldager med tynn, lyseblå himmel fullt av fjærskyer over de langsomt gulnende trær.

Ungene hadde lett etter bøkenøtter i parken, og plukket opp kastanjer og eikenøtter. Etterpå, hjemme, skulle de, før de la seg og lyset var blitt tent, lage morsomme kvinner og menn og andre leker av disse tingene.

Mor hadde hatt fødselsdag (15 oktober): en dag full av krysantduft og rustbrune røde vaser inne, og ute en nesten vårblå himmel og en treg vind, som samtidig var sterk og kjærlig.

Men nå gjorde høsten alvor av sine forsetter. Et par høststormer hadde befridd trærne for sine siste blad. Ungene tasset over stiene, mens de lyttet etter den tørre raslingen av hva en gang hadde vært bladene som hadde beskyttet fuglene mot de skarpe solstråler.

Når vinden plutselig øket på, prøvde den å få tak i lue eller hette, blåste kåpe og kjole opp ned og hindret av og til ungene i deres samtaler. Ungene holdt da deres kåper rett ut som vinger og for fremover. Kulden som nærmet seg fikk blodet til å prikke og søstrene Løwensteins grønne øyne til å funkle under de sorte fløyelsluer som dekket deres lyse hår. Herlig var det å slåss ute mot vinden og se de tørre blad leke krig. Riktignok var trærne fattige og bare, men himmelen hvelvet så høyt og klart og fullt av løfter om de varme koselige kvelder og festdager som nærmet seg, at ingen beklaget seg over at sommeren var over.

Når regnet slo mot vinduet og vevet et grått slør over vannet i kanalen, den fargerike klesvasken hang trist på snorene på båtene, når selv de sterke bryggerihestene satte sine bein som om de heller ville vært i stallen, da fortapte Charrie seg igjen i hennes tre "gleder": skjellet hvori havet suste, duften som steg opp fra boken om det hellige land og bildet av onkel Jan. Da tenkte hun igjen på skyen over jernbanen som toget støvet regelrett inni, og som lignet så mye på skyen på bildet.

Av og til forstyrret stemmene fra vinduene drømmene hennes.

"Gull- gull- gullfiskakvarium til salgs, gull- gull- gullfisk!"

Eller: "jakobipotter og gryter til salgs, jakobipotter og gryter!" En sjelden gang klappet mor fra det åpne vinduet til pottemannen. En gryte av rød leire hadde gått i stykker. Den måtte erstattes.

En annen gang vugget hun dukken sin eller lekte med den lille pusen. En gang tråkket hun på labben hans og var utrøstelig: "jeg har gjort ham vondt, jeg har gjort ham vondt!"

Ofte tok hun avisen og pekte på de store bokstaver som Bettie måtte lære henne, og det tok ikke lang tid før hun kunne alle sammen.

Det hendte også at de hentet Ketie og Willie fra skolen ved firetiden. Da gikk de først gjennom parken, senere langs en kanal hvor trærne sto som i et geledd og lignet på fjærer fra Peters tegnebok. Langs Amsterdamse Poort gikk Charrie alltid med hodet fravendt. Der sto det bestandig noen sykekjerrer utenfor som ventet på utrykning i tilfelle ulykker. Båren som var festet på rattet til sykkelen var dekket av brun seilduk og minnet henne om båren hun helst ville glemme. Når skolen sluttet og ungene svermet utover lekeplassen tenkte Charrie plutselig på at det ikke var lenge før også hun ville løpe slik ut av skolen.

Det var dyrebare timer mellom at lysene i stuen ble tent og når de skulle legge seg. Dyrebart, på grunn av den glansen som lyset kastet over de gamle vante kjære tingene i stuen, glitringen som det vekket i øynene hos alle som omringet Charrie, aureolet som det omhyllet hodene med.

For ungene ble aftensmaten alltid dekket på et særskilt bord. Da satt de voksne ved det store bordet. Som oftest var ungene da rolige og hørte på opplevelsene til de store, noe Charrie syntes var spennende uten at hun klarte å oppfatte deres egentlige betydning.

En gang hadde stemmene til far og mor vært bøse. Det var dengang Maria fortalte hvordan sjefen hadde kommet inn, slått armen rundt henne og bedt henne om et kyss. Da hun avviste ham og sprang opp, hadde han løpt etter henne rundt bordet.

"Hvorfor har jeg da gitt deg en riksdaler i pålegg, når du ikke vil kysse meg? Da får du den ikke lenger."

Dette syntes Charrie var en merkelig sak.

 

SØVNFORDRIVERE

Når ungene la seg var det tre ting som kunne hindre Charrie i å sovne.

Om kvelden kom det alltid kjerrer som ved hjelp av slanger pumpet opp kloakken. Rett utenfor vinduet hvor ungene sov var det en kum. Støyen som fulgte med å åpne og lukke kumlokket var ofte som en kniv som ødela den første søvnen. Da gled hun ut av sengen og så på de mørke mannsfigurer, som med samtidig bevegelse dreide på sveiven slik at gnistene spratt alle

veier. Da etterlignet ungene både bevegelsene og lydene inntil en dør åpnet seg et eller annet sted i huset; straks gjemte de seg under dynene igjen.

Så var det mørket.

Selvom du knep igjen øynene så du fortsatt mørket. Det var overalt. Men av og til satt det bare på stolen foran sengen eller det sto ved enden av sengen eller så lå det under sengen, ferdig til å ta fatt i anklene dine, hvis du ville stå opp. Dette mørket ble bare levende etterat Ketie og Willie hadde sovnet. Av og til hadde det utallige gripearmer som ville ta rundt deg. Da kaldsvettet hun og måtte gjemme seg dypt under teppene. Men du visste at også der sto det rundt deg. Ja, til og med de kjente tingene som du så i dagslyset, stolene, skapet og bordet var blitt berørt av mørket og blitt til fiendtlige vesener som gjorde fellessak mot menneskene, som jo etter sin opprinnelse var et lys- vesen.

Å, så godt det var da, når far og mor kom og la seg og tente lyset i rommet ved siden av.

Og så var det orgelet.

Liten og ubetydelig sto det i et hjørne i forstuen. De røde pedaler var forslitte. Men dette vesenet gjemte inne i seg den mest underbare musikk. Fars følsomme fingre fikk ungene til å bli helt svevende og himmelfalne. Gripende var klagene i Vox Humana, til og med englestemmen i Vox Celeste klarte ikke å forsone dette menneske med den spisse veien som ledet til Jerusalems slott. Sjelen syntes å suge seg mett med en svamp med så mange smertelige og uforståelige følelser at hjertet begynte å banke, tårene å trille, først langsomt, så som en flom, til endelig mors forløsende stemme ropte: "akk far, holdt opp, du spiller så trist, jeg blir helt rar av det! Er livet så tungt?"

Etter et skjelvende sluttakkord tørket ungene de siste tårer med en bit av lakenet. Et dypt sukk satte punktum bak alle Welt - und Himmelschmerz. Far lukket orgelet og søkte trøst hos pipen sin.

Fra det fjerne land hvor hans aner var født, et land med susende skoger, snødekkede fjell, blomstrende marker, var han kommet tilbake igjen til leiligheten som stjernene strålte på, men som skinte nok mer brennende over fjelllandskapet.

 

FESTENE

Så kom Sinterklaas, etter bankende hjerter, mange trillende sanger, likeved ovnspipen som kamuflerte hullet i skorsteinen, som var stedet hvor det, mens alle i huset sov, skulle skje en forunderlig transformasjon av strå og gullrøtter til den etterlenggtende gaven.

Ungene turde ikke gå gjennom den mørke gangen, i alle hjørner ventet de på å bli grepet av hånden til den sorte knekten eller se en snipp av drakten til den hellige mann. Riktignok var de fullt klar over helligmannens kjærlighet til ungdommene, men det var og ble en skrekkelig historie: ovnshullet som Sorte Petter- som tross alt også var et menneske av kjøtt og blod selv om det var sort- måtte vri seg igjennom. Og så all denne allvitenheten til Sinterklaas som visste alt om deg. Nei, det var bedre å møte disse skikkelser i et opplyst rom sammen med far og mor, brødre og søstre som fortrolig livvakt rundt deg, enn at du traff på dem uventet og uforberedt et sted alene.

Hans ankomst som var imøtesett med den største spenning, ble likevel litt skuffende. Far hadde uventet fått overtid på kontoret og var derfor fraværende. Sorte Petter var ikke med, han måtte et annet sted for å levere gaver, og helligmannen hadde et så fremmed ansikt med hardrøde eplekinn og en rød stor nese. Over den, gjennom to hull, stirret to milde forunderlig kjente øyne. Han oppførte seg muntert, og strøk Lisa på kinnet, noe som fikk denne høytidelige hendelsen til å virke som en farse, slik at ungene ikke følte seg helt vel til rette.

Men den søteste dukke i verden som virkelig kunne sove, fordrev til slutt all tvil om helligmannens ekthet.

De små fikk lov til å være oppe lenge. Og da far kom hjem  og kurven med gaver- som Sinterklaas hadde etterlatt for de voksne- ble pakket ut, hadde ungene ikke nok øyne og ører. Og ringeklokken gikk stadig. Det ble besørget pakker til søstrene, som fikk mor til å smile hemmelighetsfullt, og som ga anledning til muntre utrop fra velformede lepper.

Latter og jubel steg opp til de store høyder, duften av nylig malt kaffe fylte stuen. Marsipanskinken ble kontant skåret opp. Willie lot sitt nyervervede lokomotiv med fire vogner kjøre fra den ene til den andre enden i stuen med voldsom fart. Og Charrie stirret på den søte sovende dukke med det samme blikket som er så typisk for en mor som ser på sin første fødte.

Det grå skydekket som i sinterklaastiden hadde gitt fra seg yr og småregn over hele den muntre byen, endret konsistens etter den femte desember. De første snøfnokker dalte ned, hurtigere og hurtigere, de dekket til kanalene, broene, og båtene som seilte og båtene som lå stille. Snøen kastet et dyneteppe over takene og strøk med en hvit finger over oppsiden av de nakne grener på trærne og langs gavlene til de gamle kanalhusene, rullet ut sitt hvite teppe over gater og plasser og rørte til og med med en lutrende hånd menneskehjertene som følte seg i festlig humør over den funklende prakten av den solbestrålte byen, hvor skrittene ikke kunne høres, stemmene ble dempet, og hvor barnas latter syntes å være i slekt med hestenes klingende bjeller. Disse stampet riktignok med sine jernbeslåtte føtter den luftige snøen til en brun grøt i lopet av dagen, men om natten åpnet de usynlige skyer seg igjen, lydløst dalte fnokkene og viste de forbausede mennesker enda en gang en hvit verden.

Vinden dreide mot øst, den sprø hvitheten stivnet, vannet i kanalen stivnet til et speilglatt gulv, som båtene etter noen dager ikke lenger klarte å bryte, og tvang dem til en kortere vintersøvn.

Det ble ikke slutt på gledene under den korte frostperioden, fullt av fint gult lys og funklende snø som knirket under føttene. Disse dager begynte med glinstringen av de underligste isroser på vindusglasset. Frosten, en kjempe, som nådde opp til taket, omhyllet i en vid snøkåpe, tegnet på rutene, mens alle sov, og til stor glede for ungene.

Å ri i en grønn trekjelke, godt innpakket, å gå hånd i hånd med en av søstrene på den ubegripelig forvandlede kanalen og å høre etter bjelleklangen fra de med fjærbusker pyntede hester som travet med dempede slag foran de lydløs glidende kaner, alt dette opplevde Charrie som en drøm. Østavinden førte klangen av de mange kirkespill over husene langs kanalen, omtrent som om det hang utallige krystallklokker på himmelen som begynte å kime av seg selv.

Søstrene svaiet med røde kinn over skøytebanen som stadig ble feiet. Med hendene stukket inn i sirlige muffer eller inni den brede hånd av en eller annen sterk ispartner.

I butikkvinduene ble glødelampene overtrukket med rødt crepepapir, på plassene og noen gatehjørner ble det losset kjerre etter kjerre med juletrær. Frelsesarmeen fyrte opp sine julebål flere steder, hvor man kunne varme seg litt. Ved siden av bålet hang det en med kristtorn og rød sløyfe pyntet gryte, hvor man kunne kaste sine gaver for de fattige.

Ungene somlet når de passerte juletrærne, tok opp løse grener og luktet på dem.

"Får vi et tre i år?", spurte de.

Søstrene lo hemmelighetsfulle. "Hvem vet."

Men om kvelden den 23 desember, etterat ungene hadde lagt seg, ble det evig grønne treet plassert i siderommet og døren låst. Julaften var fars fødselsdag. Alle som hadde fødselsdag fikk te på sengen. Far insisterte på å tilberede den selv, og overraske alle med en deilig kopp te med den tradisjonelle "Weespermop." De minste smågnaget henrykt på denne lekkerbisken, men de kritiske søstre kunne til tross for fars sjarmante gest, ikke la være å hviske navnet "Namarro", mens de smakte. Disse Weespermoppen fra Navarro var et gammelt onde. Far, vant som han var til å snu hver cent to ganger, syntes at disse Weespermoppen, som var ti cent billigere enn hos konditoren, var en sann løsning. Men søstrene klarte seg lenge med halvparten av bakelsen, bare den ikke var bakt i margarin og med kunstig søtstoff.

Med noen hjelpeløse skuldertrekninger og lav mumling: "det er nå alltid noe galt!", samlet det stakkars bursdagbarnet de tomme kopper, hvoretter de uskikkelige døtre løp etter ham og hvisket ordet Namarra ut av hode hans ved hjelp av mange omfavnelser.

Det ble snakket muntert, herlige dufter steg opp, vinen funklet rødt rundt vasen med kristtorn. Det var opphissende å betrakte de voksne og lytte til hva de snakket om. Av og til var det som om et vindu ble åpnet til en fremmed verden. Plutselig ble så dette vinduet lukket, og da sto du utenfor igjen.

"Hva har du fått, svoger", spurte onkel Frans. Far hentet rullefeieren fra gangen og viste den stolt fram. "Nei, hva ser jeg", sa onkel Frans oppbrakt, "er dette for deg? Slik kvinnfolkgave! Nei, hvis jeg fikk noe slikt ville jeg slå dem etter ørene med den!"

"Jeg er veldig glad for den", sa far muntert,"Bettie skal begynne på kontor, og da får husmoren det litt lettere med den. Jeg har også fått noe annet, bare tenn den!", og så bød han onkel Frans en kostbar sigar til tre cent fra en full kasse.

Summingen av stemmene til gjestene, noen ganger kombinert med latter, trengte seg inn i barnerommet, og vugget Charrie vel tilfreds i søvn. Alt var trygt, de voksne lo og i morgen ville det bli jul.

Ungene ble vekket av lav orgelmusikk: Stille natt, hellige natt! Det var mørkt ennå, men nå var mørket ikke truende lenger. Julelyset var tent og ga ikke rom til mørket. Døren til barnerommet ble åpnet. Jetje, i hennes stivede nattkjole, kom inn: "kom dere ut av sengen et øyeblikk, så kan dere se treet."

Et gullent lys strålet gjennom den åpnede gangdøren, en stemme akkompagnerte orgelet: " herlig lød engelens sang fra Efratas marker."

Der sto treet med tre tente lys, rett og stille. Mellom de fargerike forsiringer glinstret englehår. Nå sang søstrene: "salig dem som ber om fred, Gud har velbehag i mennesket."

Mor trakk Charrie på fanget sitt og varmet de nakne føtter i sine hender. Ketie og Willie hadde sammen krøpet opp i en crapaud. Nå sang også mor med. Barna lyttet med store øyne hvori stakelyset reflekterte. Mors stemme hørtes tett ved Charries øre. Ungen krøp enda tettere inn i de fortrolige armer. En stor fred fylte hjertet hennes: det var jul.

I huset duftet det grangrønt helt til etter nyttår. Nyttårsaften hørtes orgelet ettertrykkelig og formanende, da far langsomt spilte: "timer, dager, måneder, år, flyr bortover som en skygge!" Da var stakelysene tent for siste gang.

"Og er du kommet frem til hatt nr.100", spurte Job Lisa, da han la sin egen forsiktig på hyllen nyttårsdagen?

"Ikke alle er så heldige som Maria", lo hun. Omhyggelig hadde Maria hele året tellet de høye hatter som hun hadde sett. På folkemunne ble det påstått at mannen under høy hatt nr. 100 ville bli den tellende pikes ektemann. Hos Maria hadde det stemt nøyaktig.

Nyttårsdag var en travel dag med folk som kom og gikk. Onkel Dirk kom i sin sorte dress med brodert vest, med sitt lille ansikt med oppover krøllende barter under en fast oppover pekende vippenese. Med en hånd svaiet han sirlig med sin spaserstokk med sølvknapp. I den andre hånden holdt han en hel serie avkom, hvorav noen hadde behov for et lommetørkle.

Etter at han hadde gått tok mor straks ungene med på kjøkkenet og vasket ansiktene deres. Onkel Dirk var raus med kyssene sine, og en gang for mange år siden hadde han hatt en hudinfeksjon. Fortsatt fryktet mor at en av bakteriene hadde overlevd alle disse årene og ville bli aktive i selve kysseøyeblikket.

Med dumpe lyd falt her og der snø fra takene. Det var blitt tøvær, og etter noen dager var den hvite eventyrbyen igjen like grå som før.

Festdagene var forbi, livet gikk igjen sin vante gang. For Charrie var dette livet mest spaserturer med Arne Loos, høre på fortellingene hans og leke spørsmål og svar spillet. "Du er min trøst og glede", sa han en gang etter at de hadde hatt en herlig time sammen, "jeg burde kanskje kjøpe deg av moren din."

Hun lo og sa: "du behøver ikke kjøpe meg, for du eier meg allerede!"

Men hun skjønte ikke hva han mente, da han løftet henne opp og vennlig sa: "dette er et svar som er deg verdig Charrie! Må Gud sørge for at skjønnheten inni deg får lov til å komme ut."

 

FLYTTESJAU

"Vi skal flytte, Charrie", sa Bettie en dag.

Barnet satte opp store øyne. "Flytte? Men da ser jeg ikke vannet lenger! Og hva med Arne Loos?"

"Vi får et hus likeved en park."

Men Charrie var utrøstelig. Hva skulle man med en park, når en ikke kunne se båtene, ikke kunne gå opp trappen, og gå inn i rommet hvor all verdens skatter var oppbevart, hvor to kjærlige øyne koste med henne, og et par gamle hender vevet en glans rundt henne som bare hun kunne se?

Men også han var utrøstelig.

Og mens han tørket brillene sine, hørte hun ham mumle: "at jeg nå ikke lenger skal se hennes og søstrenes ansikter. Alt gullent hår og de grønne øyne!"

Det var en bitter dag da barnet kom for å ta avskjed fra ham.

"Som minne får du lov å ta med tre ting av meg. Bare velg selv. Voksne kaller det for souvenir!", sa han påtatt muntert.

Barnet løp til bokskapet og tok resolutt frem bøkene med de røde og blå permer. Og så tok hun boksen med rytterne.

Spørrende så hun på ham. "Får jeg lov å ha disse tre tingene?"

"Det er i orden, men hver gang du ser i bøkene eller tar et sukkertøy må du tenke på meg." Stemmen hans slo over da han sa det.

Charrie så undrende på ham og sa forbauset: "men jeg trenger da ikke bøkene og boksen for å tenke på Dem? Jeg skal også gi Dem et minne, men De må mange flere ganger tenke på meg enn de ganger De ser på det!"

Hun tok av seg halskjedet med perler og la det i vennens hånd.

"Det er min strålekrans, småen, hver perle er et ønske for din lykke."

Før hun klarte å fortelle ham at det ikke var roser, men perler, kom Bettie for å hente henne. Den gamle Haverbeke som hjalp til med flyttingen hadde en liten plass igjen for Charrie på håndkjerren sin. Charrie kunne derfor fint kjøre med ham til det nye huset.

Et hastig kyss, vinke oppover og nedover, to tårer som fikk trekkene på det gamle ansiktet til å bli enda skarpere, det var slutten på en lykketid som med sin glans hadde lyst opp de siste årene av en mann som også ville lyse opp Charries liv til ende.

Med bøkene hennes fastklemt under armen, boksen på fanget, satt Charrie mellom et par kasser og noe innbo på kjerra, benene langstrakt forover.

For hver hjuldreining ble barnet ført nærmere et nytt og redslsfullt deilig liv med skole som hovedsak.

Den første stoppen på vei til dette livet var huset til Haverbeke, hvor, tre trapper opp, den gamle damen tronet mellom krystallbokser fylt med havrestråballer og mocca tric-trac.

"Bli nå sittende stille på kjerra", sa han, "jeg skal hente en deilig kake til deg."

Borte vekk var han, og der satt Charrie helt forlatt i ingenmannsland mellom to liv, det som var forbi, og det som ville komme.  

Musestille og stivt stirret hun foran seg på kjerren som sto rett ved siden av henne, og hvor en kjempekvinne, med hvit jakke og sort halstørkle, og med en blinkende kniv manipulerte slyngende ål og hoppende fisk. Et lite øyeblikk tok kvinnen en pause. Hun klødde seg med en blodig finger i den ildrøde hårtuppen øverst på hodet, og da så hun plutselig det forskremte barn på kjerren ved siden av. Hun viftet muntert med den blinkende kniven til den lille piken.

"Så kjære, vil du også ha en fisk?"

Men en kunde sto plutselig ved siden av henne, og hun måtte forhandle om en mengde ål.

Charrie lot seg gli av kjerren, tok hurtig bøkene og boksen og løp bort så fort hun kunne.

Da hun følte seg trygg kom tårene, hun snublet og falt med bøkene og boksen på den uvennlige gaten. Hun kom seg opp, det var et hull i den hvite strømpen og kneet blødde. Hun tok opp bøkene, og det var blitt en flekk på hver perm og en bulk i boksen. Først nå kjente hun det vonde kneet og begynte på ny å gråte. Men plutselig ropte en kjent stemme: "Charrie, Charrie, hvordan er du kommet hit, og hva er det med deg?"

Bettie løftet Charrie opp, tok godt tak rundt henne og la bøkene og boksen i kurven sin. Nå følte Charrie at det skrekkelige eventyret var over, det nye hus var likeved, og det andre, ukjente liv lokket uimotståelig.

 

DRONNINGEN AV SJEBA 

Familien vennet seg bare langsomt til det nye huset, som viste seg å være nokså fuktig, og som fikk mor til å antyde at her ville de ikke bli boende lenge. Også Charrie var bare måtelig tilfreds, hun savnet for mange av deilighetene fra huset ved kanalen.

Men parken hvor hun sammen med Ketie og Willie fikk lov til å leke i uten tilsyn, bød på mye sjarme. Nå var de vel ikke helt uten tilsyn. Hvert kvarter sto mor ved vinduet og så etter om det truet de tre noen farer i form av slemme menn som lokket småbarn med seg, noe som ethvert barn fikk varsel om hver eneste gang de skulle ut.

Men Charrie tenkte ikke på slemme menn, når hun sjeleglad og alene gikk på tærne over stiene og så at det på det mørke tre på buskene var kommet fram ungt grønt. Riktignok oppdaget hun her ingen demning og et hurtig nærmende lokomotiv, men det fantes en stor rund plen som en kunne løpe rundt i konkurranse med Willie om hvem som kunne løpe fortest.

En noe vemodig Arne Loos kom snart på besøk. Charrie fløy inn i armene hans. Han strøk henne over håret, så inn i det kjære hjerteformede ansiktet og stammet: "barnet mitt, barnet mitt.

Har du savnet meg? Har du tenkt på meg? Har du souveniren min ennå?"

Da lo han, tok henne opp og kysset henne.

"Jeg har savnet deg, jeg har tenkt på deg, og din dyrebare skatt, dine blå perler, bærer jeg på hjertet! Er det bra nå, dronningen av Sheba?"

"Jeg er ikke dronningen av Sheba, jeg er Charrie."

"Du er dronningen av Sheba, håret ditt er av gull, øynene smaragder, og av marmor er....... Men der var heldigvis mor for å få slutt på en gammel manns uansvarlige oppdragelsesmetoder.

"Skal vi ta en tur til Zuiderpark", spurte han.

"Til Westerpark, til togene", tryglet Charrie.

Og så gikk de der igjen, begge, glad i sjelen, og oppdaget plutselig hvor mild vårvinden var, hvor travle fuglene var med å bygge reir og så deilig mye grønt skjær det var på trærne og buskene.

Langs stien ved demningen hadde forutseende hender plassert en benk. Der satte de seg ned, Charries hånd fast i hans. Rundt omkring jublet fuglene, slik bare fuglen kan det om våren. Tusenfrydene og krokusene sto i gresset rundt buskene i massevis.

Da de kunne høre rumlingen av et lokomotiv i det fjerne sprang begge to opp. Hendene deres tok godt tak i hverandre. Også denne gang skjelvet barnet da det gigantiske lokomotivet med Mitropavogner bak seg, stormet forbi.

"Skog og fjell, fjell og skog, sjøer og dalene, oh, Charries verden er så praktfull."

Men da de gikk bortover stien, hørte hun ham mumle: "all denne lengsel etter å reise er sjelens lengsel etter å rømme fra sitt fengsel, og bli ett med sin skaper!"

 

TÖCHTER SION, FREUE DICH

Tilig om morgenen , før stjernene bleknet, begynte hanene i hagen allerede å gale.

Når søstrene, som sov på baksiden, klaget over disse utidig levende vekkerklokker, smilte mor og sa: "ikke klag, dette er et tegn på at påsken nærmer seg."

Det kom dager da ungene ikke fikk lov til å bråke under leken. Hver gang de glemte seg ropte mor og sa: "husk at vi er inne i den stille uken, nå lider herre Jesus, dere har ikke lov å bråke slik." Skamfulle dempet de stemmene, og følte at de var med på noe meget høytidelig, dog uten å forstå hvorfor. På langfredag mørknet himmelen om ettermiddagen. "Det gjør Gud for å minne menneskene om mørket på Gethsemane etter at herre Jesus var død!", fortalte Bettie.

Men "stille lørdag" fortjente ikke navnet sitt med ære, for da ble trebenken på kjøkkenet skurt helt blank, gulvene bonet, slik at føttene speilet seg, og kobberet ble pusset til det skinte som gull. Nå var det dagen da de møysommelig oppsparte kuponger hos bakeren og melkemannen ble vekslet mot utallige egg og påskebrød, de siste nesten sorte av det søte fyll.

Om kvelden ble de nyeste klær lagt ferdig, og barna ble vasket spesielt godt i den store baljen på kjøkkenet, man kunne jo ikke feire påsken uten at all skitten var fjernet.

Meget tidlig og festlig begynte kirkeklokkene å kime over den grå byen, deres kiming trengte seg inn i husene og vekket de sovende. Også Charrie våknet og lyttet fylt med glede. Den tunge og lette klokkeklangen vokste og avtok igjen. Gjennom gardinene så hun hvor blid påskesolen skinte på den røde mursteinen.

På hver barneseng hadde søstrene kvelden i forveien hengt et fargerikt nett med påskeegg, som en slags forsmak på alle de egg som var gjemt mange steder i huset, og som barna måtte lete frem. Gledesrop hørtes, ingenting unngikk deres søkende øyne, heller ikke den rosa påskehønen under lampen og påskeharen av sjokolade bak orgelet.

Etter en fargerik frokost, der bordet var pyntet med gule narsisser og silkeaktige pilekatter, satte far seg ved orgelet.

Rundt ham sto søstrene som fersk utsprungne blomster i deres nye mousselin kjoler med volanter og matte ermer. Jublende og av full bryst, men i starten noe pipende og ynkelig av mangel på luft, stemte orgelet i: Tøchter Sion, freue dich...... og mens de sang var det som om det hørtes triumferende trompetgjall i det fjerne, og ansiktet til verdens mest saktmodige menneske ble synlig, ridende på et hvit esel.

 

DET NYE LIV

Nå var det da kommet så langt: foran Charrie på bordet sto de tre attributer som representerte kronen, skepteren og rikseplet fra et domene hvorfra hun skulle måtte lære å herske: hylsen med griffel i, svampesken og målestaven.

Barnet ble aldri trøtt av å skyve av lokket på griffelhylsen med de påmalte roser og forglemmegeiene, å se griflene ligge pent ved siden av hverandre i de dertil passende fordypninger. Full av beundring iakttok hun de gylne eksemplarer som lå nederst.

For hendene var det også en stor glede å vri om og om igjen på svampesken av celluoid, lukte på den ennå friske svampen og stryke over det fløyelsaktige tørkeskinnet. Og så var det da den med farger malte målestaven, som Arne Loos hadde gitt henne denne morgen.

"Jeg skal skrive navnet mitt på den. Om du mister den vil alle vite at den er din. En målestav er en viktig sak, Charrie,"sa han. "Du må lære å tegne rette streker med den så lenge du går på skolen, og senere i livet må du trekke rette linjer etter en usynlig målestav, som ofte har lett for å forskyve seg hvis du ikke holder den godt fast: samvittigheten, barnet mitt."

Alvorlig så hun ham skrive med tydelige bokstaver: Charlotte von Løwenstein.

Et lykkelig barn entret endelig (sept. 1908) Thorbeckeskolen bak Ketie og Willie. Frøken Ebbeling ventet på de nye elever og viste dem kleshengerne.

Så fikk hun tilvist en plass på første benk ved siden av en annen nykommer, som flyttet seg noe uvillig til side. Slu halvlukkede øyne i et grått ansikt betraktet henne med mistenksomhet. Fra de grå klærne duftet det en kvalm lukt. Det fillete hår ble på hodetoppen holdt sammen med en krøllet strikk. Etter en stund strakk Annetje de Vries hånden ut som viste seg å inneholde to salmiakpastiller.

I brøkdelen av et sekund var det et snev av avsky i Charries øyne, men så tok hun uten å nøle de allerede smeltende pastiller, smilte strålende og puttet dem i munnen. Et takknemlig smil gled over de bekymringsfulle lepper, og Annetje så plutselig ut som et barn.

Charrie passet godt på og lærte lett. Hun var langt foran sin alder og var derfor nummer en i rekken av pikene i gymnastikktimene. Den største gutten i klassen, Alfons Remko, måtte gi henne alltid en hånd under ringspillet. Det skjedde ofte at han før skoletimene puttet en toffee eller en karamell i Charries hånd. Etterpå løp han da bort uten å si et ord. En gang trykket han to peppermynter i hånden hennes. Den ene la Charrie på plassen til Annetje. Denne ettermiddag var det som en usynlig hånd hadde fjernet den gamle konemasken fra ansiktet hennes.

Når ungene gikk til skolen gikk de vanligvis etter hverandre på kanten av fortauet. De lovte seg selv gylne fjell, hvis de på denne måten klarte å gå en bestemt distanse uten å avvike fra kanten. Oftest var det Charrie som overtrådte "avtalen", og mye refs fikk hun da av Ketie og Willie, som på grunn av Charries feiltrinn så at de da gikk glipp av et sommeropphold ved havet eller lignende, alt etter hva de den dagen hadde avtalt som "magisk" belønning. 

Det var også en periode da Cremerskolen var i krig med Thorbeckeskolen. Da kunne det bli voldsomme slag, der anførerne også koblet inn de minste. Guttene tok av seg beltene og brukte disse som våpen  under høye skrik: aruuu! aruuu! Pikene ble befalt å klore om nødvendig, de minste måtte samle spytt og spytte det i ansiktene til angriperne.

Bevoktet av usynlige engler befant Charrie seg en morgen midt oppe i et slag. Belter viftet over henne, noen piker styrtet som furier på hverandre med krummede hender: "spytt Charrie", hørte hun Ketie rope. 

Rett mot henne sto en stor gutt klar til kamp. Barnet svelget hele forrådet av ammunisjon og sa, kjærlig smilende: "gå til siden, jeg må spytte!"

Gutten senket det hevede beltet og så forbauset på den smilende jenta foran ham. Så kimte skoleklokken i det fjerne. Dermed var det fred frem til klokken tolv.

Det hendte flere ganger at Ketie måtte sitte over klokken fire. Da ventet Willie og Charrie tålmodig på lekeplassen, fordi det var strengt forbudt å gå hjem uten den eldre søsteren. En sjelden gang måtte også Willie sitte over. Da ventet Charrie alene. Av og til holdt Alfons henne med selskap en stund, og prøvde da å avtvinge hennes beundring ved å hinke på et ben tvers over lekeplassen eller ved å løpe rundt Charrie med vesken på hodet. En gang tok han hånden hennes, kysset den, og sa: "ikke si det til noen", og så løp han hjem. En annen gang hadde han strøket henne over krøllene. "Moren min synes at du har så pent hår!"

Mellom grenene på de høye trærne som på den ene siden dannet skillet mellom lekeplassen og et ubebygget jorde, endret himmelen farve. Av og til kunne man allerede se det sølvaktige lyset av den første stjernen.

Etterhvert som det ble mørkere virket det som om trærne begynte å vokse, mens Charrie ble mindre. Blåste det, fikk vinden deres usynlige kroner til å suse, og syntes det som de snakket med hverandre på en underlig måte på deres eget språk.

Ventingen på lekeplassen var nesten like deilig som ventingen om sommeren nedenfor demningen på toget som ville komme.

Veien hjem gjennom mørket var full av glede og uten frykt, gående med Keties hånd i hennes. Der var det gatelykter, hver enkel som en liten sol med en ring av lys, der var den hurtige funklende elektriske trikken som tok svingene knirkende og pipende, der var av og til, som det underligste av alt, en rødlig måne som lik en god venn fulgte ungene over trærne i parken.

Hjemme ventet da et dekket bord under det milde lyset av oljelampen, en bekymret mor, og søstrene som straks kledde av ungene, mens mor serverte maten.      

 

MUSIKK OG TÅRER

Dagene gikk, den ene lik den andre. Charrie lærte mer og mer. Annetje de Vries ble sjalu på alle som prøvde å bli venner med Charrie. Alfons fortsatte med å oppføre seg på en tullete måte i Charries nærhet, med for ham uforståelige følelser.

En sjelden gang kom herr Dekkers, skolestyreren, inn i klasserommet under timene. Han var en lang tynn mann med milde øyne og en bart som pekte ned på en trist måte. En gang hadde han strøket Charrie over håret. Siden var det som om de hadde en hemmelighet med hverandre.

I huset Løwenstein var det i mellomtiden blitt orgelkrig. Selvom pikene fortsatt syntes det var herlig å synge de kjærligste sanger søndagskveldene, og hørte nå en gang orgelklangen til den mektige Luthersangen, så var det dog slik at pikenes ører også lengtet etter noe lettere musikk, en musikk som kunne henføre dem til mer muntre områder, hvor hjertet ble beveget til å banke fortere, og hvor også føttene kunne være med.

Etter moden overveielse ble det anskaffet et piano betalt av innsamlede fonds. Og så skjedde det at de en dag ved hjemkomst fra skolen så et piano stående skrått mot det lille orgelet som nå virket enda mindre.

Det var så opprørende å tenke på hvor mange muntre melodier dette musikkinstrumentet gjemte under sitt glatte ensfargede lokk.

Men det var en i familien som ikke var glad for det nye familiemedlem. Det hadde vært fars glede å se sine døtre bli mer og mer fortrolig med hans hjertets orgel, og nå hadde den ene etter den andre falt fra og tilba de nå alle sammen det sorte monsteret. En enkel gang hadde han ikke klart å holde seg, og sagt: "den er akkurat som en spilledåse, du rører det en gang og det tingler. Nei ta da orgelet, det er et levende vesen, det trenger pust for å kunne synge, akkurat som et menneske!"

Da fløy søstrene smilende på ham, strøk ham over det mismodige ansiktet og trøstet ham. "Vi er fortsatt meget glad i det lille orgelet ditt, far, og hver søndagkveld skal vi synge med deg, og gjennom uken får du gjerne gjøre oss meget sentimentale med dine triste fantasier, men vi er fortsatt unge som liker nå en gang mer munter musikk, unn oss derfor pianoet, vi unner deg orgelet av hele vårt hjerte."

Vekselvis ble det nå gledesrop eller tårer i forstuen, alt ettersom det sto en tastende mannehånd bak eller målbevisste pikefingre. Det lyktes Charrie etter mye prøving og feiling å spille en Tirolersang, selvom det nok var hennes egen versjon, som ikke akkurat kom det musikalske til gode.

En ettermiddag gikk ungene hjemover fra skolen. Da de krysset trikkesporene, skled Willie og falt med hodet på skinnen. Dette ga et dypt rift i ansiktet, som blødde. Skrekkslagen prøvde Ketie å stanse blødningen, men det hjalp ikke stort.

"Dra fort med ham til førstehjelpposten", rådet en medfølende kvinne, henvendt til Ketie.

Ketie tok begge barn i hånden og løp med dem til Amsterdamse Poort. Charrie som var dødsens redd for brorens blødende hode, men enda reddere for de utrykningsklare kjerrer ved inngangen, gjorde hånden sin fri og rømte gråtende hjemover.

Det var et ynkverdig stykke menneske som gråtkvalt og bitevis fortalte en usammenhengende historie, hvor gjengangeren var: "nå er Willie sikkert død!" Bettie og Lisa fløy ut av huset ungene i møte, og snart var de alle sammen hjemme igjen. Willies skalle var omhyggelig bandasjert.

Etter at de hadde spist og trøstet hverandre ble de raskt lagt i seng.

Nå var alt bra igjen, månelyset fylte barnerommet med mild glans, kjærlighet dekket dem, og englene sto vakt.

 

GLASSBOLLEN

Efter aftensmåltidet banket far Charrie på kinnet. "Blir du med og handler?" Gledestrålende tok ungen frem kåpen og luen.

Turens mål var skomakerkjelleren ved en av kanalene. Å tråkke over de smale buede broene i mørket var et rart, men også et herlig eventyr. Gatelysene reflekterte sitt lys i vannet som sitrende søyler av gull. I husene, som støttet seg til hverandre, lyste her og der en lampe. Noen ganger så Charrie groteske skygger bak en lancastergardin, andre ganger så Charrie gjennom de opplyste vinduer at barn ble lagt til sengs eller familier som spiste eller leste aviser.

Foran kjellerhuset til mesterskomakeren stoppet far. Han hjalp Charrie med å gå ned trappen og skjøv så den todelte tunge døren opp.

På arbeidsbenken, som var overstrødd med redskaper og lærbiter, lyste en oljelampe som kastet en glans på arbeidsforkleet og den falmede kalotten til den uforstyrrelige skomakeren, som om begge klesplagg besto av kostelig fløyel.

Uten å se opp fra skoen han holdt på med lød det fra ham: "så, er du der, er læret allerede brukt opp? Og barnet er med, ser jeg. Det er bra for henne!"

Far satte seg ned overfor mesteren. Jaspers anviste Charrie en benk, hvorfra hun kunne se mennene foran seg i lyskretsen til lampen, mens hun på veggen bak dem kunne se en fascinerende lek av skygger.

Hun pustet dypt inn med nesen, hun likte lærlukten. Det var som om begge menn beveget seg inne i en stor glassbolle fylt med gullent lys som hang i det tussmørke rommet. Etterhvert som øynene hennes vennet seg til lyset oppdaget hun de oppstablede sko i et hjørne av rommet. Også på gulvet rundt arbeidsbenken lå det fullt av sko som skulle repareres.

Charries hurtige fantasie tryllet eierne av disse sko foran seg i tankene, samtidig som hun av og til fikk med seg brøkdeler av samtalen. "Du må gi meg et godt stykke lær! Når det ene paret er reparert, har det andre gått i stykker! Muntre unge føtter tripper hurtig, og munterhet sliter sterkt på læret!"

"Munterhet er en gave fra herren, far! Det er ikke for ingenting at han kalles tåretørker. Men når tiden er inne må vi alle sammen gå gjennom ørkenen!"

"Tja, det er vel slik for meg og min familie, frem til i dag står våre telt i en oase, vi hverken sulter eller tørster! Hva som venter oss vet ikke jeg, men en ting er jeg sikker på, at Han også i ørkenen kan sette frem en full vannkrukke ved siden av deg og la manna dale ned fra himmelen."

"Amen", sa skomakeren, la skoen på gulvet, hentet et stort lærstykke fra et hjørne, så på det, og veiet det ved hjelp av ulike vekter og små stener.

"Trettiåtte stuivers ( en stuiver er fem cent), far", sa han, mens han kastet læret på bordet.

" Gi meg også et halvt pund småspiker!"

Etter at også dette var veiet og puttet i en pose tok far frem tobakksposen sin, og bød Jaspersz på en pipe, samtidig som han fylte sin egen.

Charrie så spent på hvordan de to rusker tente pipene sine

"Hvor gammel er den tingest der nå?", spurte Jaspersz, mens han pekte på Charrie med en skitten tommelfinger.

"Hun er allerede seks år", sa far, mens han så mildt på sin yngste datter,"og hun kan allerede lese, hun gjør det bra på skolen!"

"Da vil hun komme langt, og senere blir hun det hun vil."

Han rotet litt i en bordskuff, og tok ut en kalender som han ga til Charrie.

"Denne er til den flinke ungen."

Charrie var glad for denne gaven og stirret lenge på landsbyen med sitt slanke kirketårn under snøen. Alle vinduer var opplyste, også kirkevinduene blinket, og gjennom den åpne døren strålte et varmt lysskjær. Den mørkeblå natthimmelen var dekket med sølvstrø, som funklet i lyset av oljelampen som om det var levende stjerner.

Så tok mennene for seg de aktuelle hendelser i verden: Keiser Franz Josef, regjeringsjubileet, president Falieres, og den nettopp avsluttede Zeppelinturen skjøv langsomt forbi i lyskretsen til lampen. Men så hørte Charrie Jaspersz si: "Jeg skulle ha vært til sjøs! En gammel mor, hva gjør man så? Når du er ung, drømmer du om ditt eget liv, senere slår du deg til ro!"

Da la Charrie kalenderen fra seg og så igjen på mennene med deres enorme skygger på veggen som gjenga alle deres bevegelser.

"Ja, slik er livet", sa far ettertenksomt. Det ble stille en stund, mennene blåste langsomt og tankefullt røken ut av pipene.

Etter et par minutter begynte Jaspersz igjen.

"Men av og til gir du deg ikke! Det finnes dager jeg gjerne skulle fly av gårde, langt fra disse skoene her. Da er det som om jeg holder alle menneskers elendighet i hånden, for du skjønner, en sko som er ny er riktignok av rent lær, men foten vrenger så sitt eget liv i den. Bare se på disse her, en for en, da kan du se at ingen sliter sine sko på samme vis. Akk, jeg burde ikke snakke om det, la oss heller snakke igjen om dette luftskipet som kan stige opp over alt annet."

Men Charrie var ikke med oppover, hun så på skohaugen som Jaspersz ikke var så glad i, selvom han fikk reparere dem, og tjene penger på det.

Far hadde sagt: "slik er livet." Var livet for en voksen da slik at man gjorde ting som man ikke ble lykkelig med?

Et kirketårnspill lot høre fra seg: "wil heden nu treden....."

Far så på uret sitt.

"Klokka er ni, ungen må legge seg! Jeg kommer snart igjen for en prat, holdt hodet oppe!"

Jaspersz pakket læret inn i en avis. Far betalte, og mens flere klokkespill satte i gang gikk de ut av den tussmørke kjelleren.

En mørk båt, med bare ett opplyst vindu, lå i kanalen. Fra det opplyste vindu så Charrie, trygg ved fars arm, oppover. Ikke en stjerne å se, det var helt overskyet. Men det gjorde ikke noe nå. Hun hadde jo kalenderen under armen, som viste hele den funklende himmelen som til og med i dagslyset var synlig.

 

DRAMAER

Det nye året begynte med storm og regn. På mektige vinger ilte vinden over de svaiende trekroner, styrtet ned på husene, og løsnet takstenene som falt dundrende i gaten.

Med fingrene i ørene ventet Charrie på søvnen, som hadde veket unna for de mektige naturkrefter.

Om dagen var vinden ikke så ille, egentlig tvert imot! Du bare bredte ut kåpen din, og så seilte du jublende mot målet ditt, og gikk du i motvind var det bare å ta hånden til Ketie. Da mestret du vinden. Men om kvelden, i mørket, var du klar over at selvom du kunne se solen, månen, stjernene, regnet og snøen, så var det nok annerledes med vinden. Du kunne høre den, føle den, du så også hva den fikk til, men selve vinden var ikke å se. Og det var nettopp dette som var grunnen til angsten som fikk deg til å skjelve i sengen. Oh, tenk om vinden rev av taket på huset. Det hadde Peter lest om i en temabok:" vinden er en stor makt på denne jord."

Om morgenen, før det ble helt lyst, bega de tre nisser i deres kåper seg på vei til skolen. Under slike værforhold var det selvsagt umulig å balansere på kantstenen langs fortauet.

Slåsskampen mot vinden hindret ikke Charrie denne morgenen i å nyte den hurtig lysnende himmelen hvor lilla og gule skyer føk bortover.

På skolen ble regnestykkene vanskeligere, setningene i leseboken mere komplisert.

På en ettermiddag i januar hørtes det plutselig svære tumulter fra gangen. Frøken Ebbeling, som befant seg bakerst i klasserommet, så ut av vinduet for å se hva alt dette skulle bety.

"Brann, brann!", ropte hun, og løp til døren og ut i gangen uten å bekymre seg om elevene sine. Det brøt ut panikk, alle skrek, gråt og styrtet som en eneste mølje over benkene til døren. Noen av de små ble nesten løpt over ende av de store, men de klarte likevel å følge etter de andre, skadet som de var. På gangen var forvirringen enda verre. Alle klasser oppe løp i ilende fart nedover trappene, disiplin fantes ikke.

Ut fra døren til gymnastikksalen i enden av gangen veltet det ut blå og grå røk.

Charrie, som gråt fryktelig som de andre barna, kjente heldigvis snart hånden til Ketie trøstende omkring seg. Også Willie var snart på pletten. Ut fra de sprukne vinduene til gymnastikksalen veltet nå tykke røkskyer hvor det av og til kunne sees ildrøde flammetunger. Kettie tok de små og løp. Bak seg hørte de de klingende bjeller til brannvesenet, men de så seg ikke bakover. De løp og løp til de kom trygt hjem.

Selvom skolen allerede dagen etter kunne tas i bruk igjen, holdt mor Charrie likevel hjemme i noen dager, siden hun sov så dårlig og ikke ville spise. Da hun så så de nyinsatte vinduer i gymnastikksalen som om det ikke hadde hendt noe, tok hun med stort velbehag, og uten hevnfølelser mot frøken Ebbelings forrederi, opp skolearbeidet igjen. Alfons veket ikke fra hennes side under lekepausene, og spurte om hun ikke

ville bli med ham hjem en gang. Men det ble ikke noe av dette, for en uke senere, på Lisas fødselsdag, som hadde begynt så gledelig, ble skoledøren ikke som vanlig åpnet for å ta imot elevene. I stedet kom herr Smit fram i døråpningen og sendte alle hjem med ordene: "herr Dekkers døde plutselig og nå er skolen stengt til fredag."

Alvorlig gikk elevene hjem fra lekeplassen, ingen løp eller skrek. Wies Jansen, en pike fra sjetteklassen, gikk et stykke sammen med Ketie." Vet du hvordan han døde?", spurte hun hemmelighetsfullt.

"Nå på vanlig måte selvfølgelig. Han var sikkert syk."

"Pøh, Smit sa jo: plutselig! Nei, jeg hadde dørvakt i dag morges, og hørte ham skrike da han kom inn i rommet til Dekkers: han har hengt seg i skapet i skjorten sin på spaserstokken, og så løp han dødsblek ut."

Wies ble ikke med videre, men ventet på en annen gruppe elever. Ketie var blitt blek og begynte plutselig å gråte. Charrie, som etterhvert hadde skjønt at noe forferdelig hadde hendt, begynte også å gråte, og Willie, som ble påvirket av søstrenes plutselige sorg, begynte også å felle tårer, selvom han nok ikke hadde oppfattet alvoret i situasjonen.

Det ble ikke noe igjen av festdagen. Selv fløtehornene som Kisa serverte smakte ikke. Etter at hun kom hjem hadde Charrie gjemt seg under spisebordet, og ingen klarte å få henne frem igjen. Der satt hun og gråt med visse mellomrom om herr Dekkers som hadde vært så vennlig, men nå hadde han hengt seg i skjorten sin. Under bordet var det tryggest, et gjerde av kjente ben dannet en barrikade mellom henne og det fryktelige som hang i skapet på Thorbeckeskolen.

Nå måtte det dog bli en forandring: denne skolen skulle ikke ungene gå på lenger! Det var en lang og farlig vei dit, hadde ikke Willie falt på trikkeskinnene? Så var det brannen, lærerne hadde forsømt pliktene sine. Og så var det dramaet med Dekkers som hadde opprørt ungene enormt.

Willie ble skrevet inn på gutteskolen, Ketie og Charrie skulle i fortsettelsen gå på pikeskole, hvor den sjarmerende frøken Joliesette var skolestyrer.

Og så gikk det slik at far etter den ufrivillige skoleferien entret Thorbeckeskolen for å ta avskjed med personalet, slik det hør og bør seg.

Til Charries store skrekk gikk far rett mot døren som disse dager hadde vært midtpunkt for Charries tanker.

På fars banking åpnet Smit døren og ba dem komme inn. Ketie og Willie gikk nølende over terskelen, men Charrie vek tilbake med et dødsblekt ansikt.

Bare kom inn, barn, han henger ikke lenger her, og pekte på skapet.

 

WALDESGEFLUSTER OG KLOKKESPILLJUBLING

Døren til Hugo Molenaarskolen var bare halvåpnet, slik at barna kunne passere de undersøkende øyne til frøken Joliesette. Våkne brune øyne var det, men fulle av omsorg, humor og munterhet.

Som en sirlig liten markise sto hun der i sin musegrå kjole, mens hun syntes å overveie de enkelte barns fysiske og åndlige muligheter, hele tiden smilende og nikkende.

Keti og Charrie ble etter et vennlig velkommen trukket ut av strømmen og plassert ved siden av frøken inntil de siste barna hadde passert. Så slo hun armene rundt dem og førte dem til klasserommet. Plutselig befant Charrie seg i et lyst gulmalt klasserom fullt av bilder og blomstrende planter i vinduskarmen. Frøken Alting satte henne på første benk ved siden av en bisk utseende pike med briller på et rundt og blekt ansikt og med glatt bakoverstrøket mørkelyst hår. Undersøkende gled de bebrillede øyne over en genert Charrie.

Plutselig tok to hender fatt i hennes hode og en skarp stemme snerret:"se å få dette håret bak ørene dine, barn! Så, nå ser du i allfall ordentlig ut!" De lyse krøller som hang ned på begge sider av Charries kinn, ble brutalt skjøvet bak ørene. Så forbauset var Charrie, at hun lot håret være slik hele formiddagen.

Skoleveien var kort og ufarlig. Etter noen uker trengte Charrie heller ikke vente på Ketie, som alltid var ferdig et kvarter senere.

Hilda Heynes, den biske nabojente, gikk sammen med Charrie den første gangen hun skulle gå alene.

"Så, hvordan liker du deg hos oss? Er det ikke fint her?"

"Oh ja, det er artig her!"

"Kan du spille piano?"

"Ja, litt."

"Det vil jeg gjerne høre. Bare bli med meg hjem. Jeg bor likeved."

Fru Heynes åpnet døren.

"Jeg tok med Charrie, mor. Hun skal vise hva hun kan spille." "Vel, vel, må hun gjøre eksamen?" smilte moren og forsvant på kjøkkenet. Småpikene gikk inn i stuen. Hilde pekte nødende på pianokrakken og sa:"sett i gang!"

Genert satte Charrie seg på krakken. Men hun spilte tappert Tirolersangen. Da hun var ferdig, sa Hilde med tilgivende stemme:"ganske bra, ganske bra, nå jeg!" Og hun skjøv Charrie av krakken. Det var nok jenta som kunne spille!

Waldesgefluster suste gjennom stuen. Etter den siste akkorden sprang hun opp og ropte triumferende: "nå, hva synes du? Dette er pianospill, hehe!"

Og da Charrie sto der forvirret og fortsatt med susingen av skogen i ørene, sa Hilde skarpt: "barn, ikke stå der så dumt. Nå må du klappe i hendene og rope: bravo! Det skal være slik!" Og Charrie, hypnotisert av de skarpe misfornøyde øyne bak brilleglassene, klappet i hendene og sa: bravo!, hvoretter Hilde som fullært diva bøyde seg både til høyre og til venstre.

"Ja, faren min er konsertmester, derfor vet jeg hvordan det skal være. Det har han lært meg for senere en gang. Egentlig burde du nå gi meg blomstene som står på bordet her, men de er kunstige, og det liker jeg ikke. Jeg blir senere en berømt pianistinne, og hva blir du?"

Men før Charrie kunne svare, tilføyde hun ringeaktende: "akk, det spiller egentlig ingen rolle."

Hun lukket pianoet og sa: " så, nå kan du gå! Hvis du lærer noe annet å spille, vil jeg gjerne høre det."

Til tross for Hilde Heynes likte Charrie seg godt på skolen, spesielt på grunn av bildet med kornåkeren like ved benken hennes. Det var en bit av den praktfulle verden som Arne Loos så ofte snakket om.

I forgrunnen til høyre, med et belte rundt livet, buksen stukket inn i støvelen, sekk på ryggen, sto der Wanderbursch. Hodet under tirolerhatten var hevet mot himmelen, og over kornåkeren svevde en liten fugl. Et henrykt uttrykk lå over ansiktet hans. Spaserstokken hadde han halvt hevet som om han ville salutere for kongesangen. Mellom kornet blomstret klapproser og kornblomster. Det var forunderlig at den blå luften var gjennomtrengt av sollyset, selvom solen ikke var synlig.

Så Charrie lenge på bildet, følte hun på en måte solvarmen, og hun hørte lerken synge. Da fikk hun en underlig lengsel som hun ikke forsto, som gjorde vondt, men som samtidig var herlig.

I slutten av april (30), på en vindfull, solfylt dag begynte plutselig kirkeklokkene å kime, og det hørtes kanonskudd.

Frøken Alting lo muntert da hun hørte lydene, og hun sa: "barn, bli sittende stille, jeg har straks en overraskelse til dere." Hun gikk ut på gangen og kom øyebblikkelig inn igjen. Hun svelget litt, og så sa hun med en merkelig stemme: " barn , barn, rop hurrah, det er født en prinsesse!"

Det brøt ut en jubel som ingen ende ville ta, mens frøken

Alting stadig måtte snyte nesen i alle tonearter.   

Hun gikk til skapet, åpnet det, tok ut en smørbolle, en kniv, fire ruller "beschuit" og en oransj boks. Hun brettet ut et tørkle på bordet og sa:" nå får dere komme hit en etter en og hente en beschuit med muisjes hos meg, det er til ære for prinsessen."

Som et stort smil kom frøken Joliesette inn i klasserommet. Hun fikk også beschuit, snakket smilende og hurtig fransk med frøken Alting, og meddelte at alle kunne dra hjem nå, for under slike gledelige forhold kunne ingen være på skolen lenger.

En bølge av glede strømmet over byen for dette fyrstebarnet som man hadde bedt himmelen om så lenge. Aldri før hadde klokkespillene jublet så festlig og flaggene og vimplene vaiet overalt i vinden. En enorm lykke fylte hjertene, også hjertet til Charrie, da hun på hurtige føtter hoppet hjem, og mens kirkeklokkene kimte gjentok hun stadig: "vi har fått en prinsesse, vi har fått en prinsesse!"

Etter noen dager kom det en melding fra Afrika, at det også der i det lave huset under palmene var født et barn. Intetanende, under den sorgløse brusingen av det ufattelig store oseanet som kunne høres på terrassen hvor vuggen sto, sov den lille Jean like sorgløst de første dager av sin

eksistens. Han ante ingenting om at en sort kvinne våket over ham, så lenge moren lå i sengen.

Charrie ble ikke lei alle detaljer om babyen som hun fikk høre. Eventyret om storken ble godtatt villig, dog på betingelsen av at denne hellige fugl hadde mottatt denne kostbare gaven fra himmelen.

"Nå skal du se at onkel Jan kommer tilbake til Holland om seks år", sa mor håpefullt. Han vil sikkert gi sin sønn en nederlandsk oppdragelsen.

Mimrende over de fargerike kafferkjedene og luktende på boksen av sandeltre som onkel Jan hadde sendt, gledet Charrie seg allerede over at tante Meta ville komme inn med kjolen med de levende blomster. Dette med de levende blomster syntes Charrie var egentlig enda finere enn fødselen av den lille Jan. Søstrene hadde tidligere en gang fortalt at onkel Jan, før han hadde truffet Meta, hadde sagt: "min kone skal hver dag bære en kjole med levende blomster på sømmen."

 

GLEDE UTEN ENDE

Så hurtig og så langsomt dagene går, når gangetabellen ennå synes å være et problem, og de små opplevelser av Ot og Sien

(nederlandsk lesebok for barn) ved hjelp av mystiske sorte tegn blir til åndeløse eventyr.

Hurtig, fordi hver eneste dag er full av undere, langsomt, fordi det et eller annet sted, dypt nede i hjertet, lever en visshet om at dagene, etterhvert som man blir eldre, vil overtreffe hverandre i henrykkelse.

Det blir ingen ende på gleden. Det er for eksempel den daglig tilbakevendende glede over å gå sulten hjem under de grønne trærne, stoppe opp ved bakerbutikken, inhalere den dypsøte duft av nybakt brød, og så tanken på å se det dekkede bord med kakeskiver, ost, honning og et beger kald melk. Gode gaver er de, kostbare gaver. Bedre enn gull og sølv er det ferske brød og den rå honning, for er det ikke slik at disse i kroppen kan omsettes til de mest edle skatter av ånd og sinn?

Og så allsangen i klassen om fuglene som "jubler fra tidlig til sent" over det pene været, over stakelysene som brenner i kastanjene! Da svever maidronningen gjennon det åpne vinduet i klasserommet og kroner hvert barn med en krans av søtduftende blomster.

Slike dager må frøken ikke la ungene synge sangen om "haren Martin som ung og liten, ga labben til reven og drepte ham." For da faller tårene på benken: finnes det slemmere dyr enn reven? Kun tanken om at det ikke finnes mennesker som gjør hverandre vondt, gir henne trøst til slutt.

Etter pinseblomstene i haven og byparken er det rosenes tur: de gule, røde, rosa og de hvite. På blomsterkassene på verandaen, som far hadde laget, gynger de brokede petuniaer og slingrer de uregelmessig formede fuksiaer. Og når det en gang blir så varmt at selv Charrie unngår solen, da kommer den siste skoledagen. Da kommer frøken Joliesette under høytidelig stillhet inn i klasserommet. Den høye stolen står som en trone foran klassen, og frøken Alting trekker seg beskjedent tilbake.

Frøken Joliesette sitter da der fullt opplyst av 36 søkelys, hun ordner litt på skjørtet og sitter staselig som en dronning på sin trone av tre. Hun åpner en bunke lister og ser en stund alvorlig, men likevel kjærlig, på alle spente øyne, akkurat som en feltherre betrakter sitt elskede regiment, før han sender det til frontlinjen. Så sier hun med en stemme av medfølelse med de ulykkelige som må kontinuere, men en stemme som samtidig rommer gleden over de mer suksessfulle søstre: "barn!"

Så blir det helt stille et minutt. Og så kommer et lettelsens sukk, når de forløsende ord uttales og utdelingen av karakterene tar til.

"Charrie von Løwenstein, med flagg og vimpel. Opp til annenklassen!"

Og så var det ferie!

 

CARPE DIEM

Fantes det noe deiligere enn å gå på demningen langs Zuidersjøen med til venstre det glinsende vannet som slo mot basaltstenene, og til høyre det lave landet?

Det var som om du gikk på kanten av verden, men likevel midt i denne, for over deg, overalt synlig, hvelvet himmelkuppelen.

Full av undring så ungene hvordan slyngplantene viftet mellom stenene som dekket demningen.

"Det er Gud som gjør dette", sa far, da de uttalte sin undring. "Bare han alene, midt mellom stenene lar han blomstene vokse."

Av og til holdt de til hele dagen i det høye gresset ved demningen, far fisket, ungene flettet kranser eller rullet seg nedover hellingen. Fangsten ble oftest begrenset til en eller annen armsalig skapning som far da kastet ut igjen i vannet. Han ville jo heller ikke noen gang være i stand til å drepe en fisk!

Frans og Peter var aldri med på slike turer, selvom også de hadde ferie. De gikk heller lange fotturer med vennene sine. Men når familien på den tradisjonelle dagen gikk til stranden, var også guttene med. Og akkurat denne dagen som Charrie så frem til med lengsel, ga Charrie denne gang, nå som hun hadde blitt eldre, en del bekymringer.

Hvordan ville det gå med Frans og Ketie i morgen?

Så langt hun kunne huske oppførte Frans seg som om Ketie ikke eksisterte. Når de skulle ha en lek hvor alle måtte delta, var det Charrie som måtte bevege Frans til, i all fall en time, å være snill mot Ketie. Men hvis han i morgen ikke var snill mot Ketie hele dagen, og en ekte bror, da ville Charries glede over havet og sanddynene gå tapt.

Der hørte hun Frans komme hjem.

"Fassie, synes du det er fint å bli med til havet, i morgen?"

"Herlig, jeg skal lage et stort sandberg til deg, som du kan stå på, når det blir flosjø."

"Det liker jeg, men da må du være snill mot Ketie hele dagen."

"Hele dagen? Er det ikke nok med en time?"

"Hele dagen, ellers har jeg det ikke fint."

"Nå, javel da, men bare for din skyld."

"Vil du ikke allerede i dag også være litt snill mot henne?"

"Neida, bare i morgen."

"Bra, men husk hele dagen i morgen."

"Det lover jeg."

"Men hvorfor er du alltid så slem mot Ketie? Hun har da aldri gjort deg noe vondt?"

"Akk, da hun var liten, gråtet hun hele dagen, og mor hadde aldri tid for meg! Bah, når jeg ser henne, hører jeg bestandig denne ynkingen, og da føler jeg meg like ulykkelig som den gang."

"Men hun kunne vel ikke noe for at hun gråtet slik?"

"Selvfølgelig kunne hun noe for det, hun burde ikke skreket så høyt. Du gråter også av og til, men ikke så høyt."

"Men kanskje hadde hun vondt et sted?"

"Hør nå her, vondt eller ikke, hun burde ikke ha skreket så mye. Og nå vil jeg ikke høre mer om dette. I morgen skal jeg være snill mot henne. Det kan du si til Ketie nå."

Så snart Ketie var kommet hjem med handlekurven fløy Charrie mot henne.

"Frans skal være snill mot deg i morgen. Hele dagen! Er det ikke fint?" Ketie smilte genert, men likevel meget lykkelig.

"Så deilig", sa hun mildt. Barnet hadde lært Frans å kjenne som et dumt mobilt møbel, som hun ikke kunne bruke. Hvorfor det var slik visste hun ikke, men desto gledeligere var de timene dette møbelet endret seg til en glad bror som sa pene ting mot henne og til og med lo av og til.

Da hun i lykkeruset gikk mot ham og sa: "så fint at du vil være snill mot meg i morgen", sa han: "i morgen, men ikke i dag." Så snudde han seg og gikk ut av rommet.

Neste morgen var de tidlig oppe i huset Løwenstein. Mor smørte sammen med søstrene de ferske rundstykker som de allerede ved syvtiden hadde hentet hos bakeren. Det var mye mat som skulle til for så mange sultne mager.

Charrie, med spaden i den ene hånden, og med den fargerike bøtten i den andre, svevet på roser over gatestenen til trikkeholdeplassen. Så hun ikke foran seg Ketie og Frans i munter samtale? Ja han gikk der faktisk og bar på hennes tunge veske sammen med alle kåper og regnklær, for man kunne aldri være sikker, selvom det var skyfritt.

Båtturen med de skingrende fanfarer fra musikantene om bord, som tjente en bra dagslønn, var bare en slags forsmak på de gleder som ville komme. Så var det turen gjennom skogen med hestetrikken som tok dem videre med til havet, og som kjørte alt for langsomt etter at ungene luktet havsaltet.

Men før de slo inn på den smale veien til havet, måtte de alle sammen inn i kafe Torsk, hvor de herligste kaffedunster vederkveget feriegjengerne. Ungene ble lesket med kald kokt melk, og søte små brød gikk fra hånd til hånd.

Men så kom det endelig så langt at ungene kunne løpe fremover og høre brusingen fra havet sterkere for hvert skritt, til de endelig etter den siste kurven kunne se havet med den hvite skumkanten foran øynene sine. Da stoppet de et øyeblikk, tok av seg strømper og sko og styrtet ned stranden.

 

DRONNINGDAGEN

"Før vinteren kommer med sine våte dager vil jeg ha et annet hus", hadde mor sagt, tenkende på hennes revmatiske muskler. Og se der, enda før ferieslutt ble det nye huset funnet.

Det besto av to rom med en alkove imellom, et meget stort kjøkken, tre soverom, og på loftet var det et rom som var utskilt fra selve loftet. Huset lå ved en plass hvor to gater krysset hverandre, slik at det opsto fire trekanthjørner som var beplantet med osper.

Snart var alt ordnet, og alle gjorde sitt beste. Fra de to store vinduer på forsiden var det utsikt tl de ennå grønne osper. På siden var gutterommet. Herfra kunne Charrie se himmelen i vest over en lav, grå og uregelmessig formet bebyggelse ved søppelfyllingen. Spesielt om kvelden, når solen hadde gått ned, lignet det der på de dødes by full av ukjente trusler.

Regelmessig rullet søppelkjerrene fram og tilbake over det uregelmessige gatelegemet. Fylt til topps kjørte de med søppelet fra den store byen over broen som til høyre ga plass til et arbeidsterreng, og til venstre mot jaktstien langs trekkanalen. Denne jaktstien, med på den ene siden vannet som stadig skiftet farge, og på den andre siden små bondegårder

omringet av skogklynger og åkre med hagebønner, salat og spinat, ble til en av de mest kjære spaserturer for barna. Vel hadde mor varslet om at de ikke måtte gå på fyllplassen, som om den skulle være et smittefarlig område. Men denne advarselen var overflødig, for ungene tok instinktivt den korteste veien til Jaktstien ut fra en hemmelig angst for de truende bygninger, stanken under bestemte vindretninger, mennene som av og til viste seg der som vesener fra en annen verden, og ikke minst på grunn av de gigantiske bål, som etter det ble sagt, aldri sluknet.

Den første festdagen i det nye huset var Dronningdagen, 30. april, selvom den riktignok ble feiret utendørs.

Biter av kirkespillmusikken, som spilte fedrelandssanger, drev over hustakene. Senere overtok gateorglene. De var for anledningen pyntet i nasjonale farger. Den alltid tilstedeværende "oranjezon" fikk den muntre byen med sine vaiende flagg og vimpler til å se ut enda mer fargerikt. Mor skulle med ungene gå til terrenget bak museet. Her skulle det være dukketeater, og en stor luftballong skulle lette noe senere. Men før dette måtte det forberedes et ekstra fint måltid på denne festdagen. Den besto av "dikke koek". Ungene som var pyntet med oransjstrikker og skjerf så intenst på hvordan mor lot den gule deigen med rosiner og sukat gli inn i gryten og satte den på parafinblusset, hvor kaken, uten oppsyn, ville steke seg selv ferdig. 

På veien mot festplassen møtte de de rareste vesener. Muskuløse menn med kunstige veldreidde barter, kledd i trang og stripet trikot utførte på et dertil spesielt medbrakt teppe de underligste øvelser. Joggere i de merkeligste klær med svertede ansikter løp frem og tilbake, og ble stående foran mor og ba om en cent. Menn med dyr og aper lot dyrene vise kunster, og en hel hærskare betlere, som for anledningen hadde utstyrt seg med ulike kroppslige mangler, gjorde byen utrygg. Det var nemlig ikke betlerforbud på Dronningdagen. Derfor tiltrakk denne muligheten en masse betlere fra landet omkring.

Barnas signalhorn av papp tutet inn i mellom gateorglenes jenglende musikk, gråten fra fra trøtte og varme unger, tingelingen fra joggernes bjeller og de høye rop fra gateselgerne som lovpriste sine varer.

Charrie klamret seg enda fastere til mors hånd, da de kom til plassen hvor det reiste seg et fryktelig gult monster som var forankret med tau.

"Har du ikke lyst til å bli med opp i kurven"?, spurte mor. Men selvom barnet tenkte på at ballongen ville komme nær sommerskyene, fikk tanken på å sveve under den enorme og truende ballongen henne til å skjelve.

Det tok noen timer før alt var klargjort til oppstigningen, og mannen som skulle foreta vågestykket, i rutete dress med kort bukse og hvit lue over stridslystige barter, ville klatre opp i kurven. Men dukketeatret, hurtigtegneren og de andre artister sørget for at ingen kjedet seg.

Endelig lød ordet: "løs". Staselig steg monsteret opp til stor jubel for alle tilskuere. Vinkende og bukkende sto himmelstormeren der og ble mindre og mindre, mens han av og til kastet ut noe ballast.

Siden dagens høydepunkt nå hadde flyttet til høyere sfærer gikk de fleste festgjengere hjem igjen. Barnevognene, babyenes ubestridelige eiendom, ble overlesset med trøtte og sutrende brødre og søstre, mens de større, med hendene fast i mors skjørt, stadig snudde seg for å se etter ballongen som nå bare så ut som en liten prikk.

Knallende kinaputter, skrikende kjøkkenjenter og fyrverkeri ga i tussmørket allerede en forsmak på det fyrverkeri som ville bryte løs når mørket hadde lagt seg helt.

Lenge etter at ungene hadde sovnet steg fyrverkeriet opp til den mørke natthimmelen som gule stjerner og blomster og som en ildfull hyllest fra et folk til sin feirede dronning, en dronning fra det elskede hus Oranien.

 

FORTRYLLELSER

Familien Løwenstein bodde i husets annen etasje. Under dem bodde dameme Lint med en foreldreløs kusine: Madeleine. Hun hadde det sorte håret etter hennes franske mor og arvet de blå øyne til faren sin. Som en fargerik juvel beveget hun seg mot tantenes mørke bakgrunn, som henrykt, misbilligende, stolt og bekymret, men fullstendig fortryllet av denne eksotiske sommerfuglen, så henne flagre gjennom den stemningsfulle, moquette leiligheten.

Misbilligende og bekymret, fordi de arvelig sett så mere av den franske moren i henne enn den solide nederlandske faren. Henrykt og stolt, skjønt det var ubestemmelig å gi sine tanker form, fordi de følte at det skjulte seg mer enn kostbare skatter i piken enn den nederlandske soliditet. Om hun ikke hadde fantasi og begrep om farger og linjer som sådann, så hadde hun som motedesigner hos en av de beste motehus tegnet de mest sjarmerende toaletter, og kunne hun av noen filler, noe strå og blomster i løpet av en time trylle frem en hatt, som kunne få enhver kvinne til å lengte. 

I tredje etasje bodde familien Rozendijks. Mann, kone og to barn, Stijntje, Jopie og en ugift søster, tante Ciel.

Faren var lærer, men måtte visst være i familie med rottefangeren fra Hameln, fordi man aldri så ham på gaten uten en hel hale av barn bak seg. Også de nye nabobarn ble allerede etter hans første ord fanget inn, og lekte gjerne på loftet hvor herr Rozendijks fremkalte bilder i et mørkt rom. Vekselvis fikk de lov til å være med på det. Ved lyset av en rød lampe så de bildene levendegjøre seg på en følsom plate, mens de andre barn amuserte seg med husken som hang i gangen mellom to rom med tre vegger. Det ene tilhørte von Løwenstein, det andre var soverommet til Ciel.

Like tillitsfull som Charrie var overfor Rozendijks, like reservert var hun mot tante Ciel. Hun var redd for de uttrykksløse øyne, det pæreformede hode med med den store tykke pannen og hakenesen over de gjerrig tillukkede lepper.

I mellomtiden var tiden inne til å ta opp Charries religiøse utdannelse mer offisielt. Riktignok var det timer på kjøkkenet i lyset av parafinlampen, når far reparerte skoene til ungene, en jobb som han utførte trofast, og med stor tilfredshet over de innsparte center, men også til søstrenes store fortvilelse, som ikke uten grunn fryktet for deres sjarmerende gange.

Da, mens han filte og lappet, fortalte han henne historier fra bibelen, og i glansen fra det milde lyset funklet tårer i Charries øyne, snart om Jozefs skjebne eller at Rødehavet delte seg.

Og så var det mor, tro overfor det løftet som var avlagt ved barnets dåp, som formanet ungene hver dag ikke å glemme morgenbønnen, før de forlot huset. "For en dag uten Gud er ingen dag. "Men ja, det fantes også en søndagsskole å sende ungene til.

Derfor måtte hun tidsnok forlate kaffebordet. Et labyrint av gater og smug ledet henne så til skolen hvor herr Lauterbrunnen kjærlig ventet på den unge skaren.

Herr Lauterbrunnen var smed av yrke. Noe av gløden, som han daglig stirret på, måtte vel varme ham på innsiden, så ivrig og glødende han tegnet personene fra bibelen for sine unge tilhørerne. Gestikulerende med sine behårede hender med sørgerander under neglene, satt han på første benk og fortalte med en slik overbevisning om Salomo, David, Simson og andre bibelhelter, at det var som om disse personer satt ved siden av dem på benkene.

Ofte så Charrie da om ettermiddagen i boken som hun hadde fått av Arne Loos. I tankene var hun da hos ham og hørte Pieta synge og hennes gamle venn si: "de usynlige tingene, Charrie, det er de som gjør det!" Av og til var det som om han sto like ved siden av henne, men da husket hun at han nå bodde langt borte hos søsteren i Zeeland. Det var blitt for stille hos ham i huset ved kanalen etter at familien Løwenstein hadde flyttet.

Om kvelden sang de de søteste melodier. Men etter at de små hadde lagt seg, sang søstrene ofte på et fremmed språk. Melodiene fylte Charries hjerte med så underlige følelser, at hun ikke visste om hun skulle være trist eller glad.

 

EN HVIT HEST MED SØLVBJELLER

Etter fremkallingen av bildene hadde herr Rozendijks gått ned, men barna ble igjen oppe for å leke litt til. Vekselvis fikk de huske. Selvom omgivelsene i den mørke gangen ikke var særlig tillokkende, hadde de det morsomt for det.

Etter en stund ble det samtidig åpnet to dører nede og barna ble ropt ned. Alle fløy mot trappen, for ingen ville være den siste. Det var bare herlig å leke på loftet når alle var der. Var du alene, var det dog farer overalt.

Charrie satt på husken og husket så høyt at hun ikke uten videre kunne hoppe av. Nå måtte hun først huske seg ned, mens de hurtige føtter til de andre allerede var på vei ned. Allerede med en gang kom det fra de mørke hjørner avskyelige vesener frem som bare kunne holdes unna ved å le høyt og mye leven. Alene krevde det stort mot og styring å besverge faren så lenge at man kom uskadet til trappen. Det allerviktigste var å ikke vise frykt. Derfor begynte Charrie å synge: "ferme gutter, store gutter." Men stemmen skalv. Det var nok ikke så rart, for hun husket på, mens hun løp gjennom gangen til trappen, at hun måtte passere loftet til Lintdamene. Der sto det mange mystiske gjenstander, dekket til med gamle gardiner, en av dem, under et rødbrunt teppe, hadde formen av en båre.

Kaldsvetten piplet fram. På trappen var det allerede blitt stille. Hun var alene. Det knirket i de mørke hjørner, hun trodde også hun hørte et skrik. Hun våget å hoppe fra husken. Egentlig ville hun nå løpe til trappen, men hun tvang seg til å løpe kaldt og rolig langs Lintloftet med øynene strakt rettet mot trappehullet. Så dalte hun ned trappen, like rolig og syngende, men innvendig skjelvende på grunn av de usynlige øyne som fulgte henne.

Nærmere døren til Rozendijks gikk hun litt fortere, og så fortere og fortere slik at hun nesten falt over de siste trinnene, men kunne rykke opp sin egen dør og smelle den igjen like før monsteret kunne ta henne. Det sterke smellet uroet mor: "kan du ikke gjøre det litt stillere, ellers går glassene i stykker." Men hun var trygg nå. Da Ketie og Willie rakte ut tungen og sa: "lekker he, du var sist," svarte hun med et likegyldig skuldertrekk, men det ildrøde ansikt fortalte nok, og først ved spisebordet pustet hun normalt.

Ved middagsbordet utvekslet søstrene sine opplevelser på jobbene. Maria hadde fått seg ny jobb og likte seg bra. Jetje overveide å bli pleierske, siden hun ikke likte seg noe særlig på telegrafkontoret. Hun fortalte hvor forundret hun fortsatt var, når hun så papirstrimmelen med signalene komme tikkende ut av Hughesapparatet. Peter og Frans satt og dyttet på hverandre og hindret Lisa med sine lange ben, slik at far måtte bruke noen harde ord. Og dette øyeblikk ved bordet benyttet Charrie til å ta blikkdåsen ut av lommen som var sydd på hennes underkjole, og som hun ved hvert måltid fylte med kjøtt som skulle smugles til Tommie, hunden til Kees van Oosten, og til Kees, hunden til frisøren, som bodde to hus bortover plassen.

Etter middagen ble stuen ryddet usedvanlig omhyggelig.  Lisa hentet fra en bøtte en stor bunt gule krysanter og delte den på flere vaser. Holderne på veggen ble forsynt med nye stakelys. Vinduet ble holdt åpnet til lufting mye lenger enn vanlig, slik at den friske høstluften kunne fordrive den siste matlukten.

"Det kommer besøk", sa Betty muntert mot ungene som forbauset så på de festlige forberedelser. "En venn av Job er her på ferie, han kommer fra Afrika, og når han reiser tilbake, vil han besøke onkel Jan."

Mor tok Charrie og Ketie med på soveværelset for å flette håret deres en gang til, men Charrie ville helst gå med løse krøller. Lisa kom inn i hennes nye kjole. Barna så på med stor beundring. Langs den utskårede halsen var det brodert stemorsblomster, hvori det glinset gulltråder.

Charrie og Willy fikk lov til å være med til konditoren for å hente godsaker til besøket.

Det var nesten mørkt. På enden av gaten som halverte plassen hang en stor og ennå noe rosa måne. Høstvinden føk gjennom trærne, de tørre blad flagret nedover, og barna prøvde å få tak i dem.

Det hørtes bjeffing, Charrie gjenkjente stemmen til Kees. Hun plystret, og hunden kom løpende mot henne med logrende hale og ørene flate av glede. Han hoppet opp mot henne, sikker på det deilige som aldri manglet en dag. Mens hun sto der med dåsen sin, sto plutselig også Henk van Oosten der med Tommie i bånd, som også begjærte sin andel av lekkerbiskene. Smilende så Henk hvordan Charrie delte dåsens innhold.

I det fjerne hørtes Betties utålmodige stemme og hun ropte også på Willie. Vinden blåste en lys krølle i ansiktet til Henk. Han grep etter den lekende. "Den beholder jeg. Du må alltid bære den løst."

Charrie lo, og ristet på hodet. "Alt for vanskelig." Men mens hun løp til Bettie og med Kees etter henne, hørte hun Henk rope etter henne: " når du blir atten kommer jeg og henter deg på en hvit hest med sølvbjeller."

Durban, blomsterbyen ved det blå oseanet, Stellenbosch, hvor ungene kunne plukke så mange blomster som det om våren var mulig å plukke tusenfryd og smørblomster i Holland, skyene som bredte seg ut over taffelbergene, store flater, endeløse ritt til hest, mye solskinn, lite regn: Syd-Afrika!

Under barten fra Robert Wesleys munn ble ordene til setninger, og setningene tok form og svevde gjennom rommet som store såpebjeller, som gjenspeilet det fargerike sydafrikanske landskapet.

De tre barna lyttet åndeløst, akkurat som de voksne. Men det syntes for Charrie at Robert bare snakket til Lisa: hans mørke øyne under de sorte øyebryn hvilte uavbrudd ved den eldste søsteren, som ved siden av å være andektig, også viste et forlegent uttrykk.

Det ble sett på bilder og prospektkort, som viste fargerike bilder som understreket det han fortalte om.

Da kaffen skulle males måtte ungene legge seg. Ketie og Charrie sov i alkoven, og for den mørkredde Charrie fikk alkovedørene alltid lov å være litt åpne.

"I kveld må alkovedørene være lukket," sa mor til Charrie, da hun kledde av seg. " Alt dette snakket vil ikke få deg til å sovne."

Men barnet brukte så mye overtalelseskraft om at hun helt sikkert ville få sovne med en gang med ikke helt lukket dør, at mor ga etter.

"Merker jeg at du ikke har sovnet innen et kvarter, lukkes døren. Jeg kommer og kontrollerer", truet hun. "Egentlig burde du sove oppe på loftet, der hører du ingen lyder."

Fra sengen kunne Charrie gjennom dørsprekken såvidt se ansiktet til Robert mot det bleke ansiktet til Lisa.

Var det innbildning eller var det glansende tråder fra øynene hans som gled mot henne og omvendt?

Ansiktene til de to unge mennesker syntes å nærme seg hverandre mer og mer, det virket som hodet med det sorte håret bøyde seg over henne. Stemorsblomstene langs Lisas hals ble større og større, og sendte ut ildrøde stråler som prikket i øynene hennes slik at disse ble våte. Og hvem var det som sa i det fjerne: "jeg kommer og henter deg på en hvit hest med sølvbjeller."

 

SØLVLILJEN

Maria hadde fra sjefen før helgen fått låne en av de nye gramofoner som var utstilt på kontoret. Ungene hadde kikket opp forbauset da Job kom gående med hornet og den tilhørende underdelen innpakket i brunt papir.

Etter at hornet som lignet en sølvlilje, var festet, begynte platen i underdelen å gå rundt, og dypt inne i hornet hørtes en velklingende mannsstemme som sang. Da var det ikke grenser for forbauselse hos ungene. "Det finnes en liten mann i den, det finnes en liten mann i den", jublet de. Men enda så dypt de så inn i hornet, så var det ikke noe å se. Det ble satt på en ny plate. Nå var det som om et uendelig antall klokker begynte å kime, dypt inne i sølvliljen.

Barna så henrykt på hverandre og begynte å le. Charrie stakk hodet sitt nesten helt inni hornet.

"I kveld skal vi danse på kjøkkenet, jeg har tatt med en masse danseplater."

"Jeg vet om en som gjerne tar en dans her også i kveld." Og Job så megetsigende på Lisa. Hun rødmet og gikk ut av rommet. "Får vi da lov å være oppe, får vi lov å se på?", maste ungene. "Kanskje et kvarter etter at dere har badet", svarte Bettie.

Tidlig denne kvelden ble badebaljen fylt med vann, og snart var alle ungene børstet rent. Det brede kjøkkenet ble ryddet igjen, men teppet ble rullet opp, og linoleumen ble bonet enda en gang med den hjemmelagede bonevoksen.

I mellomtiden ringte dørklokken, og Lisa forsvant nølende for å åpne døren. Gramofonen ble stilt opp i et hjørne på et bord, og ungene fikk lov til å sitte på kjøkkenbenken av tre i sine nattdrakter. Der spiste de tilfredse sitt vanlige lørdagskveldrundstykke.

Søstrene danset etter den henrivende musikken og ut av gramofonens hals veltet fullt av ungdommelig sjarme: de Valeta, Fruhlingsboten, de pas des Patineurs. Men da Job satt på en vals fra Strauss og de første takter kunne høres, bøyde Robert seg foran Lisa og vek de andre til side for å gi paret rikelig plass.

Charrie glemte rundstykket sitt, øynene hennes fulgte alle bevegelser til det unge paret. Hun så de glødende kinn til Lisa, det lyse hodet noe forlegent bøyd vekk fra det mørke ansiktet til Robert, som med sine øyne stirret intens på henne.

Det var vanskelig å tenke seg noe annet enn sjarmen med det dansende paret. Den hvite kjolen med lyseblå broderte figurer flagret langt utover foten i den grå snørestøvelen, som virket rørende barnslig ved siden av den plumpe mannefoten. Det var som om et usynlig strålelys fulgte deres bevegelser, slik at de beveget seg i en lyskrets.

Da valsen var ferdig ropte Job: "bravo", og søstrene klappet i hendene. Men hverken Robert eller Lisa syntes å høre dette. De ble stående stille, armen hans rundt henne, hennes hånd i hans. Nå hevet hun hodet og smilte mot ham. En glans gikk over ansiktet hennes, han ville trekke henne mot seg, skvatt, slapp henne fri og ble stående forlegent ved siden av Job, som høyrøstet begynte å lete etter en annen plate.

Kjøkkendøren gikk opp og mor kom inn.

"Så koselig det er her! Dere behøver ikke legge dere foreløbig, "sa hun henvendt til barna. "Kan dere danse litt for meg også?"

Og igjen gled tre par på den sorgløse musikken gjennom det store kjøkkenet, og livet syntes bare herlighet. Mor strålte. Det var lykke!

Men nå måtte ungene legge seg.

Gjennom de lukkede dører hørte Charrie musikken og dansesteppene lenge.

Være stor, være stor, danse med en mann som Robert, som så så intens på deg!

 

DET TREDJE BUD

Det var nesten ikke til å holde ut. Det var denne Leentje ter Braak, hun som alltid skulle ha ordet, og de verste edene som kom fra hennes roseformede munn, uten at hennes kinn bleknet og uten at den utfordrende ild i hennes øyne endret seg til skrekk.

Charrie, som var oppdradd til å avsky alt som måtte ligne eder, ble kaldt av det.

At hun turde uttale slike ord som ville få Gud til å bli sint på deg. Hadde hun ikke da på søndagsskolen lært det tredje budet om at man ikke skulle bruke Guds navn til vanære? Og hva vanære var, hadde nok far og herr Lauterbrunnen lært henne.

Hun hadde varslet Leentje en gang: "du er et bannedyr. Gud kommer til å drepe deg!"

Men Leentje hadde sett på henne med forakt: "akk barn, hva er det du innbiller deg? Det gjelder nok ikke for meg, jeg er ikke troende, jeg kommer sikkert til å leve videre."

Men dypt inne i hjertet var hun likevel litt sjalu på Leentje. At hun så lett kunne bruke Guds navn i de skrekkeligste kombinasjoner uten å skjelve og frykte, ga henne liksom et aureol, som fikk hennes fortrolige omgang med Gud, til liksom å heve henne over hennes medskapninger.

Charrie turde neppe bekjenne lengselen etter å være litt mer likegyldig med Guds navn, men lengselen levet likevel inne i henne og ble bare sterkere og sterkere.

Leentje var ikke bare et bannedyr, men også en løgnhals.

Med den samme lettheten som hun slengte edene mot ungenes trommehinner, kunne hun komme med de groveste løgner på en slik overbevisende måte at ungene nesten holdt på å tro på dem.

Gikk det for vidt for Charrie, skjøv hun sine samvittighetsskrupler til side og satte hun i gang en motløgnkampanje med det formål å få Leentje til å tie. Men det lyktes nok ikke. Sa Leentje: "jeg skal overnatte hos min bestemor, hun har en arrekane av pur gull". Da svarte Charrie skjødesløst: "nei da skulle du vært hos min bestemor. Hun bor i Tyskland i et slott, hun er adelsdame, keiserinnen kommer og drikker kaffe hos henne hver dag. De sitter i gullstoler pyntet med diamanter, og kaffekoppene er også av gull, og kakeskålene også, ja, til og med tissepotten er av gull, og håndtaket på tissepotten er pyntet med diamanter, slik at du lett kan finne den i mørket."

Da spisset Leentje leppene til en tut og sa: "akk barn, det er kanskje sant!"

Om hun kanskje ble litt imponert, så fortsatte hun likevel straks etter med å lyve mere.

Charrie led absolutt ikke under sine egne løgner. Gud visste jo hvorfor hun gjorde det, og derfor ble det ikke med i regnskapet Hans. Men lengselen etter en gang å banne noe aldeles grundig, enda så ille det måtte være, begynte å plage henne mer og mer. Til slutt ble det til en besettelse. Om kvelden, etter aftenbønnen, visste hun at hun ikke ville klare det. Men om morgenen, når hun lå våken, så hun den utfordrende Leentje stående foran seg i midten av en krets beundrende piker, og da bestemte hun seg for å rope det "forløsende ord."

Dersom mor, når hun gikk til skolen, hevet en formanende finger: "du har vel ikke glemt morgenbønnen din?", da var det ingen sjanse den dagen, og mistet hun motet. Men endelig lyktes det en gang å snike seg forbi mors formanende pekefinger, uten at hun rakk å stille det vanlige spørsmålet. Hun løp ned trappen, men unnlot å gjøre det vanlige: å se opp mot himmelen. Hennes beslutning sto fast: i dag skulle hun bli Leentjes likemann og også noe lik Gud.

Hun gikk fort. Foran skoledøren sto det som vanlig en krets av beundere rundt Leentje. Mens hun gikk forbi hørte hun allerede en ed komme ut av de spissede lepper for å gi styrke til en historie om at Leentje hadde funnet en gulltier. "Og så kjøpte jeg deilig godteri for fem gylden, og nå får jeg se hva jeg skal gjøre med de andre fem."

Skolen begynte akkurat da, Charrie var en av de første som gikk inn.

"I lekekvarteret, da vil jeg gjøre det", lovte hun seg selv.

En hånd grep henne, og trakk henne ut av rekken. Hun så forundret på ansiktet til frøken Joliesette. Den sirlige hånden behengt med funklende ringer ble truende, men bare på liksom, ble hevet opp mot henne.

"Hvorfor går Charrie der så dystert tenkende, og hilser ikke på meg?"

Forvirret med ildrød farge, gjorde hun sin manglende oppførsel godt igjen og skamfull gikk hun rask til klasserommet.

Akk, fram til lekekvarteret klarte hun ikke å snu sine øyne bort fra krøllene som gjemte eden i munnen. Hun fikk skjenn fordi hun ikke var nok med.

"Hva sitter du og tenker på Charrie, fortell meg hva som er i veien. Du virker helt utenfor!"

Men hvordan skulle hun kunne fortelle at hun ikke klarte å velge blant de verste eder.

Endelig ringte det og stormet ungene til lekeplassen. Denne var formet som en langstrakt have. I midten var det en rekke kastanjetrær. Bladene på trærne skulle beskytte barna  mot solen om sommeren.

"Lang saks, lang saks", skrek Hilde Heynes. Dina de Wit tok i hun også. Andre stemmer fulgte. Barnas hender fant hverandre til det ble en hel rekke med Charrie som sluttstykket til kjeden. De slingret over lekeplassen inn mellom trærne.

Hun lot seg slingre bortover uten å være riktig med. Det sto syv trær på lekeplassen, med fire meter mellomrom. "Ved den syvende skal jeg banne", bestemte hun seg for.

Hun hørte Leentje banne: "dumming, pass deg, du kaster meg nesten overende."

Nå var hun ved det femte treet, nå det sjette, der kom det syvende rett foran henne.

Hun nølte et sekund, da skrek hun: ikke en, men tre fryktelige eder. Ungen foran henne, den lille Machteld van der Meer, snudde seg skrekkslagen.

"Oh, for et bannedyr du er, jeg trodde du var så religiøs."

Men Charrie hørte ikke en gang de siste ordene. Det lød et tordenskrall, og solen forsvant bak en sky, det ble plutselig mørkt, men likevel så hun den bevegelige leken av sol og skygge på grusen.

Hun vrengte løs hånden og løp dødsblek til den trygge isolasjon på en av toilettene.

Der sto hun og gråt og gråt og lurte på om hun i det hele tatt ville klare å be mere noen gang. Hun var verre enn Leentje. Leentje visste ikke bedre, men hun, Charrie, hadde mange ganger måttet si det tredje bud høyt.

Akkurat etter en pustepause i gråtingen hørte hun fottrinn fra de luftede klasserom. Hun åpnet døren på en sprekk, og så akkurat gå hennes klasse gå forbi. Hun glippet inn blant ungene uten at frøken Dijkstra oppdaget det. Men Annetje van Veen sa, stirrende nøye på henne: "hva er det, øynene dine er så røde, har du gråtet eller hva?"

"Jeg...jeg...hadde vondt i magen", sa Charrie forvirret, fortvilet tenkte hun: "nå lyver jeg jamen også, akkurat som herr Lauterbrunnen alltid sier: når du en gang gjør noe galt blir det bare verre og verre."

"Hva er galt med deg", spurte mor forundret, da hun så henne langsomt gå opp trappen i stedenfor å ta to, tre trinn som vanlig. Du ser så dyster ut. Har du gråtet?"

Og igjen måtte hun lyve, og det verste var mors kjærlighet og omsorg som hun nå ikke fortjente.

Det ble en lang dag til teppene endelig lukket seg rundt henne. Da gjorde hun det eneste rette, Hun lukket øynene, foldet hendene og pratet med Gud.

Riktignok ble puten våt, men freden vendte tilbake. Hadde ikke herr Lauterbrunnen fortalt at når du er oppriktig lei deg, ville herren igjen ta kjærlig imot deg og tilgi.

Hun gikk ut av sengen og åpnet vinduet. Nå turde hun å se på himmelen igjen.

Det var åpninger i skydekket, og noen steder skinte stjerner. Gud visste alt, også at hun angret og aldri mer ville banne.

Hun gled inn i sengen igjen. Og mens stjernene trakk sitt funklende spor over de mørke takene, sovnet Charrie smilende med ennå oppsvulmede øyne.

 

DEN GULE MUNNVIKEN

Dina Schilt var det eneste barn av en vel beslått enke. Dette var sannsynligvis grunnen til at hun alltid kom til skolen overlesset med klirrende sølvarmbånd og halskjeder, og bar ringer og brosjer med ekte stener og perler. Dessuten tydet hennes runde former på at også hennes måltider måtte være av foredlet kvalitet.

I et ærlig øyeblikk hadde hun lagt kortene på bordet, og fortalt Charrie hva disse måltider omfattet. Men det var bare frokosten som interesserte Charrie, ikke på grunn av rosinbollen, det deilige rundstykket eller sjokoladebegeret, men på grunn av det bløte eller halvbløte egget.

Dette egget var et symbol.

Han eller hun som daglig fikk et egg var nemlig ovenpå. Det var tegn på ekstraordinær velstand som familie von Løwenstein ikke kunne konkurrere med.

Eggebonden leverte hver fredag 25 egg. Dette betydde ett egg for hvert familiemedlem på søndag. De andre forsvant et eller annet sted i husholdningen.

Og nå sto hun der i dag morges, Dina Schilt, klirrende og funklende i en gruppe piker, og en av dem sa: "Dina, det sitter noe gult i munnviken din."

Og skjødesløst feiet hun med baksiden av den beringede hånden langs munnen sin og svarte: "oh, det er fra mitt egg."

Ordet "mitt" gjorde det. Noen som kunne si slikt, det å ha eiendomsretten til et egg hver morgen, var verdig til å være sjalu på.

Dystert gikk Charrie hjem. To sitronsommerfugler danset rundt henne, men hun enste dem ikke. Kees kom muntert og hoppende  mot henne, hun strøk litt over ryggen hans og sa i tankene: "snille Kees, snille Kees". Henk van Oosten kom kjørende med en kjerre med ved som han måtte bringe til verkstedet. Han viftet muntert og lo slik at du kunne se hele tannraden hans. Luen på snei understreket munterheten. Men Charrie besvarte alt dette med en slapp håndbevegelse, som liksom skulle være en hilsen. Da han kjørte forbi henne, sa han: "bah, så trist du ser ut i dag, skap litt glede i livet og spis en isbonbon!" Og så tok han noe hvit opp av lommen som han kastet mot henne. Men heller ikke denne godsaken, så god den enn var, fikk henne til å glemme den gule munnviken til Dina Schilt.

Da hun kom hjem, det var fredag, hadde eggebonden akkurat vært der. En bolle med hvite og brune velstandstegn sto på kjøkkenanretningen. Kanskje en av dem var knust. Det ga mor henne ofte uten "fradrag" på søndagsegget.

Men lykken sto ikke Charrie bi denne gang. Alle egg var hele. Og likevel ville hun denne dagen si de samme ord som Dina Schilt så skjødesløst hadde uttalt, og med baksiden av hånden nonsjalant feie over den gule munnviken.

Var ingen av eggene knust, da måtte det knuses et egg. Et forsiktig slag og alt var i orden. Hun ville ikke ha mere enn det hun hadde rett på, bare ett egg per uke. Men hun ville ha det nå, istedenfor søndag.

Mor var i stuen. Nølende nærmet hånden med egget seg kanten på bollen, men trakk seg plutselig tilbake som om den brente seg. Der kom mor, Charrie ville fort legge egget tilbake, men det slapp ut av hånden hennes, falt på kanten og derfra knust oppå de andre eggene.

"Lager du problemer, Charrie", spurte mor? "Pass på barn, eggene er dyre, fire og en halv cent!"

Hun hadde det knuste egg over i en kopp, men da hun så det ulykkelige ansiktet måtte hun le.

"Så ille er det vel ikke. Her," og hun skjøv koppen mot henne, bare pisk det, du liker det så godt."

Full av skamfølelse nøt hun egget, men sparte engstelig på den siste resten, samtidig som hun var fast bestemt på å si nei

takk til søndagsegget.

Før hun gikk på skolen igjen etter maten, smørte hun resten av egget godt inn i venstre munnvik, slik at den ble tilstrekkelig gul.

Forventningsfult blandet hun seg før bjellen ringte med en gruppe piker, venstre hånden allerede ferdig til den nonsjalante bevegelsen.

"Bah", sa Hilde Heines, " bruker ikke du lommetørkle? Hele munnen din er full av egg! Så stygt du spiser!"

Alle så misbilligende på Charrie. Hun rødmet. Istedenfor å lage den nonsjalante bevegelsen, måtte hun bruke lommetørkle.

"Er det borte nå", spurte hun Hilde ynkelig?  Men hun snudde seg uten å svare.

 

EDENS HOF

Lindetrærne blomstret!

Langs kanalene, over plassene, gjennom parkene kjentes den søte duften.

Menneskene som luktet blomstringen, så overrasket opp, og de smilte, når de så de mørkegule blomsterklaser hengende mellom de hjerteformede blad.

"Lindene blomstrer", sa de til hverandre. "Lukt, så deilig."

Og så smilte de igjen.

Men så var det da noe forunderlig med duften av lindeblomsten. Den syntes å ha evnen til å gi nytt mot til den som hadde for lite av det, vekke den som hadde mistet alt mot og forsikre ham som var lykkelig at dette ville vare evig.

Det var Ketie som først kom hjem med en lindeblomst.

"Lindene blomstrer, lindene blomstrer!"

Også mor smilte.

"Da er tiden inne til å ta turen til lindenhof!"

Lindenhof var en lekepark, hvor kastanjene, snøball og jasmin blomstret om sommeren, men som om våren var fylt av blomsterduft fra de utallige lindetrær.

Den lå langs de Trekvaart og var på varme sommerkvelder det mest ettertraktede oppholdssted for unge par. Sittende langs vannet, kunne de på den ene siden nyte den fargerike solnedgangen, reflektert i vannflaten, på den andre siden så de av og til en rød måne krype oppover den grå profilen av  byen. Etterhvert som det bleknet i vest, minsket månen, stigende høyere og høyere og bli til en kilde av mattglansende lys.

I det sølvaktige tussmørke endret hagen seg til et ikke- jordisk paradis og flikkerende øyne lik stjerner. Men også om dagen var Lindenhof et avholdt rekreasjonsområde, selvom det da var mest barn som lekte der.

Det var familiens tradisjon- akkurat som dagen på s

andstranden- å dra samlet til Lindenhof når lindene blomstret.

Ungene gledet seg til denne turen allerede om våren. Og hele tiden ble luktesansen brukt flittig for å være på vakt.

For Ketie og Willie var det bare husken, vippeplanken, dreiemøllen og andre halsbrekkende og kroppsfarlige apparater som de lengtet etter. For Charrie var det, i tillegg til disse gleder, også to hemmelige gleder som fikk lengselen etter denne dagen til å bli noe spesielt.

Datoen ble fastsatt. Den som ikke hadde fri tok en feriedag. Charrie våknet tidlig. Det var lyst i rommet. Den gule lancastergardinen beskyttet riktignok mot solen, men likevel trengte et dempet sollys igjennom. Da skjønte hun med en gang at det var pent vær. Den nederste delen av gardinen beveget seg lett foran det åpne vinduet. Da måtte det vel også være litt vind.

Hun gled ut av sengen, løftet bort gardinen og stakk hodet ut av vinduet. Over de mild viftende trær var himmelen lyseblå, nesten hvit. En due som hadde gjemt seg i et tre, satte i gang med et dempet "roekoe".

Barnet inhalerte dypt den duftende morgenluften. Rundt plassen sto de sovende hus som fortryllet. Duen tiet. Men bladene på trærne suste litt.

Så hørte hun en forsiktig plystring i det fjerne. Den kom nærmere. Han som plystret måtte være ung, så stolt og seiersikker lød en ukjent melodi, fylt av stormende glede, fylt av sikkerhet om lykken, men også med ømhet.

Det var som om de fortryllede hus, duen som tiet, trærne som nå var helt stille, holdt pusten for å vente på mennesket som så skjødesløst vitnet om sin livsglede.

Barnet, som i sin nattkjole lente seg ut av vinduet, så spent mot siden hvor det ukjente kom fra. Det var som om denne plystringen rørte  ved noe i hennes indre, og vekket et annet ubegripelig vesen i henne, men som ville sovne hen hvis denne plystringen skulle opphøre.

Uvitende om den interessen som omringet ham, kom plysteren til syne, lang, slank, med mørkt hår, gikk han over plassen, og sorgeløs og seiersikker forsvant han rundt hjørnet, uvitende om et lite hjerte som fulgte ham så lenge som mulig.

Hestetrikken var den eneste forbindelse mellom byen og Lindenhof. Veien gikk langs polderlandet som ble brukt til beite eller åker. Så vekslet utsikten mellom fredelige drøvtyggende kuer og åkre hvorav det este opp en bittersøt duft av poteter, og åkre med knallgule rapsplanter. På den andre siden av veien sto en rekke mektige bøketrær. Bak disse lå forhavene til husene. Og så lå der kirkegården Vredestein, omringet av alltid viftende popler. Et par små fabrikker lå noe beskjedent tilbaketrukket, som om de var klar over at de var et forstyrrende element.

Familien fylte opp nesten halve hestetrikken. Den muntre tonen, latteren og gleden hos passasjerene fikk vognføreren til å bemerke: "jeg skulle ønske jeg kunne være sammen med dere", mens han kastet et stjålet blikk på de fire "ynder." Med sine vide blomstrede kjoler med fløyelsbånd rundt sine slanke midjer og sine store stråhatter bar de denne betegnelse med rette.

Job hadde ikke klart å få fri, men Maria var ikke lei seg for det, for hvor mange ganger denne sommeren hadde hun ikke allerede sittet her sammen med ham langs vannkanten. Og de kommende kvelder, nå som lindene blomstret, ville deres føtter av seg selv finne veien til haven.

Frans og Peter ble også med, uten at Charrie behøvde å bekymre seg om forholdet mellom Frans og Ketie. Det var etter turen til sandstranda blitt mye bedre. Selvom det fortsatt var dager at gammel hevnlyst fikk ham til å negere søsteren, hadde djevelen forlatt ham når de var på fellestur. Det var likevel noe med brødrene som uroet Charrie. De brukte ofte harde stemmer og var oppsetsig mot far. Også fars stemme var annerledes, når han snakket med dem. Men Charrie ville ikke tenke på det nå: lindene blomstret og alt ble annerledes da.

Muntert klasket svepen over hesteryggen, sol og skygge byttet stadig plass på veien. Langt inne på polderlandet lå bondegårdene gjemt bort mellom høye skogsklynger. For menneskene som kom fra byen, virket det som om det der bare hersket fred og lykke. Rundt gårdene var det jo så mye blå himmel! Far og mor smilte mot hverandre, ingen mislyder nå, slik som Gud ville at det skulle være.

Trærne fra Lindenhof ble synlige, samt den gule broen som krysset de Trekvaart mot inngangen til hagen. Ungene løp om kapp til den åpnede porten. I hastverket kolliderte Charrie nesten med en syklist på broen. Hun mistet likevekten, men en muskuløs og veldreid hånd tok godt tak i henne, og med en hendig manøver hindret han at både han og Charrie falt. Hun så forlegen og skamfull opp, og ventet seg en skjennepreken, men gullbrune, undersøkende øyne så mild på henne og sa med velklingende stemme: "der reddet jeg deg, heldigvis."

"Vi hadde allerede ventet dem, frue", sa Gustav, førstekelneren, "lindene blomstrer." Alberto, den unge italieneren, som allerede i et år hadde vært Gustavs høyre hånd, holdt på å miste brettet med kopper da Maria, med den gule stråhatten med blått bånd under armen, nikket vennlig til ham, siden det var han som serverte Job og henne oftest, når de kom dit om kvelden.

Det ble valgt et sted, selvfølgelig som vanlig ved vannkanten. Gustav og guttene skjøv to bord inn til hverandre og kom sjauende med stoler. Deretter var det mye frem og tilbake om hva som skulle bestilles til barna. Disse ville med en gang til lekeplassen, men de måtte likevel sitte "ordentlig" en liten stund. De kunne jo leke og løpe videre hele dagen Det blåste litt mere nå, lindene suste og duftet. Som en hønemor satt mor lykkelig midt i flokken, som med fulle drag nøt denne feriedagen i disse herlige omgivelser, så langt fra byen.

Peter syntes ikke så mye om lindene. Han fisket opp en del Nick Carters fra lommen og begynte å lese ufortrødent.

"La ham bare være ", hvisket mor til far som frynset øyebrynene og så litt brydd ut, "i dag får han lov å gjøre det han vil, det er en feriedag."

Peters avhengighet av slik litteratur hadde gjort at han lå etter på skolen, og dette var opphav til konflikt mellom far og ham. Men da ungene løp til lekeplassen, klarte ungene å få ham med. Der var det ringer, svingstokker, broer og mye mere hvor du kunne kvitte deg med overflødig energi.

Tillokket av gledesskrikene av dem som svevde mellom himmel og jord fant også søstrene veien mot lekeplassen og snart slingret de elegant i svevemøllen, tett langs lindenes løv og satt i gang av Frans og Peter. Kjolene viftet, bånd flagret, henrykte skrik hørtes, som solstråler sirklet de lyse hoder rundt jernstangen.

Alberto, som kom med et brett med glass, ble stående og stirre, til Gustav brakte ham tilbake til virkeligheten med en mild refselse.

Ungene fløy fra det ene lekeapparatet til det andre. Willie falt fra svingplanken og skadet det ene kneet, men etter et sukadebrød sprang han modig til dreiemøllen, mot "kvalmen."

Ved plankegjerdet som dannet grensen mellom lekeplassen og nabohaven, var det satt opp en huskebåt av tre. Med sine benker og stolarmer var denne også trygg for småunger.

Da Ketie og Willie holdt på med vippeplanken hoppet Charrie opp i husken, tok kraftig fart og snart nøt hun en av hennes hemmelige gleder. Når husken var på topp kunne hun se over plankegjerdet inn i nabohagen. De korte, men regelmessige momentopptak ga henne til slutt et fullverdig bilde av det hvite huset, rundtom bevokst med roser, de utslående dører med en terrasse med benk og puter, hagen fullt av busker og fargerike blomster, og innimellom hvite kvinnestatuer som pekte mot himmelen som slanke fingre. Små, nakne barn av stein lekte ved en liten dam, hvor det este opp en fantomstråle som et funklende spill med vann og sollys.

Menneskene som bodde der måtte sikkert være meget lykkelige. Av og til satt den unge kvinnen med en bok eller noe syarbeid på benken, eller hun gikk gjennom hagen, og så på blomstene, plukket noen. En gang så Charrie også at hun strøk hånden sin over en av steinungene. En annen gang så hun en bred ung mann i fløyelsdress som bøyde seg ned over henne og kysset henne.

Så kort var det øyeblikk at øynene kunne motta en bit av de avstengte herligheter av denne hagen, som ble enda skjønnere for henne på grunn av dens utilgjengelighet.

Hun snakket ikke med noen om dette. Hun var nok med de andre brødre og søstre og lekte, men for det meste holdt hun til i huskebåten for å oppfatte glimt av en fjern lykksalighet.

Men i dag var dørene lukket, ingen fargerike puter dekket benken, steinbarna hevet sine hender mot fontenen til ingen nytte. Bare de hvite kvinnestatuer pekte uforstyrret mot himmelen, som om dette skulle være det viktigste under alle omstendigheter.

Det tomme huset og fontenen som ikke virket gjorde Charrie litt trist. Hun hadde håpet på et gjensyn med mannen og kvinnen.

Slik gikk dagen, skyggene vokset, solen sto i ettermiddagsstilling. Nå var det tid til hennes andre glede.

Den delen av Lindenhof hvor lekeplassen lå, var så godt som skilt fra hagen ved en kuppel hvor det ble oppbevart overflødige møbler. En smal sti førte langs kuppelen til noen busker, hvor det var en trekantet gressplen bak. Spissen av denne plenen skjøv seg som en slags utstikker inn i vannet i kanalen. Den lille halvøya som dermed oppsto var omgitt av et tregjerde. Sto hun på denne utstikkeren kunne du innbille deg at du sto på baugen av et skip eller at du var alene i verden, en verden som for henne besto av beitemark, vann og himmel.

Aldri kom noen hit, fordi ingen hadde noe å gjøre der. Men for Charrie var dette en verden bare for henne alene, hvor hun, med himmelkuppelen over seg, følte seg som en ung fugl, som for første gang blir seg sine egne vinger bevisst.

En stund hadde hun stått der lent mot gjerdet, ytterst på gressplenen. Her hadde hun sett en lerke fly opp, og hun hadde fulgt den så langt hun kunne se. Der beitemarken og vannet møttes, virket det som om himmel og jord rørte hverandre. Det var alltid dette punktet barnet lette etter når hun var ute.

Solen varmet fortsatt, selv om det var sent på ettermiddagen. Charrie satte seg foran busken på gresset og så og hørte.

Plutselig hørte hun fottrinn. Hun stirret gjennom buskene, som gjemte henne for andre, men ikke hindret henne i å se hvem som kom langs kuppelen.

Det var Maria som så seg søkende omkring og mumlet: "nei, Charrie er heller ikke her."

Barnet skulle akkurat til å springe opp og overraske henne, da Alberto kom til syne bak henne. Han bar ikke på noe brett, armene hang hjelpeløse langs kroppen, ansiktet var blekt, øynene funklet.

Lindene blomstret.

De var skyldige med deres fortryllende duft som vekket håp der det ikke skulle vært håp.

Maria snudde seg og sto foran en helt forandret Alberto. Hun skvatt, skrek lavt og rygget. Han tok et skritt fremover, tok henne i armen og kysset henne.

Barnet bak busken holdt pusten av skrekk. Maria rev seg løs, øynene flammet, beltet hennes falt på bakken. Det lød et smell og Alberto vaklet, bøyde skyldig hodet, men da Maria ville løpe langs ham etter å ha tatt opp beltet, hoppet han foran henne og tryglet: "ikke vær sint, ikke vær sint, signorita, om forlatelse, si bella, si bella!"

Etter ansiktet å dømme smeltet bøsheten bort. Han skjelvet og så dårlig ut. Nå husket hun hvordan han alltid hadde gått rundt henne, når hun satt med Job langs vannkanten, hvordan han i dag stadig hadde sett på henne og sett så ulykkelig ut hele dagen.

"Jeg er ikke sint lenger", sa hun, gikk hurtig forbi ham og forsvant bak kuppelen. Alberto så etter henne, snudde seg og lente seg mot den gule treveggen med hodet i hendene.

Lindene blomstret og vinden førte duftene deres over kuppelen, over søstrene, og over og bak buskene hvor et likblekt barn ikke turde røre seg.

 

TSAR PETER

Det var ikke mulig å tenke seg en bedre start på en feriedag enn når far sa: "det er pent vær, himmelen er blå, solen skinner, vi reiser til Zaandam."

Når far uttalte disse ordene luktet du med en gang vann og tjære, hørte skrikene til de sirlig rundsvingende måker, så du hurtige båter krysse hverandre kris-kras og noen oseandampere som hvilte ut i dokkene etter sine lange turer. Langs kaiene lå de store eller mindre båter som losset eller ladet, men også passasjerbåtene som ventet på de heldige som sorgløst ville ta seg en tur på elver, kanaler og innsjøer. Ingen annen av disse båter var mer fascinerende enn Tsar Peter, med sine små runde vinduer over vannspeilet.

I dag hadde far sagt trylleordet, mor ga så som en feltherre hurtig ordrer, og etter en halv times intense forberedelser satt de fire på trikken. I vesken var det rundstykker, kokoskaker og kaken og plommene for tante Net. Hun hadde tannrader som hadde sett sine beste dager.

"Fint", Ketie puffet på Willie, "jeg håper at hun forteller igjen om haien!" Charrie ble rød i ansiktet. Ketie hadde sagt også det hun håpet på, men samtidig fryktet enda sterkere.

Men nå var trikken fremme ved endeholdeplassen, og de så ut over det store vannet: "ij." Skorsteinene på båtene tutet, motorene durte, en stor oseandamper la ut fra kaia akkurat da, på vei til fjerne land.

Tsar Peter, Tsar Peter, jublet Willie, og løp foran. Far kjøpte billettene, og så lettet de etter et fint sted å sitte på båtdekket. Musikantene gikk om bord, motorene begynte å stampe, trossen ble kastet løs. Dampfløyten lot høre fra seg enda en gang, tykke røkskyer veltet ut av skorsteinen.

"Vi seiler, vi seiler!"

Var ikke Zaandam det fjerne østen, Tsar Peter den stolte oseandamperen, som man nå bare kunne skimte røksøylen av? Barna bøyde seg henrykt over rekkverket. Den roterende skruen pisket vannet til skum, et glinsende spor fulgte båten.

Men Willie ble snart lei det og lokket søstrene med på mer konkrete gleder.

Mens både far og Tsar Peter vekselvis blåste ut røken ut av sine respektive piper, var barna på speidertokt. Lenge ble de stående foran musikantene som blåste kinnene sine til store boller. Willie fikk raskt hentet noen center til dem hos far. Så tittet de ned gjennom  risten i maskinrommet. Der gikk maskinisten rundt med naken overkropp, fullt av svarte striper. Av og til kastet han med spaden en masse kull i ovnen under de store kjeler. Når han da under dette arbeidet måtte åpne en av lukene, ble ansiktet hans lyst opp av den røde ildgløden. Men hverken musikantene eller denne moderne vulkanus interesserte dem så mye som kahytten som den bratte jernbeslåtte trappen førte til. I kahytten var det små runde vinduer som på en uimotståelig måte sjarmerte ungene. Disse befant seg bare noen desimeter over vannlinjen, slik at man kunne se over vannflaten i øyehøyde. Barna lå på knærne langs veggen i kahytten. De trykket nesen flat mot hvert deres kuøye og opplyste hverandre hele tiden om hvilke skatter som fløt forbi.

Om et markspist eple på land var en foraktelig gjenstand, så ble den nå til en dansende skjønnhet, med eget liv og en resolutt vilje til å nå havet, hvor den dansende tingest fant veien videre.

Før eplet forsvant så de allerede flasken, som husket seg bortover. Selvfølgelig måtte det være et brev i den. En stol med tre ben, en feiekost, en planke, et salathode, en grønnsakkasse fulgte. Det var forbausende så mange overraskelser som vannet førte med seg, og det underligste av alt var at hver eneste ting hadde sin egen historie. Men en ting hadde de til felles: de ville til havet!

Etter en stund kom far for å peile stemningen. For nå var det tid til å komme opp for å drikke kaffe som ble servert. Dette måtte man ikke gå glipp av, for den var inkludert i billettprisen.

Jaja, Tsar Peter var visst en keiserlig vert! Nå måtte de bli hos far, for Zaandam kom allerede til syne.

Dampfløyten ga lyd fra seg, og et kvarter senere spaserte ungene langs de artige hus med deres bøyde grønne tregavler, så over noen smale opptrekkbroer, rett frem, og så rett mot huset til tante Net.

Det lå på hjørnet til Schuitemakerstraat og Kastanjepad. Beskjedent hadde det vendt forsiden nitti grader bort fra veien, slik at de bare kunne se sideveggen. Den hadde to vinduer, og mellom veggen og veien sto det kastanjetrær, midt mellom gullblomstene, georginer og violierer i hagen.

Klokka var bare halv elleve, men augustsola brente allerede ubarmhjertig i den treløse Schuitemakergaten, og barna pustet derfor lettet, da de kom inn i Kastanjepad.

"På tærne", hvisket far. "Vi må overraske tante Net." Forsiktig og bøyd listet de seg derfor forbi vinduene. Det var egentlig ikke nødvendig, for foran det ene vinduet hang det en aldeles stor bethlehemstjerne. Og foran det andre vinduet en omfangsrik fuksia, som hindret utsikten. Et tilbygg dannet inngangen til huset.

Far åpnet døren forsiktig: bakhuset, som gjorde tjeneste som kjøkken, var tomt. Forsiktig lurte de sammensvergede seg videre. Over vannpumpen, som befant seg midt i den  sinkbeslåtte anretningen, hang ordet til den store "Anen" til von Løwensteinene: "Ein fester Burg ist unser Gott!" På parafinbrenneren dampet en vannkjel, kaffekvernen sto ved siden av. Underlig nok sto det allerede ferdig et brett med kopper til uventede gjester. Moortje, katten, strak seg ut på puten på kjøkkenstolen. Den blunket med øynene mot barna og gjespet, så du kunne se rett inn i munnen hans. På et brett over anretningen sto det to panner av rød leire og noen glansende jakobikjeler.

Tante var ikke her, så hun måtte være i stuen. Lydløst trykket far på håndtaket til stuedøren og tittet gjennom en sprekk. Under ham glodde tre par øyne samme vei. Der satt tante Net, med den sort kantede hette på det hvite håret med midtskill, et skumaktig tørkle rundt halsen. Hun renset prinsessebønner. Charrie syntes hun smilte, men uten å le.

Nå åpnet far døren helt. Barna fulgte rett bak ham, åpnet ørene på vidt gap og så spent på: denne detaljen av hva nå ville skje ville barna ikke gå glipp av, selvom de hadde vært med på det mange ganger før.

"Dag Netje", kjære søster, ropte far og løp mot  henne med utstrakte armer.

Hun så overrasket opp. Ansiktet hennes begynte å stråle. I hastverket med å reise seg opp mistet hun nesten hele kurven med bønner, og så sa hun: "och Karel, lillebroren min, slik en overraskelse, og til og med med die Kinder!"

De omfavnet og kysset hverandre.

Dette var høydepunktet for ungene: far hadde bart og skjegg, tante var allerede gammel og grå i håret, men likevel kalte de hverandre for lillebror og lillesøster. Hvordan kunne det være mulig? Nå var det barnas tur til å bli hilst på og beundret. Tante roste deres høyde, bredde og dybde, eller heller sagt hele innholdet, og uttalte på nytt sin beundring over at Ketie var den eneste piken som hadde arvet det sorte håret til hennes mor eller bestefar von Løwenstein.

De medbrakte gaver ble delt ut, og Willie måtte male kaffen. Han festet kvernen godt mellom knærne, og svingte armen med slik innbitt kraft at tuppen på tungen hans kom til syne.

Snart fyltes koppene med den brune massen og skar tante tykke skiver av den gull-gule kaken.

Det var noe med denne kaffen til tante Net.

Hjemme filtrerte mor alltid kaffen. Da fikk du en liten skvett i koppen, og resten ble fylt på med glohet melk.

Her var det omvendt. Tante skjenket kaffen gjennom en sil til koppen var helt full, og så hadde hun noen dråper melk oppi.

For Charrie var det- også senere- ingen bedre kaffe tenkelig enn den til tante Net. Eller smakte den så godt, fordi det var så koselig i det lille huset i Zaandam?

Mens Charrie nøt kaffen med små slurker så hun seg meget tilfreds omkring.

Gjennom en åpning i kastanjetrærnes beskyttende løv sendte en solstråle sin strålebunt gjennom vinduet over bethlehemstjernen på det stripete gulvteppe som flammet muntert. Midt på spisebordet sto det en blå stripete melkekanne med roser av stein. Denne var fylt med georginer og violierer. På et brett ved siden av på en sølvaktig glansende kant putret en kaffekanne over et trelys. Ved ovnen glanset kobberet til en askepotte og en trebøtte.

På den buede skorsteinkanten danset fortsatt og utrettelig en gjeterpike, gjetergutten blåste på sin fløyte, mens to små sauer sto og så på.

Portrettene til bestemor og bestefar von Løwenstein hang i ovale rammer over en kommode med kobberbeslag. Det sto antikke kandelabere på den. Bestemor lignet på Maria. Hun hadde lignende øyne og øyebryn, men det i midten delte lyse håret hang ned med krøller rundt det hjerteformede ansikt. Bestefar hadde et stort ringskjegg, dystre øyne, krummet nese og en høy panne som trengte hårveksten tilbake til midt på skallen. Dette bildet var tatt fem år før "haien......."

"Hvordan går det nå med Anna", spurte far.

"Siden hun gikk til Oranienstein har vi ikke hørt noe mere fra henne, og stemmen hennes lød trist.

"Kan ikke dere gå ut litt og leke", sa far til ungene, "det er synd å være inne i det pene været."

"Men det er jo alt for varmt ute", protesterte Ketie.

Far begynte å le. "Du har rett, kjære barn, men under kastanjetrærne er det godt og svalt."

"De kan gå og hente eggene hos Suze og Henk," sa tante, mens hun tok en kurv ut av skapet, "da får de snart et stekt egg."

Det falt i ungenes smak. Suze og Henk, barnebarna til tante Net, var artige lekekamerater. Koninginnegracht, hvor tante Keetje og onkel Willem bodde, var like ved. Men ringeklokken ringte til ingen nytte, og døren til akterhuset var låst. Bare den sutrende kaklingen til hønene gikk plutselig over i en høy kakling da de overrasket dem.

Akkurat da de kom tilbake til tante igjen, hørte Ketie henne si: "det er stor synd at hun ikke kan løsrive seg fra denne mannen, det kan skje ulykker der."

"He, er dere der igjen, var de ikke hjemme?" spurte far.

"Kom, la oss dekke bordet", sa tante.

De medbrakte rundstykker ble stablet på en skål og kokoskakene ble lagt på en glassasjett, og selvom det ikke ble egg, ble det et festmåltid som tante mer enn gjerne var med på.

"Akk, nøkkelost, det likte deres bestefar også så godt, for den måtte jeg ofte hente til ham, når han var i land, husker du ikke, bror?"

Charrie rødmet, og stanset spisingen. Også Ketie og Willie fikk et spent uttrykk i ansiktet.

"Hvor mange år siden er det nå, husker du det, Karel?" "La meg se,"sa far, "jeg var ti år, nå, det er førti år siden!"

"Jeg husker det som det skulle vært i går, da Jansen kom og fortalte at far hadde falt fra landgangen og en kjempehai bet ham tvers over med det samme, før noen klarte å redde ham."

Ketie og Willie sukket av lettelse og spiste videre. Charrie svelget noen ganger, så sukket hun også og begynte på det andre rundstykke.

"Ja, det var en forferdelig slutt. Skrekkelig for mor. Da begynte elendigheten for alvor", sa far.

"Hvordan var det mulig at all elendighet kom på en gang da", sa far?

"Båtene som far eide forulykket alle sammen. Vårt hus med de herlige møbler ble truffet av lynet og brente helt ned, mens bare litt ble reddet, men ikke det dyrebare, og alt fe i stallen omkom!"

Igjen glemte ungene å spise. De kjente også denne historien, men den var ny hver gang. Tenk deg at dine besteforeldre eide båter, og at de hadde bodd i et stort hus, som i ungenes fantasi med årene hadde vokst til et gigantisk landgods, og at det store huset hadde ligget omringet av skoger. Og all denne rikdommen hadde gått tapt på noen år med skrekkelig motgang.

Kommoden med skuffene, kandelaberne, askepotten og tepotten og portrettene hadde overlevd katastrofen. De hvisket fortsatt hvor herlig det måtte ha vært i de utallige rom med loftsbjelker og hvor en vindeltrapp gikk opp til loftet, og hvor man kunne leke sisten i alle de dype skap og nisjer.

De hadde også hatt en eplegrå hest, som med rødt seletøy, slanke bein og vrinskende av glede trakk deres tilbury når familien festkledd kjørte til kirken, stolt viftende med halen. Om våren gjorde kalvene buksende hopp over hverandre på beitemarken. Men lynet slo ned en natt i februar, da alt fe var i stallen. Så synd, så synd!

"Det er bedre å ikke se det, Net. Tenk på hustruen til Lot," sa far resignert, "livet går videre." Menneskehånden styrer ikke det gode og det onde, selvom det kan se slik ut av og til. Hadde jeg blitt boende der, ville jeg ikke møtt min Maria, og hvor ville da de kjære barna ha vært? Og du hadde ikke fått din dyktige Henrik ? Bare fortsett og tenk."

Tante smilte.

"Det var vel slik det skulle være, bror. Men dette med denne haien må sikkert ha vært en feiltagelse, en kristelig gravferd må da være et minstekrav for alle."

Visst ja, meningen med haien, hvor klar den enn måtte ha vært for Herren, ble en hvit flekk i livets puslespill, hvori selv skipstapene og lynnednedslag gjennom fars ord ble tilvist en nødvendig plass, til stor beroligelse for barna, som nå uten sorg over det tapet av det de aldri hadde hatt, satt og spiste av kokoskaken.

Men før de kunne spise plommene som tante ikke ville spise alene, sto Suze og Henk i rommet, bringende med seg ukens eggrasjon. Det var en overraskelse for dem. Henk lot sine øyne dvele fra den ene til den andre "achternicht", mens Willie umiddelbart måtte trekke i krøllene til Suze.

"Blir dere med til oss", spurte Henk? "Da skal jeg spille en fuga fra Bach til dere på orgelet."

"Vi liker ikke orgel," sa Ketie og så misbilligende på ham. "Det gjør oss kvalm. Har du ikke piano?"

Henk ble sjenert og rødmet.

"Nei, vi har ikke piano," sa han stotrende, "men ...eh....vil du se bøkene mine? De er så fine med pene bilder!"

Ketie tenkte etter og la fingeren på nesen.

"Bra", sa hun forekommende, "gå bare i forveien og legg dem ferdig, jeg må bare hjelpe tante med å vaske opp. 

Charrie, som var fritatt for dette, satte seg på lokket til regntønnen, i skyggen av hylletreet, som var pyntet med sorte bær. Hun tok av lokket og så ned i dypet. I det grønnaktige vannet fløt her og der en flue. Hun skalv, var dette det samme vannet som tante pumpet opp? Det var nesten ikke mulig, for kaffen var jo så god. Tønnen inneholdt regnvann. Dette skitne vannet hadde altså seilt rundt i skyene over jorden, og akkurat over Kastanjepad hadde skyene ikke klart å holde på det lenger og regnet hadde øst ned og fylt tønnen. Og der ble det sort og skittent. Det var så mye å undre seg over, når man tenkte etter. Og hva var det nå med denne Anna, som ble hengende ved en mann og gikk i ulykken?

Om Anna, datteren til tante Duti, en annen søster av far, ble det aldri annet enn hvisket eller snakket om i gåter, når ungene var tilstede.

Charrie hadde en gang sett et bilde av henne. Hun hadde et muntert ansikt, vennlige øyne og en masse krøller. Og nå hang hun ved en mann, sikkert med armene rundt halsen, og så ville de falle sammen, for det ville jo bli ulykker av det, det hadde tante Net sagt. Hvorfor gikk ikke denne mannen normalt ved siden av henne.

Men Ketie gjorde slutt på disse tankene, og mens far og tante Net sikkert ville begynne å snakke igjen om Anna, løp hun etter de andre til Koninginnegracht.

Var det, med unntak av mor, et mer kjærlig ansikt enn det til tante Keetje? Og for hvert pikehjerte var rommet til Suze, fullt av steinbikkjer og oppsatte fugler, gjøkuret og bambusstolen, et sant paradis.

Men enda mere elsket barna bøkene til Henk, med bilder fra Japan, landskap, russere med samovarer, tog som kjørte gjennom tunneller, båter på havet!

Alt for fort kom far for å hente dem, fordi de skulle hjem igjen, og fordi det nå en gang blir slutt på slike herlige dager. Nå ble ungene igjen vitne til avskjeden mellom bror og søster. Da pleidde far alltid å stikke noe i hendene til tante Net, fordi hver gang var en av hennes siste ord: "det skulle du ikke ha gjort, men takk karel, takk!"

Stor og staselig, med det påfallende pene ansiktet, sto tante ved porten som ga adgang til Kastanjepad og viftet etter dem på en måte en fyrstinne vifter etter hennes kjære undersåtter.

Båten, Tsar Peter ventet allerede, og lot sine utålmodige signaler høre. Men nå gikk ikke Charrie, slik som på formiddagen, på pilegrimsreise med Ketie og Willie til maskinrommet og kahytten.

Hun letet opp et stille sted på dekket og lente seg over rekkverket. Hvordan kunne du interessere deg for maskinister og kuøyer, når du nettopp hadde sagt farvel til din familie, alle dine kofferter sto i bagasjerommet, det åpne havet kom til syne- selvom båten gikk motsatt vei-, Afrika ventet, hvor et hvit hus langs oseanet ventet på deg? Og, etter et kort opphold, hørte du hvordan de russiske skoger ropte, deretter ga Australias blå fjell deg et mystisk tegn ...og så.......

 

VERDEN HADDE IKKE GÅTT UNDER

Det fantes tre "mennesker" på skolen: gymnastikkmennesket, tegnemennesket og sangmennesket.

Gymmennesket eide to auraer. Den første, den synlige, ble sterkt beundret av barna, og besto av det sorte håret rundt det bollede ansiktet, den andre usynlige, men likevel tydelig synlig for barna, var det kjærlige velmente mot barna, og som ikke kjente annen glede enn at hvert barn skulle være sunt og rett av liv og lemmer. De milde øyne over den morsomme vippenesen, taljen mellom sportsblusen og det lange klokkeskjørtet, som var så smalt at en mannehånd kunne omfatte livet, fylte pikehjertene med enda større tilbedelse. Intet var mer herlig enn et godkjennende blikk eller å motta en

lovprisning fra henne.

Tegnemennesket var intet vesen fra en høyere eller lavere rangorden, men av en annen orden.

I løse grellfargede drakter, hvorav sømmen, hals og de vide ermer var forsiret med kant, gled hun lydløst, med nakne føtter stukket inn i sandaler, gjennom tegnelokalet. Noe fraværende strøk hun da hånden gjennom det kortklippede hår, foretok noen forbedringer her og der, gjorde en bemerkning om en feil, men var halvveis under bemerkningen allerede forsvunnet til et annet hjørne.

Barna hverken forgudet eller hatet henne, men de aksepterte henne, til tross for hennes besynderlige opptreden, som en hjelpsom venn, men likevel lo de bak ryggen hennes, fordi hun var så åndsfraværende.

Marietje Heit fortalte at moren hennes hadde sagt at slike mennesker med nakne føtter jobbet med "reint liv".

Dette forsto Charrie ikke noe av. Hun vasket seg jo hjemme og badet hver uke, men hun gikk da ikke med nakne føtter!

Og så var det sangmennesket.

Som nettopp rømt fra Wagneroperaen sto hun der, mektig og imponerende, ved siden av pianoet i gymnastikksalen. Med hennes funklende blikk kastet hun en sourdine på støyen fra klassen som kom inn. Som velfylte pølser spente de uforfalskede brunhildearmer i ermene. Den omfangsrike og pralende bysten var et utmerket hvilested for den mellom skulderbladene sårbare helt, før han startet kampen mot de mange konger.

I småpikenes øyne, som allerede ved ankomsten fikk hjertet ned i skoene, vokste hun under timene til en kjempe: stemmegaffelen kunne hvert øyeblikk forandres til en gaffel som hun rasende skulle kaste inn i flokken.

En enkel gang, når hun hadde akkompagnert en melodi ved pianoet, lot hun hendene hvile på tastene og stirret en stund på musikken. Da forandret ansiktet hennes seg, det harde forsvant, det ble menneskelig. Slike øyeblikk ble ungene stående dødsstille, som om de var innfanget av usynlige vesener som samlet seg rundt henne, og som pekte med utstrakt finger på de glansroller som hun hadde hatt under Wagners henrivende musikk, før stemmen hennes hadde tapt sin skjønnhet.

Når fortryllelsen ble brudd, ble hun igjen den fryktede, som barna bare i klasserommet kunne knise om, vesentlig på grunn av det krusaktige håret. Onde tunger påsto at det var en parykk.

Det var den siste timen i formiddagsøkten. Sangtimen var nesten slutt. Etter endeløs repetisjon lød nå rent det tostemmige: "lerken, nattergalen."

Med ildrøde kinn sto Charrie ved siden av pianoet. Hvorfor var det w.c. på skolen, når det ekle mennesket ikke tillot deg å gå dit? Allerede tre ganger hadde hun hatt fingeren oppe, og viftet kraftig for å vise at hun var svært trengende. Men tre ganger hadde de harde øyne under ponniehåret sett kaldt og misbilligende på henne og hadde det grove hodet nikket nei.

Igjen gikk Charries hånd oppover, men før hun klarte å sende nødsignalene med fingrene, lød det snerpet fra primadonnaen: "ta hånden ned barn, jeg har jo sagt at du ikke får lov."

Og så slo hun tonen med stemmegaffelen og holdt den ved øret for å sette i gang med neste melodi.

En mørk vanndam formet seg langsomt under Charrie.

Den nye sangen ble det ikke noe av, for det oppsto et forvirrende leven rundt Charrie. Flere skrekkslagne stemmer ropte: "Charrie von Løwenstein gråter, Charrie von Løwenstein gråter!"

Med bøyd hode med de lyse fletter, og tykke tårer langs kinnene, sto hun der som et stykke elendighet.

Forstyrret av levenet la divaen stemmegaffelen fra seg og så på det gråtende barnet og den om seg gripende vanndammen. All hennes vrede over sitt ødelagte liv, over hennes menneskelige utilstrekkelighet, ladet seg nå ut i raseri mot barnet som med sin elende var blitt en anklage mot divaens egne mangler.

Brunhilde reiste seg opp i hele sin lengde, strak ut hånden, pekte mot døren og sa med en stemme som ville vært hørbar i de fjerneste hjørner av en teatersal, og med full avsky: "gå din vei skittunge, gå på W.C!"

Med bøyd hode, tåredryppende, rømte Charrie, slik det sto skrevet i bibelen til Arne Loos, da Kain rømte foran Guds pekende finger.

Sittende på do - som hun for sent var blitt henvist til - fikk hun et lidenskapelig gråteanfall. Et sted i hennes verden var det blitt en brist, og ut av denne bristen reiste seg et voksent menneske, som burde vært snill og klok, men som truet henne med knyttneven, selvom hun var helt uskyldig. Ville hun noen gang klare å møte klassen igjen, eller være i gymnastikksalen, hoppende over det fryktelige stedet som ville beholde en lysere farge i flere måneder, akkurat som dengang Maartje de Wit hadde kastet opp.

Inn i mellom gråteanfallene rev hun opp lommetørklet med tennene.

Nå ville hun ikke leve mere, oh, bare verden kunne gå under akkurat nå! Hun foldet hendene og ba: "Oh, kjære Herre, la verden gå under, jeg tør jo ikke forlate doen, la verden gå under, vær så snill!"

Ved siden av doen ringte bjellen. Klokka var tolv. Nå hadde mor dekket kaffebordet. Det ville være honning, ost og strøsjokolade der. Mor ville nok vente på henne forgjeves. Aldri mere ville hun spise brødstykkene, for hun turde ikke forlate doen.

Oh, bare verden gikk under nå!

"Kjære Herre, la verden gå under nå, for jeg er så trist", ba hun enda en gang, og igjen fikk hun et gråteanfall.

Men plutselig hørte hun et øredøvende leven ovenpå, som om hele skolen raste sammen.

Verden går under, verden går under, tenkte hun befriende. Gud gjorde det jeg ba om. Oh, nå går verden under, men jeg vil det egentlig ikke, jeg er så redd. Hun stakk fingrene i ørene, men bråket ble bare sterkere og sterkere. Hun bøyde hodet sitt så dypt som mulig, og ventet at hun hvert øyeblikk ville bli begravd av de fallende steinmasser.

"Oh, kjære Herre, ikke ennå, ikke ennå, jeg er så redd", ba hun nå.

Men da det ikke skjedde noe på en stund, trakk hun forsiktig fingrene ut av ørene, og da oppdaget hun plutselig årsaken til alt bråket. Det var nemlig klassen ovenpå som hadde stormet ned trappen.

Lettet, men fortsatt fortvilet, satt hun der og lyttet. Men etter at alle klasser hadde kommet seg ut, og stillheten lukket seg rundt henne, ble alt så mye verre. Ingen tenkte på henne, hun ville bli sittende her og sulte i hjel, og når de fant skjelettet hennes ville de spørre seg: hvem kan ha vært det, og ingen ville kunne svare.

Plutselig lød det hurtige fottrinn på gangen, døren ble åpnet og der sto frøken Joliesette.

"Neimen, Charrie, hva gjør du her enda?" Hun kom nærmere. Men hun behøvde ikke spørre mer, hun hadde sett nok.

"Har du hatt et uhell? Men barnet mitt, det behøver du da ikke å skamme deg over. Slikt hadde alle en eller gang i din alder. Du fikk vel ikke lov å gå tidsnok. Var det frøken Verlaan?" Charrie nikket.

"Ja jeg tenkte meg det! Nå, reis deg opp nå, mor er sikkert engstelig for deg, og venter på deg med deilige brødskiver, kom!"

Hun trakk Charrie ut av doen, holdt armen rundt henne og ledet henne til klesstativet, hvor kåpen hennes hang.

Vennlig pratende, armen rundt henne, ledet frøken Joliesette henne til døren.

"Spis godt, ikke gråt mere", sa hun smilende.

Charrie gikk hjem, glad for dette vesen som på en mystisk måte hadde klart å lime hennes verden sammen igjen.

Solen skinte og i trærne sang fuglene: jorden hadde ikke gått under.

 

ROSENES DAG

Maria var bruden. Smilende lot hun seg beundre av de henrykte barn.

Fra den brede broderingen langs kjolens søm steg epleblomster oppover til midten av det vide skjørtet, hver ranke endte i et spisst grønt blad. Den vide ermen var på nedsiden forsiret med det samme motiv og nådde frem til albuen. Mens Maria trykket hårnålene dypere inn i krøllene, måtte Charrie stadig tenke på blomster når hun så armene reise seg ut av det rynkete tøyet.

På sengen lå den lyse grønne hatten med fløyelsbåndet, og på stolen ved siden av lå en bukett epleblomster.

Ketie holdt blomstene i hendene, holdt dem ved siden av hodet sitt og jublet: "nå er jeg bruden, nå er jeg bruden!"

"Vent nå litt", ropte brudgommen som plutselig sto ved siden av Maria, etter å ha kommet seg inn ubemerket. "Du har nok av  tid, Maria er bruden og hva slags brud, er hun ikke pen?"

Han la armen rundt henne og bøyde hodet noe bakover for å kunne betrakte henne noe bedre.

Ingen av dem smilte, men de så alvorlig på hverandre, slik som mannen og kvinnen om bord på båten på bildet i boka til Arne Loos.

Ute lød det hestetramp.

"Kareten, kareten", ropte Willie!   

Ungene fløy til vinduet. Der sto vognen som brudeparet skulle bruke for å gjennomføre besøkene. Kusken satt foran i beige livre, med glansende lange støvler, høy hatt med kokarde, en blomst i knappehullet og en på svepen. Palfrenieren i samme drakt, hoppet på gaten og gikk til ringeklokken.

De stolte hvite hester med sine røde dusker ristet manene sine, slik at bjellene klinget. De viftet med sine korte haler og slo med hovene utålmodig på gatesteinen.

Maria tok hatten fra sengen og tok den på seg foran speilet. Nå smilte hun igjen. Hun knappet til de lange hansker og tok buketten fra Ketie. Job la armen rundt henne og ville føre henne til døren.

"Brudesukkeret, brudesukkeret, dere glemmer brudesukkeret", ropte Willie, samtidig som han tok kurven full av poser fra bordet.

Brudeparet snudde seg, smilende, halvt forskrekket.

"Så heldig at du tenkte på det, Willie", sa brudgommen muntert, "tenk om vi hadde glemt dem, da ville alt deres arbeide ha vært forgjeves." Det hadde virkelig vært en jobb å fylle posene og så strikke de grønne remser pent under den kantede overdelen.

Overalt hvor brudeparet gikk på besøk denne ettermiddagen, og hvor det var barn, skulle det etterlates en pose til hvert barn.

Døren ble lukket, palfrenieren hoppet opp til kusken, svepen klapret, bjellene klang. Maria smilte og viftet til barna med sin hvitt behanskede hånd. Ungene hadde fått fri fra skolen om ettermiddagen i anledning festen på denne lysningsdagen. Og mor trengte nok litt ekstrahjelp. Ringeklokken sto ikke stille. Det var for lite med vaser, og det måtte innredes et bord til alle gaver. Heldigvis behøvde ikke mor tenke på maten, for den skulle inntas hos familien Ovank.

Gavebordet var så festlig med glansende sølv, krystall som reflekterte i lyset, urnene med roser!

For barna var måltidet - deres første ekte storfest - som en drøm. Lukten og smaken registrerte de knapt, men de kunne trengt flere øyne og ører.

Det satt en høy mann ved siden av Jetje som etter hønen og desserten begynte å snakke om Tage der Rozen. Så snakket han lenge om ting som fikk folk til å le, men så ble han alvorlig, og begge mødre måtte feie vekk en tåre med lommetørklet. Begge svigerfedre skrapet høylydt i halsen, og brudeparet tok hverandre i hendene.

Da han var ferdig, hevet alle sammen sine glass og skålte for brudeparets lykke og fremtid.

Og ved bordenden satt Marie, strålende og smilende, ved siden av "ridderen av hatt nr.100", som skulle lede henne inn i sin borg om noen uker.

 

ET HÅPLØST TILFELLE

Strømmen av gaver ville ingen ende ta. Derfor var det, også på grunn av den kommende mottagelse, nødvendig å tømme alkoven, og ta den i bruk som et "chapelle des noces!

I forstuen skulle brudeparet, med bistand av brudepikene Lisa og Jetje, ta imot lykkønskningene.

Ketie skulle lede de besøkende gjennom alkoven, hvor gavene var utstilt, til akterstuen, hvor Bettie, som en moderne Hebe, serverte varme og kalde drikker. Peter bevoktet et hefte, hvor alle besøkende skulle skrive navnene sine. Frans skulle sørge for at alle hadde sigarer, mens Charrie skulle presentere det uungåelige brudesukkeret. Willie presenterte lettere tobakkskrutt fra en boks til dem som syntes at sigarer var litt for tunge.  

Siden alkoven måtte tømmes, var det nødvendig å finne et annet sted som soveplass. Ketie ble tilvist en plass nede, fordi hun ville sikkert sovne tross alt levenet. Charrie ble for sitt eget beste henvist til loftet, ellers ville det bli for lite søvn.

Det hjalp ikke å protestere og si at hun helt sikkert ikke ville sovne der. Ingen ville høre på henne, brødrene så misbilligende på henne og lo av henne: "så stor pike og fortsatt redd for loftet."

Nattlyset lyste til Bettie og Jetje ville komme opp, hvorfor være redd for noe da? Dessuten behøver mennesker med ren samvittighet ikke å være redde, heller ikke i mørket. Bettie fulgte henne opp første kvelden, hun bar en kandelaber med et stort lys. Lyset kastet groteske skygger. Charrie holdt boksen med nattlyset fastklemt i hånden.

Da de gikk forbi loftet til damene Lint, banket Bettie mot veggen og sa beroligende: "du behøver ikke være redd, bare se, her er det bare døde ting. Dessuten, den som ikke er slem, møter ikke det onde."

Men til tross for all denne beroligelse holdt Charrie øynene stivt festet på ryggen til Bettie, og våget ikke å kaste et blikk på den tingen som lignet en båre.

Engang kommet til det trygge rommet, dypt nede under teppene, med to brennende nattlys, som kastet merkelige skygger, men som dog fordrev mørket, var det ikke så ille å sove på loftet, selvom hun kaldsvettet hver gang hun hørte en fremmed lyd.

Langt borte hørte hun av og til dører som slo, og dempede stemmer og latter som steg opp.

Men hun klarte ikke å sovne.

Hun tellet til hundre, tok for seg gangetabellene, begynte med hennes fantasilek: hun kjørte i en vid hvit kjole med flagrende bånd, føttene i sandaler av hvitt lær, sittende på en hvit hest foran en gruppe riddere som tilba henne. Hun snudde seg og ropte: "følg meg riddere." Jubelen steg opp, alle øyne så på henne fulle av kjærlighet og beundring: "til inn i døden, til inn i døden", hørte hun dem rope.

Men plutselig knirket det ved vinduet og blodet hennes stivnet. Hun hørte uret hos Rozendijks slå elleve. Da kom noen opp trappen med slepende trinn. Etter det øverste trinnet var det en stund helt stille som om vedkommende var sliten eller ventet på noe. Barnet hørte etter, badende i svette, hver nerve spent til det ytterste.

Så kom de forsiktige fottrinn nærmere, de gikk gjennom gangen nå og så stoppet de igjen. I noen minutter, eller var det sekunder, som virket som en evighet for Charrie, kunne det ikke høres en lyd. Hvert øyeblikk ventet Charrie at døren ville bli revet opp og at noe fryktelig ville styrte ned på sengen.

Inntil det endelig lød en befriende lyd fra en nøkkel som ble vridd om i loftsdøren til tante Ciel.

Barnet pustet igjen. Det fryktelige var overstått, for tante Ciel var i hennes eget rom. Men plutselig stivnet hun til igjen. Det var som om en hund begynte å ynke seg i rommet tvers over gangen. Så ble det stille igjen. Så, plutselig, hørte hun stemmen til tante Ciel: "oh Gud, oh Gud, det er ikke riktig."

Da Bettie og Jetje kom opp ved midnatt var Charrie fortsatt våken, senere var hun like urolig og holdt Lisa borte fra sovnen.

Neste morgen ble mor og søstrene likevel enige om at det likevel var bedre at Ketie sov oppe. For Charrie var et håpløst tilfelle når det gjaldt søvn.

 

NIBELUNGSKATTEN

Det hadde vært en stor jobb å fore det tyllen sengeteppe av gullfarget silke, men endelig var det da ferdig til å kunne bli levert til det nye rede til de to turtelduer.

Det var da også på høy tid: det nybakte ekteparet skulle denne kvelden komme tilbake fra sin bryllupsreise, og begge familier Løwenstein og Ovank hadde lagt seg i selen for å gi det nye bostedet et verdig miljø for de lykkeligste av alle dødelige.

Willie hadde ved hjelp av Peter saget en pipeholder. Charrie, håndarbeidtimens store fortvilelse, hadde etter mye kluss og tårer brodert en duk for skjekurven, og Ketie, som hadde tryllefingrer til slikt, hadde laget en nattsekk som kunne være tatt rett ut fra butikken Tesselschade, og hvori den silken nattkjole og den lange hvite nattskjorten med de røde broderinger langs hals og ermer ville få et verdig oppbevaringssted.

Riktignok ironiserte Ketie, som allerede tidligere hadde vist sans for det moderne, over nattskjorten,ved å meddele at en stor mann med skjegg ikke burde la seg hylle inn i en slik lang suppekjole som var pyntet med røde broderinger og til og med hadde en sløyfe bak, tenk deg det!

Charrie, som hadde glemt regneleksen sin, og bitende på blyanten så på at Lisa og Jetje la siste hånd på sengeteppet, gjennomlevde i tankene ennå en gang alle gleder fra bryllupsdagen.

Så fin Maria hadde vært, det lange slepet med ekte border, sløret med en krone av blomster fra oranientreet.

Hestehovenes klirring, politikonstabelen med hjelmen som funklet i sollyset, som holdt tilskuerne på avstand da de skulle inn og ut, kjøringen med vognene, hvorfra alt så annerledes ut enn vanlig: det daglige gateliv i motsetning til det festlige inne i vognen, de lyse kjoler, de tynne strømper, lakkskoene, corsagen som var beviset på at du hørte til brudefølget.

Så fjernt Wim Sernee var, sett fra vognens verden, han som viftet til dem og hadde hull i strømpene, Madeleine som bar på en veske med handlevarer. Og så Henk van Oosten i sitt arbeidstøy med redskapskassen på skulderen.

Senere var det diner i Maison Petroff, som varte hele kvelden. Mellom hver servering ble det oppført et teaterstykke. Aldri ville hun glemme opptoget med jomfruene Vestaal, som, hyllet i lakener, med løse hår, gikk langs bordene med brennende fakler, syngende en trist sang, som gjorde deg like deprimert som orgelspillet til far. Men de andre teaterstykkene hadde vært veldig morsomme.

Senere hadde brud og brudgom plutselig forsvunnet, og da var det også slutt med moroa for de andre. Alle reiste seg, og snakket om å dra hjem. Mor tømte skålene med bonbons og studenthavre som var i nærheten og tok de med i vesken: "dette har vi betalt for."

Etter to dager kom kortene, både i farger og sort/hvit, tettskrevet for å meddele alle gleder med den underbare reisen, for var det noe mere romantisk enn hvetebrødsdager langs Rhinen?

Røvere lurte fremdeles bak hvert fjellutspring for å røve bruden som hadde hår som Lorelei. Men i armen til en ridder "sans peuret sans reproche" skjelvet du ikke en gang, når du trodde å kunne skimte en glinstrende hjelm.

Den sunkne skatten til Nibelungen hvilte på Rhinens bunn. Vannet passerte over den uavbrutt. Var det denne skatten som ga vannet en slik glans?

Huset var fullt av blomster, kaken så stor som et vognhjul med påsprøytet sjokolade over glasuren: "welkom thuis", ville bli den søte innledningen til de bitre dagene som intet menneske på jorden var forskånet for, ikke en gang det lykkeligste ekteparet.

Familiene Løwenstein og Ovank gikk rundt hverandre og fikk ikke ro, urene ble tatt opp fra lommene og sammenlignet, holdt ved ørene og lagt tilbake igjen med et hoderystende "det kan ikke være mulig" eller "jeg forstår ikke". Det ble fortalt om tog som alltid er forsinket eller startet for tidlig, varmelyset under kaffen ble slukket. Man trengte seg sammen på den lille verandaen, hvorfra man til høyre kunne se broen som førte til byen, til venstre langs den nyanlagte veien som slingret seg gjennom beitemarkene til broen over Trekvaart hvor Lindenhof lå. Bare noen steder var det bygget boligblokker, hvor det unge ekteparet bodde i en av dem.

Men endelig, var det ikke en flekk som, etterhvert som den ble større, åpenbarte seg som en taxi med kofferter på taket?

Et øyeblikk senere sto et lykkelig, men noe forlegent par midt mellom familiemedlemmene og gjennomgikk det et øyeblikk en kryssild av kjærlige, men skarpe blikk.

Lettet pustet mor von Løwenstein ut. Barnet var lykkelig, Gud skje lov! Kortene hadde ikke løyet. Man kunne jo aldri vite. Hadde hun ikke hørt historien om den unge kvinnen som ville skilles allerede etter en dag!

Det ble ingen ende på beretningene. Charrie drakk dem som nektar:" Drachenfels, Rolandseck, Heidelberg, du feine, du Stadt am Ehren reich, am Neckar und am Rheine, kein andre ist dir gleich." Så skjønt dette lød fra Marias munn.

En koffert ble åpnet. Nibelungskatten lå ikke lenger på elvebunnen, den lå på bordet, halskjeder, armbånd, brosjer og en glinstrende masse rheinstein.

Man beundret hverandre og seg selv. Ketie og Charrie var de to dronninger som besøkte hverandre, så skjønt!

Men det var mere i kofferten, for hva skulle en mann med smykker? Esker skåret over tre, et trekkpapir med bildet av en hjort som strakk ut sine slanke bein, neseborene i det løftede hode på vidt gap som om den været skogens dufter, en lang buet fargerik pipe, som var den første som skulle fylle pipeholderen.

Men mens hver enkelt beundret hverandres gaver smøg Maria og Job seg ut med en lang flat pakke.

I soverommet, ovenfor lisjumeaux - sengen, pyntet med det pene sengeteppet og nattsekken med den vrakede nattskjorten, ble det hengt opp et enkelt treskilt som de hadde gitt hverandre, og hvor den malte teksten skulle være deres livsmotto.

Charrie, som gikk til kjøkkenet, så gjennom den halvåpne døren hvordan Job og Maria, arm i arm, sto foran skorsteinkarmen, og så på skiltet. Hun hørte Job si:

            "Beklage nicht den Morgen

            Der Muh und Arbeit gibt"

Og så Maria:

            "Es ist so schøn zu sorgen

            fur menschen die man liebt"

 

FIGARO`S

Frisør Kippestokk kom trofast hver måned. Da satt hver kvinne i huset Løwenstein med et stort håndkle rundt hodet og håret hengende løst ned, for at han, for kunne fremme hårveksten, skulle stusse.

Mor von Løwenstein, som påsto at hun kunne takke regelmessig bruk av kokosfett i ungdommen for sitt pene hår, oppbevarte dette illeluktende dog hellige tryllebalsam i en sort boks, forsynt med gule striper. Tok hun den frem, rømte døtrene i panikk.

Det var derfor for pikene ikke noe som var verre enn en hånd, selvom den tilhørte den kjæreste kvinne i verden, som gnidde en klump stinkende fett inn i det duftende nyvaskede håret. Og de brydde seg ikke om den trylleformelen som mor mumlet, mens hun gned og smørte: "senere er dere meg takknemlig, hos andre skinner månen allerede gjennom trærne når de er førti, men dere vil takket være kokosfettet kunne prale dere med hår, når dere er bestemødre."

Dette kunne i og for seg være riktig, bestemorskapet måtte oppnåes gjennom morskapet, og dette igjen gjennom ekteskapet som igjen var betinget av at det fantes en som syntes du var den peneste av alle, og hvilken hjelp var det da i at du hadde pene øyne og tenner og du ellers slett ikke var stygg, men hvordan i all verden kunne en mann bli henrykt av å begrave sin munn i et hår som stinket av klebrig fett?

Bestemorskapet var selvfølgelig ikke å forsmå, men slikt hår som mor hadde i ungdommen var ikke bare moro. Hvor mange dager med hodepine hadde det ikke medført? Nei, heller noen færre krøller enn en overflod av glinsende fett. De sammensvorne klarte virkelig å forstøte denne elendige boksen.

Bare issene til Ketie og Charrie var fortsatt et mål for mors innfetting, men siden suksessen av kokosfettopposisjonen hadde lekket ut, laget de to et slikt leven at mor endelig, men sukkende, gjemte boksen en gang for alle.

Som erstatning for det hellige smøreriet var nå frisør Kippestok den månedlige velgjøreren. Mens han stussende dreidde lange lokker holdt han endeløse foredrag, av og til understreket ved å svinge sin store saks.

Håret var det meneskelige barometeret når det gjaldt helsen. Han, Kippestokk, som så å si var oppvokst med hår - hadde ikke faren og bestefaren også vært frisør? - kunne med et øyekast se hva som feilet et menneske ved å betrakte håret.

For eksempel måtte Lisa puste dypt, fordi oksygentilførselen til håret hennes var for liten. Bettie hadde problemer med halsen, derfor var det best å fjerne mandlene. Jetje hadde tendenser til blodfattighet, derfor måtte hun hver dag drikke et glass okseblod. Heller ikke blodomløpet hos Ketie var bra, derfor ble hun anbefalt å sitte med beina i varmt vann en halv time etter middag. Charrie glemte å gå på do tidsnok, og dette kunne bli fatalt.

Pikene næret alvor og beundring for hans kunnskaper, men de var allerede glad når deres tur var over, og de kunne sette opp håret sitt igjen. Men frisør Kippestok, lykkelig med sitt sjarmante gehør, kom først ved kaffekoppen godt i gang, og startet med Simsons hår som var kilden til hans kraft, slik som det også var tilfelle med det svake kjønn, for utallige var ofrene som en gang for alle var blitt fanget inn av lange duftende krøller. Så snakket han om folk fra stillehavsøyene, som brukte et hår fra fienden for å kunne utøve makt over ham, noe han illustrerte med mange fargerike ord, slik at mor fikk skjelvinger, noe som fikk Kippestok til å smile.

Men da han en gang ikke kunne komme, benyttet Charrie seg av denne mulighet til å gå til frisøren på plassen utenfor, der hvor hennes firbente venn holdt til.

Joop, assistenten, elsket dyr like meget som Charrie gjorde. De hadde hatt mange samtaler om deres felles venner.

Først trodde Charrie at også han hørte til de merkelige vesener som viet seg til "rent liv", slik som tegnemennesket. Også han hadde sandaler, men hun ble fort beroliget da hun merket at han hadde sokker på.

Henk van Oosten kom inn i butikken akkurat da Joop, etter stussingen, hadde klippet Charries hår likt nedpå. Han tok et steg tilbake, stilte seg opp ved siden av Joop og betraktet hans arbeide kritisk.

"Slik må du ha håret bestandig."

Barnet, som i speilet foran seg, merket de beundrende blikk fra de unge menn, ble urolig, hoppet ut av stolen, tok av seg frisørkappen og snudde seg forlegent og smilende. Det mørkblåe foldeskjørt gikk til like over kneet og barnlige armer stakk

ut av matrosblusens ermer. Men da hun enda mer forlegent hevet armene for å flette det løshengende håret, så de på henne ikke bare beundrende, men også fascinert, fordi denne enkle bevegelse allerede åpenbarte den unge kvinnen, fortryllende og uimotståelig.

Senere, da hennes fletter pent lå langs skuldrene, satte hun seg på vinduskarmen foran butikkvinduet med hånden på hodet til Kees.

Joop, som lente seg mot døråpningen, tok et stykke sjokolade opp av lommen, delte det i to og ga henne halvparten. Kees spisset ørene og så nøye på, han visste at hun ikke ville glemme ham.

"Så deilig, takk." Hun brekket av et stykke. "Får jeg lov å gi dette til Kees?"

"Egentlig ikke", sa Joop noe betenkt. "Jeg gir det til deg, fordi du liker det så godt. Men allright, en hund har nå engang ingen udødelig sjel, han må derfor få det her nede på jorden i stedenfor fra himmelen."

"Hva mener du, spurte Charrie forbauset?"

Joop smålo. "Kanskje er det mulig for deg å forstå det. Et menneske har en sjel som ikke kan dø. Men med et dyr er det over og ut, når det dør. Ingen sjanse til å komme til himmelen."

Forskrekket så Charrie på ham. Hun tok armene sine rundt hunden og trykket ham tett inn til seg. "Men det er da ikke mulig. En hund må da også komme til himmelen, han liker jo oss."

Tankefullt stirret Joop på det forvirrede ansiktet. Så bøyde han seg og gjorde et eller annet med reimen til sandalen.

"Nå, jeg tror likevel du har rett", sa han, da han rettet seg opp igjen. "Det skal visst være en hundehimmel."

"En hundehimmel?", ropte barnet forurettet.

"Det er bare en himmel, og der bør også hunden høre hjemme. Og hvis de ikke får lov til å komme dit, vil heller ikke jeg være der", tilføyde hun lidenskapelig. "Det er det snilleste og mest trofaste dyr som finnes, Gud har selv skapt dem."

"Allright da, det er bare en himmel, og der hører også hundene hjemme.En ting synes jeg er synd, og det er at hundene er skapt bedre enn oss."

"Hvordan?", spurte hun.

"Akk, vi har ingen hale, og det er årsaken til hele elendigheten. En hund logrer med halen, når den møter noen den liker, og den lar halen være mellom beina, når den ser noe som den ikke liker. Hvis vi hadde hatt en slik sak, ville vi med en gang forstått hvem som er virkelig glad i oss eller ikke. Nå er mennesket et dyr, som logrer når det ikke mener noe med det."

"Men et menneske kan jo ikke logre uten hale. Det sa du jo selv."

"Menneskene logrer med deres smil, med deres stemme, deres øyne, og mange gjør slik uten å mene noe med det. Nei, vi skulle hatt en hale vi også, den kan ikke lyve."

Charrie så på ham som om hun ikke helt forsto ham. Joop begynte å le og trakk i fletten hennes. "Det får være som det er, Kees har en hale og han logrer når han ser deg, så han er ekte glad i deg."

Det kom en kunde inn og Joop forsvant.

"Jeg er glad for at jeg ikke har noen hale, Kees," sa hun til hunden, "og ikke trenger jeg den heller. Jeg vil aldri være kjærlig mot noen jeg ikke liker. Men du har en lekker en, og den viser meg at du liker meg like mye som jeg liker deg, og at du senere kommer til himmelen er jeg helt sikker på."

Kees la forlabbene på kneet hennes, så forståelsfull på henne og det så ut som om han lo. Hun tok tak i ham, danset rundt med ham, mens han bjeffende hoppet opp mot henne.

 

FORTREDELIGHETER

Den morgen kom det et tykt brev fra Robert Wesley, adressert til Lisa. Etter at han reiste kom det et slikt brev hver uke, og dette ble smilende slukt av søsteren. Hun var hemmelighetsfull når det gjaldt innholdet, men hun fortalte noe om besøket hos onkel Jan, som, glad for et bud fra det fjerne dyrebare landet, mottok ham kongelig. I dag hadde Peter hentet opp posten og ertende vist frem brevet uten å gi det fra seg. Lisa var blitt sint, og det falt harde ord. Far, som ennå ikke hadde dratt til kontoret, hadde gitt Peter en ørefik, mor ville roe ned, men Peter hadde stått med knyttet neve overfor far. Dette måtte Charrie tenke på vei til skolen. Det hadde vært leit, virkelig leit. Hvorfor var Peter så vrang i det siste? Han kranglet spesielt mye med far. Han plaget alle og tenkte bare på å lese. Det siste kunne hun godt forstå: også hun slukte alt hun kom over. Men Peter hadde av den grunn vanskjøttet skolearbeidet, og far hadde tatt ham ut av skolen. Nå arbeidet han på et kontor fra ti til atten. Han gikk på aftenskole, men likte det ikke. Og nå var han sint på far, mens han egentlig skulle vært sint på seg selv.

Jetje hadde klaget over vond rygg i det siste. Kanskje frisør Kippestok hadde rett i at hun hver dag burde drikke et glass okseblod, selvom det selvfølgelig ikke var mulig. Men hun hadde i hvert fall stått trist ved trappen i dag og sagt:

"jeg orker nesten ikke å sitte på dette telegrafkontoret lenger."

Ketie ville ikke vente på Charrie. "Det kjedelige barnet somler så mye", hadde hun ropt, og hun hadde raskt løpt ned trappen, mens Charrie hadde på og av sine nye sko, "nye sko", tja, Ketie hadde fått nye sko, og Charrie hadde fått de gamle etter Ketie. Det var skrekkelig å være den yngste i en familie med så mange piker. Når søstrene kjøpte nytt, ga de klesplaggene som de forsmådde til mor, som ved hjelp av Jetje virkelig klarte å få noe pent ut av dem for de yngste døtre. Men hva hjalp det å bli så fin i følge mor og søstrene, all den tid kjolen var oppadsydd, og du på skolen ikke kunne fortelle hvor den var kjøpt og hvor dyr den var. Hilde Heines, det skarpe dyret, sa allerede når de kom inn i klasserommet, og slik at alle kunne høre det: "fra hvilken søster er kjolen denne gang?"

Det verste var at Ketie vokste så fort, og at hennes oppadsydde klær nesten ikke hadde søm, og fordi Charrie etter sigende "godt passet inn i Ketie" arvet hun Keties klær uten videre, bortsett fra søndagsskolen, men slett ikke alltid.

Det hadde vært flere fortredeligheter.

I går kveld, da Charrie kom inn i stuen, så Bettie meget trist ut, og hun hørte mor si: "barn la det ikke gå inn på deg. Det er skittent vann som renner forbi døren din. Vær bare stolt når du sier at du er av en annen rang enn dem."

Hva mente mor med det? Hva var det skitne vannet som rant forbi Betties dør? Og hvorfor var de annerledes enn andre?

Da hun spurte mor om det, smilte hun og sa: "akk barn, det er ting du ikke har noe med enda, lek med dukkene dine du og gjør leksene, det er det beste."

Dette skapte uro i Charrie, det var som om hun plutselig så den knyttede neven til sangmennesket foran seg.

Stakkars Bettie! For noen uker siden hadde hun sittet på divanen og gråtet, fordi hun hadde en meget smertefull infeksjon i benet som var svøpt inn i bind. Og etter at det endelig var over, måtte det altså renne skittent vann forbi døren hennes og måtte hun være en annen enn hun egentlig burde ha vært. Og, dessuten, hvordan var dette egentlig mulig, alle mennesker var jo av kjøtt og blod.

Fy for en lei dag!

Det var allerede nå barn som skrøt av hvor de skulle hen denne sommeren, fem uker til Scheveningen, tre uker til Bussum, fire uker til Apeldoorn.

Men Charrie kom ikke lenger enn en dag til Lindenhof, en dag til stranden, en dag med båt til Rozenoord, en dag til Zaandam og så noen små turer med far. Hvorfor reiste de ikke en uke eller to, slik som de andre? Sint sparket hun på en sten. Selvom Keties sko var for store, gjorde sparket likevel vondt.

Ungene klynget seg foran skolen. De så betutet ut, som om det hadde hendt noe.

"Vet du det allerede?" spurte Mimi Reiziger. "Faren til Marietje Heits døde i natt, han ble kvalt i sitt eget blod."

"Nå må hun vel bli tatt ut av skolen, og hjelpe til med å tjene penger?"

"Barn he"! var det en som utbrøt. "Barn fra tredje klasse, være med å tjene penger? Det går da ikke an!"

Døren ble åpnet og ungene strømmet inn. Alltid den samme, smilende og nikkende, lekende med urkjedet, sto hun der, frøken Joliesette, som et fast punkt i skoleverdenen.

Under avkledningen på gangen sto Marietje Heit plutselig midt i blant dem. Yvonne Held spurte taktløst: "er faren din død?" Marietje smilte forlegent og sa: "nei, han er ikke død, han er i himmelen!"

Charrie klarte ikke å konsentrere seg. Lo Marietje, fordi faren hennes nå var i himmelen eller fordi han var død? Arne Loos hadde jo fortalt en gang at voksne kan gråte av glede og le når de er i stor sorg. Kanskje det også gjaldt barn. Men hun, Charrie, ville ikke le, når faren hennes var i himmelen. Selvom det var bra og trygt der, var det jo ikke mulig å prate med ham når han holdt på å reparere skoene hennes på kjøkkenet. Og så kunne du ikke ta armene dine rundt ham og si: "du er skatten min."

 

DET VIKTIGE BRØDET

"Barn", sa frøken Vos, "vi skal gjøre noe morsomt. Dere får lov å skrive en stil. En stil er en fortelling som dere selv finner på. Den ene gangen får dere selv finne på noe. Den andre gangen vil jeg bestemme hva dere skal skrive om. Nå vil jeg at dere denne gang skriver om et "luftslott."

Så forklarte frøken Vos hva et luftslott var for noe, og snart var det store klasserommet for lite til å omfatte alle de materielle og ideelle luftslott som med stort slit, stein for stein, ble bygget opp.

For noen barn, fantasiløse som de var, var luften et imaginært begrep. De så rådløse ut gjennom vinduet, på himlingen, på bildene, på veggene, tyggende på deres penner, i håp om å finne et byggemateriale til deres slott et eller annet sted.

Charrie så over stilen sin enda en gang.

"Om vi nå en gang skulle vært rike. Og vi leiet et hus ved sjøen. Da ville jeg stå opp meget tidlig, og se solen gå ned over sanddynene, og se månen stige opp og se stjernene som ville bli synlige en etter en. Men vi er ikke rike. Derfor er dette et luftslott."

Hun var en av de første som var ferdig. Frøken Joliesette kom inn og snakket fransk med frøken Vos, som ble rød i ansiktet. Hun syntes å være enig med frøken Joliesette, for hun nikket bekreftende.

Etter den franske samtalen spurte frøken Joliesette: "hva er det dere holder på med da?"

"En stil om luftslott, frøken Joliesette."

"Og er Charrie allerede ferdig? Så fint. Det må jeg se på." Og den musegrå lille dronningen skrittet mellom benkene til Charrie, tok heftet og begynte å lese. Mens hun leste, følte Charrie seg ikke helt vel.

Frøken Joliesette gikk, lesende, med heftet til frøken Vos, viste det for henne, og leste det sammen en gang til. Da Charrie våget å se opp, pekte frøken Joliesette på en setning og de smilte begge, mens de nikket mot hverandre som om de hadde en hemmelighet sammen. Så kom hun tilbake med heftet, smilende og hemmelighetsfull som om hun nå også hadde en hemmelighet med Charrie, som ingen av de andre visste noe om. Hun strøk seg over hodet og sa: "sånt gullhode, sånt gullhode!" og gikk tilbake, enda en gang kastet hun et smilende blik til Charrie, som satt på benken ildrød i ansiktet, og følte seg like ukomfortabel som i frisørsalongen da Joop og Henk sto bak henne og så på henne. Før frøken Joliesette smilende gikk ut av døren, sa hun med hånden på håndtaket til frøken Vos og med et blikk på Charrie: "une vraie poetesse, une vraie poetesse."

Noen barn, dalt ned fra deres luftslott, hadde fulgt den stille leken mellom damene og Charrie, og de fniste, noe som fikk Charrie til å føle seg enda mere uvel.

Endelig ringte klokken for lekekvarteret. Ketie gikk arm i arm med Nora Nesko, la vraie primadonna når det gjaldt sang. Hun måtte til Sinterklaas alltid synge for det hellige og kamuflerte tegnemenneske. Men Ketie gjorde som om hun ikke så lillesøsteren og gikk lett og luftig på sine nye sko, mens Charries tær gjorde så vondt at hun ikke en gang ville være med på klasseleken: "hvor er de Marionse Marionetten."

Hun lente seg mot veggen og tenkte på luftslottet. Blå og hvit flekket himmelen seg gjennom løvet til kastanjetrærne. Hvorfor fordelte Gud pengene så merkelig mellom menneskene? Før trodde hun at tyver var engler, sendt av Gud, for å ta noe fra de rike som de så skulle gi til de fattige for på denne måten å gjenopprette den riktige fordeling av det jordiske gods som menneskene hadde rotet til. Men nå visste hun bedre.

Det var slik en rar verden. Herr Lauterbrunnen hadde sagt at denne verden ville gå under, fordi den ikke var god nok, og at det ville oppstå en ny verden hvor alle eiet like mye og var lykkelige. Da ville de kunne leie et hus ved havet.

Likeved hoppet Nellie van der Veer tau.

En, to, tre

en, to, tre

si meg Charrie

en, to tre

imorgen går

en, to, tre

verden under

en, to, tre

kometen

en,to,tre

Halley

en, to, tre

rører med sin hale

en, to, tre

jorden

en, to, tre

og da går verden under, sa faren min. Det står i avisene. Deilig, ikke mere skole da. Vil du hoppe du også?

"Her", og hun skjøv tauet i hendene hennes, jeg blir med Marionettene. Der sto Charrie, dødsstille med tauet i hånden.

"I morgen går verden under, kometen Halley treffer jorden med halen." Oh, nå forsto hun hvorfor Frans og Peter løp etter å hente avisene de siste ukene, og hun husket noen som hadde sagt: hvis halen rører jorden er det ute med oss alle.

Det var altså denne kometen, og kometen var en stjerne med en hale. Akkurat som et dyr hadde også en stjerne en hale. Dette hadde far sagt til mor. Og da hun så at Charrie lyttet, hadde hun lavt sagt: "ssst", og høyt sa hun da: "vi ser det igjen, avisene bringer løgnene inn i verden."

"Oho, hun Charrie, Ketie og Willie måtte ikke vite det, men nå visste hun at det var sant, det som sto i avisen, og selvom mor sa at avisene løy, gjorde hun det bare for å berolige ungene. Men det som sto i avisene var alltid sant, for det var jo trykket.

Nå gikk alt under, bøkene hennes, dukkene, Kees. Ja, Kees, så redd han ville bli, og kom det da en ny verden? Men hvis verden gikk under, da gikk de jo under alle sammen. Og Nellie visste det, men likevel kunne hun uten videre være med i marionettleken. Men hvis det da ikke skulle bli en ny jord, og herr Lauterbrunnen hadde tatt feil, for eksempel fordi Gud hadde ombestemt seg, hva da? Da ble alle borte. Herr Lauterbrunnen sa at Gud også hersket over stjernene, d.v.s. også halen til kometen Halley. Gud puffet da selv halen mot jorden, og slik skulle de omkomme alle som en.

Hun fikk en klump i halsen. Hun syntes synd på seg selv. O ja, hun hadde, sittende på w.c., bedt om at verden skulle gå under, men da ville hun det selv, og da det virket som det virkelig skulle skje, hadde hun raskt bedt Gud å vente litt. Kanskje var Han blitt sint på henne, fordi hun hadde bedt, og nå puffet Han denne komethalen mot jorden som straff. Og alt ville være hennes skyld. Eller var det kanskje denne banningen. Da hadde hun sikkert gjort Gud meget sint. Hun husket tordenskrallet som kom like etterpå fra den blå himmelen.

Klokken ringte og klassen måtte inn igjen. Dette var altså siste gangen de hadde hatt lekekvarter. Charrie så seg derfor tilbake, der sto de syv kastanjetrærne, og det hadde hendt ved den syvende: tre fryktelige eder hadde hun ropt høyt.

Det var en fordel med denne undergangen som var fastsatt til i morgen: nå kunne hun bare ta det med ro under håndverkstimen. Alt håndarbeide ville jo bli ødelagt allikevel i morgen.

Langsomt gikk hun hjem.

Så rart, hun måtte stadig svelge, akkurat som om det satt en potet i halsen hennes.

Hva ville mor si, når hun fikk vite at også Charrie nå visste om undergangen?

Langt borte så hun Kees. Hun plystret ikke etter ham. Hvilken nytte var det i det? I morgen ville også han ha forgått.

Kommet hjem, gikk hun rett til mor, som holdt på å dekke bordet.

"Mor, mor, i morgen går verden under, Halleys komet........."

Mor så opp smilende. "Det er i orden barn, hent bare brødet."

"Men det står i avisen", stotret Charrie.

Mor smilte igjen, like rolig. Avisene bringer løgnene til landet. Bare tro på moren din nå og hent brødet. Det er viktigere."

Da hun gikk til bakeren så hun Kees igjen. Nå plystret hun. Han løp mot henne og hoppet opp mot henne. Hun tok forlabbene hans og trakk ham inn til seg. Du går ikke under, Kees, du går ikke under. Ikke jeg heller, og ikke verden. Gud er visst ikke sint på meg allikevel. Mor sier det, og mor lyver ikke. Avisen lyver, avisen bringer løgnene til landet.

Og hun hoppet, muntert viftende med vesken, hunden bjeffende rundt henne, til bakerbutikken for å kjøpe det "viktige" brødet. 

 

LITEN FEST

Med ildrødt ansikt, med hendene under hodet, lå Charrie på gulvet og leste Keties nye bibliotekbok. Selvom hun var for liten til denne boken forsto hun alt.

Ketie var egentlig sint på henne for det, og hun pleidde ved slike anledninger å straffe henne med leseforbud. Men på grunn av "de syv små australierne" hadde hun heist det hvite flagget og forhandlet. Resultatet var at den tykke boken umiddelbart tilflyttet Charrie mot at Ketie overdro hennes ukentlige oppvaskplikt til Charrie for en dag.

Ungene visste ikke noe verre enn oppvasken. Stabelen med fete bord, det store antall skjeer, gafler, og kniver og så de avskyelige gryter, brakte dem ofte til fortvilelse. Men på dette område var mor ikke til å rokke, søstrene arbeidet hard om dagen og hjalp om kvelden ofte til med sying og stopping. De yngste døtrene måtte gjøre kjøkkenet rent om kvelden.

Men Ketie klarte på en slu måte å utnytte hennes skoletester og spilte den elendige, overlesset med arbeide, sikkert måtte hun være oppe til midnatt, dersom hun også måtte vaske opp. Som regel ga Charrie seg da, tenkende på herr Lauterbrunnen, som hver søndag pekte på hvor lykkelig man ble ved å ofre seg selv. Og ganske riktig, oppvask for en annen var mindre ille enn om det var din egen tur. Ofte sang hun under oppvasken melodier hun hadde lært på skolen, mens det tilfreds nikkende hodet til herr Lauterbrunnen dykket opp over såpeboblene i vasken.

Heldigvis kom far ofte inn på kjøkkenet, såkalt for å hente fyrstikkene til pipen, men egentlig bare for å stryke henne over håret og si noen kjærlige ord: "akk, så pent du synger. Du er lerken min, min egen sangfugl."

Med et sukk lukket hun igjen boken. Arme kjære Judi som døde for å redde broren sin. O og Meg, som hadde en beiler, en eldre mann som bar hennes hårsløyfe på hjertet.

Hun så på sløyfene under flettene sine. Ville noen mann noen gang bære disse sløyfer på sitt hjerte? Henk van Oosten? Han skulle komme og hente henne, når hun var atten, på en høy hvit hest med sølvbjeller. Men Meg var seksten.

Mor kom inn. "Kjære, gå ut når du er ferdig. Det er vel meget varmt, men luften er bra for deg."

Da Charrie gikk ned trappen sto akkurat Madeleine ved døren, sammen med en lang mann.

Under den kirsebærrøde hetten kunne en se de sorte krøller. Hun bar, merkelig nok, ildrøde sko og en rød veske til kjolen som var laget av et meget tynt stoff. Slikt hadde Charrie aldri sett før. Men pent var det. Hun kunne godt forstå at den lange mannen stadig så på henne. De hilste vennlig på hverandre og så deretter på hverandre uten å smile, men likevel var det som om de smilte allikevel.

Ute kolliderte hun nesten med Wim Sernee. Han viste henne en stuiver i sin flate hånd.

Charrie, jeg spanderer. Bli med til Sorte Sien, da får du lov å velge."

Som en raus vert anbefalte han henne å velge den dyreste og farligste snopen i godteributikken, og som alle kostet mindre enn to og en halv cent. Sorte Sien sto og så på misbilligende og mistenksom, den ene hånden i siden, den andre under hennes skitne stripete skjørt. Lange lokker fett hår hang ned fra hennes ustelte ansikt med de slu øyne.

Da hun syntes at det tok for lang tid ble hun utålmodig.

"Hva skal du ha, gutt?"

Sugende på en peppermyntball, sa Charrie: "Sorte Sien ser alltid ut som om hun tygger på noe skittent."

"Kanskje prøver hun sin egen snop, fniste Wim?"

De satte seg foran vinduskarmen til frisørbutikken. Joop så på dem rundt hjørnet. Han ble også tilbudt snop, men avslo som en mann.

Under trærne nærmet en mann og en kvinne over plassen.

"Der kommer søsteren din, Charrie", sa Joop.

Bettie, med hodet under rosehatten bøyd mot ledsageren, syntes å smile mot noe i det fjerne. Hodet til den unge mannen, dekket med en stor sort skalk til tross for varmen, var bøyd mot Bettie. Slik som de gikk så det ut som om de laget et trekant med like bein. Også han smilte som om han så noe meget pent i det fjerne.

"Bærer søsteren din korsett?", spurte Joop plutselig?

Charrie så på Bettie som slank og velskapt bar en tynn kjole grasiøst. Hun følte at spørsmålet var uforskammet og tidde. Joop, forskrekket over at han glapp ut med et spørsmål som han i ukevis hadde fundert på, hver gang han så Betties sjarmerende figur, gikk inn igjen og viste seg ikke mer denne kvelden.

Likevel syntes Charrie at hun så noe behagelig i det fjerne, men der kunne Charrie bare se en søppelkjører. Betties ansikt hadde også et lyttende uttrykk. Men leppene til den unge mannen beveget seg ikke. Charrie var likevel sikker på at han sa noe til søsteren. De gikk rett forbi ungene, men enste dem ikke.

 

Da Charrie kom hjem så hun på divanen en totalt forandret Bettie, som satt ved siden av mor. Det virket som hun hadde gråtet, munnen hadde fått et nervøst trekk.

Slik satt hun også den gang hun hadde vondt bein.

"Hva er det med Bettie, har hun slått beinet sitt igjen?" Mor smilte. "Nei,nei, hun har ikke vondt bein, hun er bare litt nervøs, kom, skal du ha litt valeriaan?"

Ved åttetiden ringte det, en beskjeden ringing.

"Far", sa mor, "du får åpne denne gang!"

Bettie hoppet opp fra stolen og satte seg igjen.

"Barn", sa mor, "det kommer en herre som skal snakke med far og meg. Husk at dere ikke må bråke nå."

Herren ble via gangen loset inn i forstuen. Mor forsvant også. Ungene så forundret på Bettie. Så rart hun oppførte seg. Hun tok avisen, så litt på den, og brettet den sammen igjen. Hun gikk til vinduet, påsto at det trakk, lukket det igjen selvom det var fryktelig varmt, og åpnet det så igjen, fordi hun syntes det ble for varmt. Så tok hun krystallflasken med Eau de Cologne ut av vesken sin, åpnet den og sprenklet seg rikelig med innholdet.

Til slutt kunne Charrie ikke holde seg. "Hva er det med deg, hvorfor oppfører du deg så idiotisk? Er du av annet kjøtt og blod?"

Bettie lo, litt skjevt. "Hvis jeg er det, er du det også."

Men bak dørene, mellom alkoven og forstuen, hørtes nå en flytting av stoler, dørene ble åpnet, og gjennom alkoven med de pent oppredde senger, kom mor, tilfreds smilende, bak henne kom mannen som Charrie gjenkjente som Betties ledsager tidligere den dagen, og så kom far.

Da de tre kom inn i stuen, sto Bettie, bitende på et lommetørkle, som fastnaglet i et hjørne. Så uttalte mor de befriende ord: " nå barn, du kan være lykkelig. Herr van Dam, jeg får vel si Arie, har bedt om din hånd, og han har forsikret oss at han kan gi deg en god fremtid. Han tilhører samme kirkesamfunn som oss, dette er derfor heller ingen ulempe. Vi har derfor ingen innvendinger, og siden dere er glad i hverandre, skulle jeg si: "barn vær lykkelig, gi hverandre det første kyss."

Noe genert, men målrettet, stevnet aspirantektefellen mot sin halvt leende, halvt gråtende brud.

Det ble bare et noe genert og skjevt kyss som ble gitt i alles nærvær som et stempel  på kontrakten. Men ingen nød, det skulle det nok rettes på senere.

Ungene så på alt dette med åpen munn.

Nå forsto  Charrie at Bettie ikke hadde vondt bein, og at tårene hennes ikke skyldtes noe annet vondt, men denne kraftig byggede mannen med sine skarpe blå øyne og sin besluttsomme hake. Bettie gråtet selvfølgelig av glede, det visste hun nå, for det hadde jo Arne Loos lært henne tidligere.

Ja, ja, Bettie hadde gjort et godt valg, hun hadde grunn til å felle gledestårer: skalken som nå søtlig hang på klesstativet, dekket på gaten et hode med en hjerne som hun virkelig kunne bygge en god fremtid på.

Nå ble det en liten fest i hjemmet. Til ungenes store forundring var alle forberedelser gjort i det skjulte. Plutselig sto det roser på bordet, sikkert gjemt i flueskapet på balkongen, det ble satt over kaffe, og det kom fram en stor mokkakake.

Senere kom Lisa, Jetje og brødrene hjem. Også Job og Maria, de nygifte, kom liksom tilfeldig forbi, forøvrig stolte over sin nye verdighet.

Det ble tent festsigarer og ungene fikk være oppe lenge.

Livet var bra, to døtre var vel anbrakt, så var det de fire andre. Men også for disse hadde Gud vel et mål, det var far von Løwenstein helt sikker på. Og tilfreds blåste han blårøken ut i luften.

 

PARADISET SOM KOSTET PENGER

Morgen etter morgen reiste en ildrød sol seg over kanten til den sovende halvparten av menneskeheten. Den vokste seg høyere og ble til en hvitglødende ball for til slutt etter fullbrakt løp å dale ned like rød som om morgenen.

Menneskene som på stranden betraktet dette skuespillet undret seg over at de ikke hørte vannet hvese når den rødglødende kule forsvant i det. Så morderisk hett var det denne tørre sommeren 1911.

For dem som hadde mulighet til å rømme staden, var dette den største sommeren i manns ninne. Aldri en sky å se på himmelen, nå var husking i hengekøyen i den svale skogen en velsignelse. Eller, var det noe herligere enn å være på stranden, og la bademannen kjøre din badevogn trukket av den tålmodige hesten inn i den nesten speilblanke sjøen, for så å snu vognen, slik at du trygt kunne klatre ned badetrappen og unngå de ubeskjedne blikk fra nysjerrige badegjester, og for så til slutt å forfriske sine lemmer i det kjølige vannet.

De som var igjen i byen lukket allerede tidlig gardinene på solsiden, eller de fant frem til de noe svalere parker, om de hadde anledning til det.

Som oftest våknet Charrie tidlig. Fra alkoven så hun hver morgen hvordan sollyset på nytt kastet sitt lys over Lancastergardinene, slik at hun med en gang forsto at en ny fin sommerdag var født. Det var deilig å ligge i det sovende huset og lytte etter den nølende starten på fuglesangen, som etterhvert vokste til et helt kor, der svarttrosten var anføreren. Måtte den ta en pustepause, hørte hun en lavt roekoe fra treduen som et slags akkompagnement.

I morgentimene, når solen ennå ikke var på det sterkeste, var det deilig å sitte under ospene på plassen. Derfor laget Charrie det beste ut av den ferieløse ferien. Etter frokosten og etter å ha oppfylt sine små plikter tok hun en krakk og en bok og installerte seg for noen timer ute, til stor moro for Ketie og Willie, som syntes hun var rar.

Hun brydde seg aldeles ikke om det. Men ofte når svarttrosten og treduen konkurrerte om hennes oppmerksomhet, rømte hun bort til mer fargerike strøk enn dem som bøkene klarte å trylle frem. Ikke en gang søppelmennene med deres avskyelige last klarte å forstyrre drømmene hennes.

Ofte kom Henk for å ta en prat. En gang trakk han ertende en rosa sløyfe ut av håret hennes og puttet den inn i lommen sin. Oh, tenkte Charrie håpefullt, den skal han nå bære på hjertet sitt, akkurat som mannen gjorde med den blå strikken til Meg. Men etter noen minutter kastet han den nå krøllede sløyfen tilbake på Charries bok til hennes store skuffelse, selvom han omgående tilbød seg å rette den ut igjen.

Da Charrie , senere, med krakk og bok gikk trappen opp igjen, sto mor der og snakket med fru Rozendijks.

"Vi bruker alltid en bak, men kom, jeg får sørge for maten igjen." Hun strøk  en hånd over Charries hår. "Så godt hun ser ut bestandig, alltid en fin farge, helt annerledes enn den bleke Ketie." Det var sant, Ketie hadde sett noe bekymret ut i det siste. Etter ferien skulle hun til framhaldsskolen. hadde hun kanskje jobbet for mye?

Om ettermiddagen måtte ungene rense bær på balkongen. Der satt de godt i skyggen, mens de armsalige byhager nedenfor brente i en ubarmhjertig sol.

"Tenk deg", sa Willie, "at det kom et brev til oss alle tre for å feriere et eller annet sted."

"Pøh", sa Charrie, "vi har jo ingen familie på landet."

"Jaja, jeg vet det", sa Willie med et sukk, "men alle bymennesker burde jo kunne være ved sjøen  en uke i året. Dette burde jamen dronningen ta seg av".

"Dronningen har ikke noe å si, hun regjerer ikke ekte, det gjør statsrådene", sa Ketie, som med dette kunne lufte ut skolekunnskapene sine.

"Det samme for meg hvem som gjør det, bare vi får en uke ved sjøen. Hva skal vi i en slik by om sommeren, bah."

Ketie kom til å velte sin bolle med bær og trengte mye tid til å ta dem opp igjen. 

Så sa hun: "neste uke reiser Rozendijks til Wijk aan Zee for en hel måned."

"Så heldig Stijntje  og Jopie er da", murret Willie.

Charrie tok en pause i rensingen, og hun så på den skyfri blå himmelen over husene på den andre siden. For Jopie og Stijntje ble deres luftslott nå virkelighet. De kunne da sitte på en sanddyne fra tidlig morgen til sent på kveld.

"Og de har", sa Ketie og hun svelget en gang, "og de har en seng ledig en hel uke, fordi tante Ciel må til Rotterdam, og så har de spurt om jeg vil være med, fordi jeg alltid er så blek."

Charrie og Willie stanset rensingen samtidig som de så på henne med vantro.

Ketie nikket skamfullt: "ja, fordi jeg alltid er så blek."

"Og det er ikke vi. Jeg blir bestandig skjelt ut på skolen, fordi jeg er en bleksekk, ropte Willie!"

Charries hjerne arbeidet febrilsk. "Hvordan kan jeg miste farge på et par dager? Kanskje ved å la være å spise og ligge våken om natten?

"Nå, jeg synes det er usselt gjort. Når de spør deg for en uke, da burde de også invitere oss." Og han kastet gaffelen sin og gikk bort.

"Hva kan jeg gjøre nå," spurte Ketie, og følte seg ille til mote?

"Du skulle kunne si: hvis broren og søsteren ikke blir med, vil heller ikke jeg."

"Men jeg vil reise, Hvis du også vil være med, må du selv sørge for å bli like blek."

"Det kan du stole på at jeg vil gjøre."

Men det hjalp ingenting at Charrie om kvelden sloss mot søvnen så lenge som mulig, og heller ikke hjalp det å spise som en mygg. Egentlig hadde hun suksess etter noen dager da alle sa til henne: "så bekymret Charrie ser ut", men de mennesker det kom an på sa ingenting eller spådde at Ketie etter ferien ville få den samme sunne farge som Charrie.

Etter at ungene var blitt igjen, da mor og Ketie reiste, ble de overfalt av et stort tomrom, og det føltes som et forrederi. Mor ville først komme hjem sent den kvelden.

Etter en halv time kom Lisa hjem, hun hadde hatt morgenvakt. Etterpå ville Jetje komme fra kontoret, slik at de skulle få tilsyn.

De hang og slang i forstuen hvor gardinene allerede var lukket for solen, tok en bok og begynte å lese, men det ble lite lesing.

"La oss ta en tur til Lindenhof", foreslo Charrie, og etterpå besøker vi Maria."

Denne planen frisket opp barnas humør. Langs den nyanlagte Weideweg, som slang seg gjennom markene og hvor Maria bodde, kunne de nå frem til Lindenhof. Det var kortere med hestetrikken, men denne veien var penere, selvom gaten ennå ikke var ferdig opparbeidet.

Det ble lagt en lapp på bordet til Lisa: vi går tur og etterpå til Maria.

Solen stekte allerede, men turen over Jaagpad - hvor vannet slo mot kantene når båtene seilte forbi - forfrisket likevel ungene på en hemmelighetsfull måte.

Forrederiet til Rozendijks som ikke hadde tatt dem med, Keties forrederi, som hadde sagt ja til invitasjonen og på denne måten hadde brutt "triple-alliansen", alt dette ble lagt til side. De pratet muntert med hverandre, men landsbyen ved havet var likevel det sentrale i deres tanker.

De hadde funnet på en plan for å tjene penger. Ved å spare ville det da være mulig å leie et hus ved havet. Willie skulle for et honorar på fem cent pusse skoene til søstrene hver dag.  For handling og andre småjobber ville de beregne et rimelig honorar, men ikke en for lav pris.

Charrie skulle så orientere Maria og hjelpe med kobberpussen hver uke, levere tomflasker for henne og beholde panten. Maria ville helt sikkert hjelpe til med å hente luftslottet ut fra himmelen og sette det ned på et vakkert sted ved havet. Dessuten var det ikke utelukket at den godhjertede søster ville finne på andre oppdrag som kunne styrke feriekassen.

"Burde vi ikke gå til henne først", sa Charrie, da de ved begynnelsen av Weideweg, glanende oppover, så Marias lille balkong glinstre i solen.

"Vi har sagt at vi først skulle gå en tur, så det må vi", sa Willie som en mann.

Byggherren som hadde plassert de spredte boligblokker måtte være en kunstnerisk og for naturen skånsom mann, for i hver trappeoppgang var den øvre halvdelen av sideveggen kledt med glasserte tegler som dannet et maleri i bløte farger.

Opprømt smatt derfor ungene inn og ut av hver oppgang uten å få bestemt seg for hvilket sjarmerende sted i deres fedreland de likte best. Det var så mye å velge mellom: to muntre bondekoner på tur over den basaltkledde demningen langs Zuidersjøen, som spylte blå og glinstrende over teglene, en båttur gjennom sivet ved innsjøene hvor heiren sto og mediterte, eller en hvil på en blank sanddyne, hvor marehalm eller havtistel bøyde seg i vestavinden?

Byggherren hadde ikke bare vært følsom for kunsten og naturen, men han måtte også elske vannet, for det var med på hvert maleri, enten i sjøer og hav med de hvite seilbåter som fugler, eller i langsomt rennende elver mellom dikene med et kirketårn i det fjerne bak røddekkede hus.

Så lenge ungene mettet seg med de kjølige vannpartier kjente de ikke den økende varme. Men da de var kommet forbi boligblokkene og gikk på den treløse veien mellom markene, kjente de seg trøtte og varme. Vel var det deilig å se beitemarkene på begge sider med de fredelig beitende eller liggende kuer, men føttene begynte å brenne, de sorte strømpene klebret seg til huden, tungen kunne ikke lenger få frem spyttet for å fukte de tørre lepper.

Plutselig ble Charrie stående stille.

"Hva er det", spurte Willie forskrekket?

"Jeg er så varm og sliten. Jeg klarer ikke mer."

"Bah, du er en ekte pike, gi opp så tidlig. Du har bare en tynn kjole, og jeg har en tykk dress."

Skamfullt så Charrie fra hennes kjole av batist med korte ermer til den stakkars Willie i sin stripete bomull matrosdress med lange ermer.

Men da han så svetteperlene renne ned fra under det lyse håret, og at det røde ulykkelige ansiktet ba ham om medynk, forsøkte han å trøste henne, selvom også han ikke følte seg helt vel.

"Vi er snart fremme, se der kan du allerede se trærne til Lindenhof."

Og ganske riktig, ved enden av den svingete veien så de først den grønne opptrekkbroen, som førte til Dorpstraat i Dijkdorp, og så de inngangen til Lindenhof med de mørkegrønne trær som lovet dem svalhet.

"Jeg har en dubbeltje (10 cent) i lommen, Charrie, den fikk jeg sist av Maria for å handle for henne. Jeg legger den ikke i feriepotten denne gang, men i Lindenhof får vi et glass iskald melk for den. Hva vil Gustav si, når han ser oss komme begge to?"

Denne lovnaden dryppet som vann inn i Charries tørste sjel. Og så gikk de da videre, av og til snublende på den uferdige veien, med øynene fast rettet mot oasen.

De kunne allerede se trekvaart, her dekket med alger som himmelen speilte seg i. Nå så de også småbordene og stolene langs vannet. De viste hverandre stedet hvor de måneden i forveien hadde sittet da lindene blomstret. Da hadde det hvite huset med de røde roser beklageligvis vært lukket, husket Charrie. Hun håpet at hun nå ville se mannen og kvinnen igjen, og gledet seg, til tross for slitet, over husken hvorfra hun kunne se det deilige vannet sprute opp i glinstrende buer.

Nå gikk de over broen, og der var inngangen til hagen.

Charrie hadde den ene foten allerede i hagen, da Willie, letende i sine bukselommer, stoppet henne: "vent, jeg må først finne min dubbeltje."

Det grønne , kjølige tussmørke syntes å bli levende og strekke ut armene etter de to trøtte og overopphetede barn med deres sviende føtter og med inntørket tunge og munn.

"Kom da, kom da", hvisket tusener fine stemmer ut av løvet. "Hva venter dere på, her er det svalere."

Akk, de ventet på at mynten ble funnet. Den burde være i høyre bukselomme, men den var ikke der.

Og Lindenhof var nå en gang noe du skulle betale for.

Willies ansikt ble mer og mer pinlig og fortvilet, og søsterens ansikt reflekterte hans eget. Til slutt vrengte han begge lommer. I den ene var det et lite hull.

Da la Charrie hodet sitt på gjerdet og begynte å gråte.

Også hos Willie brente det tårer bak øynene. Ingen penger, ingen melk, ingen lesking, ingen hvile.

"Bah, hvorfor skal det være penger her i verden", ropte han sint. Men da han så svetteperlene på Charries ansikt, sa han mildt til henne: "kom, vi setter oss ved vannkanten, overfor Lindenhof, da tar vi skoene og strømpene av oss og holder beina deilig i vannet."

Dette var en ny og håpefull tanke, og barna gikk over broen til den lange treløse veien, som førte til Haarlem. Til tross for de fuktige og oppsvulmede fingre fikk de sko og strømper av i en fart og beina ut i vannet. Willie lot blikket sitt hvile på det grønne løvet over Lindenhof. Charries øyne dvelte ved den grønne kuppelen med det blå taket som var bygget halvveis over vannet og hørte til det hvite huset med heggen i mellom.

"Kunne bare Gustav se oss, kanskje ville han vinke og gi oss litt vann," sukket Willie.

"Bare Alberto hadde vært her, han sto ofte og stirret og ville sikkert sett oss", klaget Charrie.

Det velgjørende vannet på føttene klarte til slutt ikke kampen mot heten fra de glødende solstråler. De tok derfor på seg de klebrige strømper og de hete skoene og begynte stille og av og til snublende på tilbaketoget.

De hadde bare ett mål: Maria, som ville sette ut gyngestolen og en liggestol på den svale balkongen, og som oppbevarte flasker med grønn plommelimonade i flueskapet, som mor Ovank hadde laget, og som de ville få lov til å drikke massevis av, etter først å ha lesket den verste tørsten med kaldt vann.

Da de kom til husrekkene fikk de heldigvis gå i skyggen av husene. Det ga dem nytt mot for hver gang de måtte passere en åpen strekning. De hadde ikke krefter igjen til å gå ut og inn de mange trappeoppganger, synet av maleriene med vann ville bare få dem til å føle seg enda mere ulykkelig.

De holdt seg selv og hverandre på beina med håpet om vann, plommelimonade og Marias medynk.

Enda en boligblokk, så noen hus til, her bodde de: Ovank sto det på en plate ved den øverste ringeklokke.

Willie trykket lenge og sterkt, Charrie så med spenning på dørklokken og glemte å tørke svetteperlene med tuppen av kjolen. Hun hadde mistet lommetørklet. Men døren gikk ikke opp.

"Kanskje er hun på loftet for å henge opp vasketøyet", tenkte Willie høyt. Han ringte igjen, nå lenge og inntrengende. "Kanskje sover hun", sa Charrie med skjelvende lepper.

"Hun er ikke hjemme," fastslo Willie dystert, etter gjentatt og varig ringing.

De gikk bort fra fortauet og så oppover fra gaten om deres smektende blikk ville nå bedre frem enn det elektriske apparatet.

Forgjeves, gardinene forble lukket, intet muntert ansikt møtte dem, ingen hånd vinket for å be dem komme opp.

Stille slo de inn på Jaagpad langs vannet. De så hverken til høyre eller til venstre, men trasket videre med øynene rettet mot det støvete gatedekket, uten interesse for båtene som seilte forbi, og for de små bondegårder med sine hager.

Da de ved broen krysset terrenget ved de Belt, kjørte det akkurat da tre fullastede søppelvogner langs dem, Lukten fra disse lass var enda verre enn vanlig. Charrie skalv og prøvde å gå litt fortere.

Endelig var de fremme ved det trygge hjemmet og avkjølingen. En urolig Lisa åpnet. Hun ville refse dem, men da hun så de ildrøde våte ansikter og de gjennomsvette klær, gjorde hun det eneste riktige. Hun ga dem en masse å drikke, vasket dem med svampen, ga dem tørre klær, og lot dem sitte på balkongen for å spise smørbrød. Inn i mellom matbitene fortalte de så sin triste historie. Takket være Lisas gode omsorg frisknet de fort til og ble glade igjen. Charrie tryglet fram en dubbeltje hos Lisa for å kjøpe en pose sand hos Sorte Sien. Da ville de på balkongen i en balje kunne leke at de lekte med vann i Wijk aan Zee. De laget badekjerrer av kartong, mens Charries små celluloiddokker forestilte badegjestene.

Den leken holdt de på med til solen begynte å brenne på balkongen også. Nå fylte de på kjøkkenet vann i små baljer som kunne stå på anretningen. Barna tok av seg overklærne, dykket armene ned i vannet opp til skuldrene og la ansiktene oppå den kjølige vannflaten. Slik drømte de at de var på stranden med Ketie og Rozendijks.

Jetje kom hjem, dødsblek, svimmel, med sterk hodepine på grunn av varmen. Nå måtte Lisa på kontoret igjen, men barna fulgte eksemplet som den eldre søsteren hadde gitt dem  da de kom hjem: de tvang Jetje på divanen, vasket ansiktet og hendene hennes og ga henne hodepinepulver fra medisinesken. Charrie forfrisket regelmessig kluten som lå på Jetjes plagede panne. Så ble det ringt på døren. Det var Maria som ikke så ut til å være plaget av varmen, og som hoppet opp trappen en to, tre trinn ad gangen. Da var Jetje allerede helt bra igjen. For Maria hadde ikke bare et glass rips og bringebær med seg for å ha det til puddingen som hun snart skulle lage, nei, etter historien som ungene fortalte om den mislykkede turen, deres lengsel etter en uke ved sjøen neste året, og deres planer om å tjene mest mulig penger til det, lovet både hun og Jetje at de skulle hjelpe dem til det så mye som mulig.

For å starte opp med det samme, inviterte hun dem med til Zandvoort dagen etter. Der skulle de som ekte badegjester ta et bad ned fra de blå-hvitstripede kjerrer, som ble trukket av tålmodige hester som kjørte dem inn til sjøen.

Kunne man forlange noe mere?

Jaja, det fantes fortsatt engler som av og til opptrådte i søstrenes skikkelser.

 

EN ANDPUSTEN LEK

Ketie var blitt bra brun og kom tilbake fra besøket sitt med bolle kinn, full av historier som fikk Charrie og broren hennes til å måpe og tørste.

De tradisjonelle dagsturer hadde funnet sted: barna hadde vært i Zaandam og hadde overrasket tante akkurat da hun hentet en bøtte vann, med to flytende fluer, men hilsningen var den samme, både ute og inne: "morn Netje, kjære søster", "morn carel, kjære bror", alltid etter deres store forundring, men også tilfredshet.

Med båten hadde de vært til Rozenoord, tehuset ved Amstelen, hvor duftene av mange slags roser blandet seg, familien hadde vært en dag i Wijk aan Zee da Rozendijks fortsatt var der, og nesten ikke klarte å holde ut uten parasol ved den glødende stranden, og så hadde de sett huset, hvor de neste år skulle feriere en uke. Det lå nederst ved sanddynene, hadde stråtak og lave hvitplastrede vegger som det vokste roser og solsikker utenfor.

Med den nyervervede tilkommende svogeren hadde de vært en dag i Haarlem, men han viste seg å være en slu og slitsom mann, mens de gikk tur i "de Hout" pekte han ofte på noe i det fjerne og ropte: "neimen, se der", for straks, mens ungene stirret i den angitte retning, og bak ungenes rygg, å ta revansj under rosehatten for det første mislykkede kysset.

Hele ferien hadde himmelen vært knallblå, ikke en sky som brakte avkjøling eller oppfriskning.

"1911 er et tørt år, 1912 er et våt år og 1913 er et blodår!" hadde Wim Sernee sagt, mens han nedtrykt satt henslengt  i vinduskarmen til frisørsalongen.

Forskrekket så Charrie opp. "Hvordan kan du vite det?" Men straks slappet hun av, og lettet tilføyde hun: "det har sikkert stått i avisen, he? Men du skal vite at avisene bringer løgnene til landet, det sier moren min."

"Nei", svarte Wim med ettertrykk", dette har ikke stått i avisen, det er spådd av en dame i Tyskland som stadig spår riktig. I 1913 blir det krig."

"Kan så være", sa Willie, "jeg tror ikke noe på det, alle kan påstå et eller annet."

Men den sinistre delen av spådommen ble hengende igjen hos Charrie. Kan det være sant, kan det virkelig bli krig i 1913?

I ferien hadde ungene mettet seg med bøker fra Karl may. Arie, den nye gevinsten, eiet tallrike deler, som suksessivt ble flyttet til ungenes bibliotek. Innholdet var riktignok blodig, men så var hvert ark i boken preget av den edle hovdingen til Apachene.

For Charrie ble han mere enn en bokhelt, et levende vesen, som fylte hennes hjerte og ånd i en slik grad at hun ikke kunne tenke på noe annet.

Fantasiene om kvelden, før hun sovnet, ble til en lek med Winnetous kjærlighet som innsats, en lek som tok pusten fra henne. Så lett det var å beundre ham, hans vesen appellerte til det edleste i et menneskehjerte.

Charrie hadde aldri før næret så sterke følelser for et menneske i hennes omkrets, ikke en gang for Arne Loos, og hun ble fjern og distre. Stadig så hun ham foran seg, ta hånden hennes, og si : "min hvite blomst, min hvite blomst, hva er de evige jaktmarker sammenlignet med lykken å ta Demses i mine armer", hvoretter han løftet henne opp, trykket henne til sitt hjerte og travet bort med henne på hesten til verdens ende.

 

ET ELLER ANNET STED ER DET GJORT EN FEIL

Det kom et brev fra onkel Jan, der han meddelte fødselen til den lille Meta, og samtidig fortalte han at han ville returnere til fedrelandet i løpet av dette året. Barna skulle og måtte få en nederlandsk oppdragelse, til mors store glede.

Lurende på tilblivelsen av den lille Meta, gikk Charrie til skolen.

Allerede i flere år visste hun at storken, den "hellige" fuglen, ikke fikk overrakt sin dyrebare last rett fra himmelen. At babien vokste i magen til moren var ingen hemmelighet lenger. Men på hennes spørsmål om hvorfor så skjedde var det ikke mulig å få et tilfredsstillende svar på. Lisa sa: "det får du greie på senere". Bettie svarte: "det er du alt for ung til." Ketie syntes å vite noe, men ville ikke ut med det. Mor ga faktisk det mest konkrete svar: " oh, det kommer av seg selv, når du blir gift."

Gjennom dette svaret, som riktignok koblet ut den hellige fuglen, men som likevel kom fra himmelen som gave til moren, var hun en stund fornøyd, men ikke lenge. Men faren, han som tjente pengene, hvilken mystisk rolle var ham tiltenkt, siden noen barn lignet ham på en prikk?

Hun kukelurte så meget at hun nesten hadde glemt beskjeden hun hadde fått om å hente hostesaft hos doktor de Vries. Mor var den siste tiden stadig forkjølet.

Hun var heldig. Det satt to kvinner der på en benk. Akkurat da Charrie kom inn slo klokken i gangen ni slag og ble døren lukket. En av kvinnene, som var hyllet inn i en hvit kåpe til tross for den fortsatte heten, hadde et trist ansikt. Hun stirret nedtrykt foran seg.

Den andre, en gammel kone, stirret også, men helt annerledes som om hun minnet noe som hadde gitt henne fred, selvom du kunne se på ansiktet at hun måtte ha gjennomgått mange lidelser.

Charrie satte seg i et hjørne hvorfra hun best kunne se den store sort-hvite platen som la beslag på en stor del av veggen.

Tegningen viste en bred drenskanal med en meget smal planke over den. En liten pike sto på den og strakte sine hender mot en sommerfugl. Hvert øyeblikk kunne hun falle i vannet, ingen ville oppdage det. Det var bare beitemark til venstre og skog til høyre.

Men barnet kunne ubekymret velge sin vei over den smale planken, selvom et feiltrinn ville koste henne livet. For bak henne svevet en engel, med utstrakte hender, klar til å fange henne opp ved den minste snubling.

En stor ro kom over Charrie. Så praktfullt Gud hadde sørget for alt. Han ga deg en far og mor som alltid passet på deg. Og var de ikke hos deg, og du var i fare, sendte Han en engel for å bevare deg. På denne måten behøvde du ikke være redd for noe. Så enkelt livet var! Og så glad menneskene egentlig burde ha vært. Hva kunne egentlig skje deg? Piken på bildet gikk så ubekymret over planken, at det kunne ha vært en bred gate. Ja, hvorfor ikke? Hun kunne jo ikke falle. Selvom hun ikke lenger kunne se opp mot sommerfuglen som fløy mot himmelen, og plutselig oppdage det truende vannet under henne, da behøvde hun heller ikke være redd. Selvom hun skulle falle ville engelen sette henne på planken igjen.

Charrie klarte ikke å snu sine øyne bort fra dette bilde og drakk det inn i seg hver gang hun besøkte venterommet.

Døren ble åpnet og en tjenestepike viste seg.

"Legen er kallt ut for et hastetilfelle, han kommer vel snart tilbake."

Kvinnen i den vide kåpen sukket.

"Fortsatt små unger hjemme?", spurte den andre etter en liten stund.

"Ja, seks, den eldste er ni. De har vannkopper alle sammen nå." Hun sukket igjen.

"Det er ikke lett, men du kommer nok gjennom det. Når kommer babien?"

"Om et par uker", svarte hun med en monoton stemme.

"Så deilig, da er du snart bra og kan glede deg igjen over barna."

Den trette kvinnen svarte ikke. Det var stille en stund. Så sa hun plutselig, og nå var stemmen ikke monoton lenger: "et sted er det gjort en feil."

"Et sted er det gjort en feil", gjentok hun, lidenskapelig denne gang. En kvinne bør ikke få så mange barn som hun kan, men som hun vil. Verden ville være mindre ondt om alle som går omkring her på jorden var inderlig etterlengtet av moren. Og de ville hatt større sjanser for et lykkelig liv, det skal være visst".

Hun tok hendene foran øynene og satt ubevegelig en stund. Ungen i hjørnet satt også helt stille. Kanskje var det derfor kvinnene hadde glemt henne.

Det var stille igjen en stund.

Da sa den eldre kvinnen: "jeg har hatt syv barn. De første fire hadde jeg etterlengtet sterkt. De andre tre er bare et resultat av ekteskapet".

Igjen var det stille en stund.

"Men det er ikke slik som du tror. Verden ville ikke blitt bedre, eller heller sagt mindre ondt, om vi kvinner bare hadde fått de barn som vi virkelig lengtet etter. Kanskje hvis det ikke hadde vært en Gud? Og i så fall i et enkelt tilfelle. Men Gud er der, og En som velsigner det kjæreste av det som er vraket eller uønsket."

Ny pause.

De to første døde ung. Den tredje er en stabeis, som jeg ikke kunne ha hjemme lenger. Den fjerde ville ikke gjøre lekser og klarte ikke å beholde en eneste jobb. Han reiste som blindpassasjer til Amerika. Der synes det å gå meget bra med ham etter det han skriver i brevene sine. Disse er de barna jeg har så etterlengtet. Den femte, som jeg ikke ønsket, er blitt sykepleierske. Pasientene bærer henne på hendene. Den sjette er lærer. Han går helt opp i jobben sin. Den siste er    "solen" på mine gamle dager."

Igjen var de stille.

Kvinnen i den vide kåpen hadde lyttet anspent, og sukket. Men nå var det sukk av befrielse.

Også Charrie sukket. Dermed merket kvinnene plutselig at hun var der.

"Jeg merket ikke at ungen satt der", sa den yngste kvinnen lavt og forskrekket.

Det ble ringt. Legen var kommet tilbake og ventet på neste pasient. Den unge kvinnen reiste seg og ga den andre en hånd: "jeg takker Dem. Jeg tror jeg har fattet nytt mot. Men jeg står på det at vi bør kunne begrense antallet barn."

Grublende over problemet med nyfødte barn hadde Charrie gått til legetimen, grublende over de voksne mennesker gikk hun nå gjennom de utdødte gater til den allerede lukkede skolen.

Kvinnen i den vide kåpen ventet et barn og likte det ikke. Men Gud ga jo henne det. Og så ville hun si til Gud hvor mange barn hun ville ha av Ham. Nå skjønte hun ingenting.

Men hun hadde i allfall merket seg at de fleste kvinner ikke ville ha så mange barn. Fikk de for mange, da var barna uønsket. Den femte fikk hun mot sin vilje, hadde den gamle kvinnen sagt. Men mor da? Mor hadde fått ti barn. Det første barnet døde, og hun Charrie var det tiende!

Hadde mor ikke ønsket henne? Men mor var jo alltid kjærlig mot henne. Hvis Charrie glemte å be om morgenen, sa mor av og til, "en dag uten Gud er ingen dag. Husk Charrie, far og mor kan nok elske deg og sørge for deg, men Gud skal bevare deg." Så det var sikkert at mor elsket henne. Kanskje var det slik at kvinnene ikke ville ha så mange barn, fordi de ikke følte seg sterke nok til å kunne sørge for dem. Men mor hadde ni, og hun sa alltid at hun følte seg lykkelig. Det tok lang tid før hun sovnet den kvelden. Og likevel var det rolig i huset.

Mor Ovank hadde fødselsdag og selvsagt manglet ikke familien Løwenstein på en slik dag. Mor og den yngste datteren hadde vært der om formiddagen. Mor hadde følt seg litt trett den siste tiden og ville legge seg tidlig.

Også Charrie var litt trett og måtte derfor tidlig til sengs.

Charrie våknet, fordi hun hørte gråt. Gjennom dørsprekken fra alkoven så hun damene Lint. Tante Doortje, den eldste, holdt et brev i hånden. Tante Leentje visket bort en tåre med et lommetørkle.

"Hun etterlater seg et brev", stønnet hun. Tante Doortje lot papiret falle ned, og tok til å gråte, hun også.

"Hun er borte for bestandig."    

"Hun elsket denne mannen. Men hun ville ikke at han skulle skille seg."

"Men hun ville absolutt ha et barn med ham, det står skrevet her", ropte Doortje.

"Helt alene skal hun oppdra det, der i Frankrike", stønnet Leentje. "Hun vil at mannen skal være hos sin familie."

"Men hun påstår at kvinnen har rett på barnet fra mannen hun elsker, gift eller ikke", sa Doortje besværlig.

Nå gråt de to gamle hjerteskjærende.

Charrie, nå oppreist i sengen, så forskrekket på.

Var Madeleine borte? På grunn av den mørke mannen? Og hun ville og skulle ha et barn med ham? D.v.s. ikke fra Gud? Nå skjønte hun ingenting lenger. Dersom Madeleine fikk et barn burde jo tantene være glade. O ja, men Madeleine var jo borte nå. Det var selvfølgelig derfor at de gråtet. Men hvorfor reiste hun da, og gjorde tantene bedrøvet?

Charrie kjente tårene tvinge seg fram bak øynene. En ny sprekk hadde oppstått i hennes grønne glansende verden. I denne verden så hun nå de gamle damer som gråt på den måten man mister det kjæreste man har.

Frykten meldte seg i henne. Hvis gamle mennesker kunne gråte for noe, burde det vært gjort en feil et sted, slik denne kvinnen hadde sagt denne morgenen.

"Ikke ta det så tungt", sa mor med rolig stemme. "Drikk litt vann, se her. Tingene virker ofte verre enn de egentlig er. Hvis hun absolutt vil ha et barn med denne mannen, da vil hun der i Frankrike sikkert få nok krefter til å oppdra det også. Selvom hun vel ikke har tenkt over at verden vil dømme henne ned for det", sa mor med et sukk.

"Det er nettopp det, det er nettopp det", ynket tantene. "Hun skriver: etter denne mannen, vil jeg aldri kunne elske en annen, derfor har jeg rett på den ungen." Etter hennes oppfatning gjør hun riktig, hun ville jo aldri gjøre noe stygt, men verden.....å, å!"

Charrie ville få fatt i lommetørklet, som lå under puten. Da knirket et bord under henne. Skrekkslagen lot hun seg falle ned i sengen og lukket øynene. Mor, som plutselig ble redd for at Charrie hørte på dramaet, kom inn for å se, og bøyde seg over henne. Det så ut for henne at barnet sov. Likevel åpnet hun dørene mot forstuen, og lukket de mot akterstuen.

Nå kunne Charrie ikke oppfatte mere av samtalen. Hun hørte bare noe gråt av og til.

Av og til gråt hun også. Hva var det egentlig med de voksne? Bare de kunne forklare henne alt. Hun ville sikkert forstå det. Endelig sovnet hun. Men søvnen brakte ikke ro.

Hun drømte at hun så verden dreie rundt for seg i luften. Den lignet nøyaktig på globusen som sto i skapet hos frøken Joliesette. Mens den roterte så hun de blå oseaner, de brune fjell og de grønne marker og skoger.

Plutselig sto en mann ved siden av henne i en blå soldatuniform med messingknapper. Hun husket at hun som yngre en gang trodde at Gud så slik ut. Han pekte med en lang stokk på globusen.

"Pass godt på", sa han, "et sted er det gjort en feil. Den skal jeg vise deg".

Den delen av globusen som var vendt mot henne, og som han pekte på, spaltet seg langsomt, og det triste ansikt til fru Blankert kom til syne. Så lukket spalten seg, og langsomt roterte jorden videre.

Som om det var umulig å adlyde den gjentatte og mystiske ordren fra stokken, spaltet globusen seg igjen og ut av åpningen stirret nå det tomme døde ansikt til tante Ciel som så på henne med uttrykksløse øyne.

Så pekte mannen med stokken en gang til." Der kommer en til." I bristen kom nå sangmennesket til syne, som rasende knyttet neven mot Charrie.

Et øredøvende brak hørtes, og globusen eksploderte.

Gråtende våknet hun.

 

INTERMEZZO

Det året varte sommeren til langt ut i oktober. Barna gikk ute i tynne klær så mye de kunne. Det var underlig å se gatelystenneren tenne lysene på en stige i den voksende skumringen. En fremmed uvirkelig atmosfære gjorde de kjente omgivelser helt annerledes og mystisk som om hvert ord hadde en dobbel betydning.

Men plutselig var det over med sommeren. Et fryktelig tordenvær brøt løs over byen. Knitrende tordenskrall som fikk husene til å riste vekslet med skrelle lyn. Det ene etter det andre grå regnskur elte gjennom gaten og dempet dagslyset, slik at den rosa gløden til lynet gjorde menneskene urolige. Tordenværet gikk forbi, men regnet ble. Det var rene styrtregnet. På et øyeblikk var gatene oversvømmet, takene lekket, kjellerne ble fylt med vann. Far kom løpende nedover: "loftet flommer over, loftet flommer over."

Charrie, som nettopp hadde lest boken om undergangen av "Reimerswaal", og som allerede i sin levende fantasi så det kjære husgeråd flyte ut av huset, begynte å gråte, løp rundt med vrengte hender og ropte: "redd deres kostbarheter, redd dem", mens hun tenkte på boken hun hadde lest.

Til tross for deres medynk med søsterens unødige panikk og irritasjon over opptørkingsjobben, måtte Lisa og Bettie le hjertelig. Kostbarheter? De fantes ikke i huset Løwenstein, bare noen smykker som Ketie betegnet som ringer, armbånd og brosjer.

Vinterkveldene ble lengere. Med fingrene i ørene satt ungene og leste lekser.

Av og til hørtes ropene til mannen med de Zeeuwse Blåskjell. Da åpnet Charrie gardinen litt og så på veiingen av porsjonene, ofte glinstrende i regnværet. Det dansende og usikre lyset som var festet til kjerren kastet et mystisk skinn over både kjøpmannen og hunden og virket som noe unaturlig. Mor skalv når hun hørte ropet: triste erindringer var forbundet med det.

Arne Loos  kunne ikke glemme sin lille venninne. Av og til kom det et kort, noen ganger også et brev som Charrie måtte nummerere og besvare: hvor høy hun nå var, hvor lang flettene var, hvordan det gikk på skolen. Aldri glemte han fødselsdagen hennes, og sendte da en eller annen gave.

"Når det blir vår kommer jeg og besøker deg", hadde han skrevet. "Skal vi da mate svanene igjen og se på togene?"

Mimrende satt hun med brevet i hendene. Selvom det var lenge siden hun hadde sittet på gulvet og sett på platene hans, husket hun alt som om det skulle vært i går.

På badet ved siden av lå linealen som hun hadde fått av ham da hun begynte på skolen. Nå forsto hun også hva han hadde ment med ordene: "senere må du trekke linjer langs en usynlig lineal som har lett for å flytte på seg, barn."

Hun skammet seg over at linjene noen ganger hadde blitt skjeve: sist hadde hun puttet Keties bibliotekbok i vesken sin, og hun hadde tiet da Ketie lette etter den og spurte hvem som hadde sett den. Da hadde de usynlige linealene vært skjeve, for hvis du tiet, mens du egentlig burde snakket, var det det samme som å lyve. 

Og nylig hadde linealen ikke vært rett, fordi Lisa hadde fra mor Ovank fått med seg en flaske sukkertøy, et stykke sjokolade og Grimms eventyr som de tre minste barn skulle ha. Alle tre ville ha boken, slik at det måtte trekkes lodd.

Charrie så i speilet hva Lisa pekte på og nevnte skjelvende sitt eget navn, da Lisa la hånden sin på boken. Etter å ha lest den, gjemte hun den dybt inne i skapet sitt.

Hun tok frem boken med de røde permer som hun hadde fått fra Arne Loos og så igjen på bildet med mannen og kvinnen på båten. Og igjen undret hun seg over at det ikke var noe smil på deres ansikter, men at det lå en glans over dem som om de gikk helt opp i hverandre.

Slik hadde Job og Maria sett på hverandre lysningsdagen på soveværelset, etter at Job hadde spurt: "er hun ikke fin?"

Og slik hadde Robert sett på Lisa, den kvelden de danset på kjøkkenet, og Madeleine og den mørke mannen hadde sett på hverandre på samme måte, og en gang hadde hun overrasket Arie og Bettie i en stille omfavnelse. Da hadde de også dette blikket.

Var dette blikket et bevis på at de var glade i hverandre?

Ketie hadde spurt Lisa hvordan man kunne vite om man virkelig elsket noen. Lisa hadde smilt hemmelighetsfull: " det blir vridd om en nøkkel, en dør åpnes i hjertet, der føler du da et PANG og så er du helt fortapt."

Ville Henk van Oosten følt et slikt PANG den kvelden krøllene hennes viftet i ansiktet hans, og han sa at han ville komme på en hvit hest med sølvbjeller? Men hun hadde ikke følt noe PANG.

Hun la boken fra seg igjen og tok frem leksene sine. Var hun flink kunne hun være ferdig til middagen. Stijntje hadde fødselsdag, og i kveld skulle de få lov å se på "tryllelanternen." 

Stuen til Rozendijks minnet mye om den til Arne Loos. Nylig hadde Charrie fått lov å komme inn mens familien ennå satt ved spisebordet. Blomstrende geraniumer sto i vinduskarmen. Foran vinduet hang et fuglebur med en kanarifugl. Og så var det et glasskap med bøker.

"Gi barnet også en tallerken grøt, mor", sa far Rozendijks. "Hun vokser så fort i høyden."

Det var riktig, Charrie vokste, hun ble tynnere, hendene og føttene virket for store i forhold til de slanke håndledd og anklene.

Tante Ciel hadde av og til kastet et uttrykkløst blikk på henne. Da snudde Charrie fort hodet bort fra henne, hun hadde aldri glemt den kvelden på loftet under bryllupsfesten til Maria og Job.

Da barna kom opp hadde fru Rozendijks allerede satt frem to stolrekker for det unge publikum. Bak dem sto trylleinstrumentet på et bord, som snart ville kaste sine fargerike bilder på lakenet som var hengt opp foran skyvedørene. På tebordet boblet sjokoladekjelen nesten uhørbar ved siden av en skål med spekulaas.

Tante Ciel formet leppene sine til et smil, da barna hilste på henne. Så satte de seg alle bak i stuen. Charrie pustet lettet. Slik kunne hun, seende på lakenet, glemme tante Ciel. Det var jo ikke nødvendig å se bak seg, og se til siden var forbudt, for det var uhøflig. Far sa alltid: ikke se tilbake på ting som ikke var hyggelige opplevelser, men gjør gjerne det hvis de er fine. Bare tenk på konen til Lot.

Ja, det visste Charrie nok. Fru Lot ble til stein, fordi hun så seg tilbake på den brennende byen, til tross for at Gud hadde forbudt henne det. Men de deilige opplevelser var det fint å tenke på. Da ble du bare enda gladere.

Lyset ble slukket, der kom det første bilde. Bak barna lød den mystiske stemmen til fortelleren, som ga de stivnede  bilder nytt liv.

Hvor var det grønnere grønt enn løvet i skogen og på beitemarkene, blåere blått enn himmelen og vannet, enn i bildene til eventyrene som suksessivt gled over lakenet?

Dyden ble alltid belønnet, udåden ble straffet, den sjarmerende og kjærlige prinsessen fikk, til tross for mange omveier, alltid den sanne prinsen. Hendte det bare i eventyrene eller også i det virkelige liv? Alltid? Av og til? 

 

L.O.V.E.

Ingen skyer kastet inntil nå skygger over ekteskapet til Job og Maria. Alle besøkte dem gjerne. Spesielt ungene var mye hos den gifte søsteren, som alltid fant på noe artig, enten bakte hun vafler, strødde melis på og la dem opp på hanen som var tegnet på de morsomme tallerkener, eller så tok hun frem kassen med gamle leker etter Job, eller hun ga ungene koselige småjobber, som øket vekten i feriepotten. Spesielt i juleferien kunne de være der hele dagen, hjalp med å pynte huset og kjente seg som i sitt andre rettmessige hus.

Det nye året begynte ikke bra for Peter. På kontoret var det en ikke-velmenende bokholder. Mor, som fryktet at gutten en gang kunne miste kontrollen over seg selv, pumpet derfor hver morgen en masse kloke formaninger inn i ham før han dro, bl. annet innprentet hun ham at det kan være bedre å lide urett enn å begå det selv, at han som klarer å beherske seg er sterkere enn han som inntar en by, og andre ordspråk  hentet fra Salomo og hans like. 

Men Peter hadde vist at han ikke var sterkere enn han som inntok en by. På kontoret hadde han kastet rundt med bøker, og den ertende bokholderen hadde fått en av dem på hånden. Selvfølgelig ble han oppsagt. Det var ikke pent. Det ville være vanskelig å få en jobb, hvis man ikke hadde en god attest.

"Men arbeidet mitt var prima", ropte den arme Peter, da far konfronterte ham med det ubehagelige av sin oppførsel.

"Det hjelper deg ikke det grann, ingen vil ha en villmann i sin tjeneste, som begynner å kaste bøker når det er noe han ikke liker."

Likevel syntes alle synd på ham. Han gikk nedslått omkring, han så ikke en gang på sitt tykke hefte hvor han holdt på å skrive sin første kriminalroman. Men Job som hadde båret Charrie under og forbi bisonhodet inntil hun ikke ble redd lenger, tok nå også Peters sorger på skuldrene sine og bar dem forbi under det redselsfulle bisonhode av: "aldri å få noen jobb mere." Han snakket med eieren av det kontoret hvor foreldrene hans var vaktmestere og Peter ble ansatt, men på betingelse av at han aldri måtte fare opp inne i bygningen.

I mellomtiden nærmet fødselsdagen til Lisa seg.(29/1) Dette året ble det en dobbel festdag. Under de gule chrysanter sto hennes nyeste bilde ved siden av det til Robert Wesley.

Strålende tok hun imot lykkønskningene. Barna gledet seg over at det nå kunne bli to bryllup til. Mor smilte hele dagen, far var åpenbart tilfreds, den tredje datteren var sannsynligvis berget hun også. Det ble sendt et telegram til Robert Wesley med bare fire bokstaver, som var svaret på et spørsmål i brevet som ble mottatt fra ham forrige dagen.

Ungene ville absolutt vite hvilke bokstaver det var.

Lisa skrev dem ned. "Dere får lov å vite det, den hemmelige betydning vil dere likevel ikke forstå. Her står det: L.O.V.E."

"Er dette det engelske ord for kjærlighet", spurte Keti?

"Ja, men her står det et punktum mellom hver bokstav, derfor betyr det noe annet, svarte Lisa muntert. Bare gjett dere, dere vil aldri finne løsningen."

Disse bokstaver sto også på den sirlige gaven fra Robert, en sølv brevåpner med et skaft av glansende Kaapstein.

Jetje sa om kvelden noe forlegent: "nå er jeg alene. Dere hører alle tre til noen, men jeg hos ingen."

Men da slo Charrie armene rundt Jetje og sa undrende: "men du hører da til oss."

"Akk", svarte Jetje, men hun kjærtegnet de lyse fletter, "det er jo sant og, hvordan kunne jeg glemme det."

Men ansiktet hennes beholdt hele kvelden et ettertenksomt og fraværende uttrykk.

Arie la med visse mellomrom lærebøkene fra seg, så overrasket på Bettie, og sa: "jamen, er det ikke fødselsdagen til søsteren din, da har jeg helt glemt å gratulere henne," hvoretter han omfavnet henne.

"Men i all verden", tilføyde han like etter, nå glemte jeg å gratulere deg dobbelt, din søster har jo også forlovet seg i dag", hvorpå han omfavnet Lisa en gang til, til stor glede for ungene, som på det kritiske øyeblikk ropte: "neimen Bettie, se der", hvorpå Bettie lo litt forlegent med en skjev munn.

Hvor mye ungene enn letet etter betydningen av de fire bokstaver, klarte de ikke å komme ut av det.

Men på en onsdagettermiddag noen uker senere, lette Ketie i mors fillepose etter et stykke fløyel. Hun hørte at Lisa gikk inn i det tilgrensende  soverom pratende lavt med seg selv. Hun så gjennom dørsprekken at Lisa gikk til speilet for å stelle håret sitt. Da hørte Ketie henne mumle: "love, love, kjærlighet for alltid, kjærlighet uendelig for alltid (Liefde Oneindig Voor Eeuwig)." Så smilte hun til sitt eget speilbilde eller var det mot mannen som sto usynlig bak henne, og som sa til like usynlige tilskuere: "er hun ikke pen?"

 

RØYKEN SLO NED

"Blir du med i kirken Charrie", spurte far etter at desserttallerkene med nøtte- og appelsinskallene var brakt til kjøkkenet? Ungen var så opptatt av gullringen som omringet fingeren hennes at hun ikke hørte spørsmålet.

Hun beveget hånden frem og tilbake. Den slipte blå steinen funklet som en edelstein.

Far gjentok spørsmålet. Nå så hun overrasket opp og lo.

"Til kirken? Gjennom mørket? Deilig!"

Hun sprang opp, hentet kåpen sin, og snart var de på vei. Barnet trygt ved fars hånd, så ikke hvor hun gikk, men så oppover.

Det var kaldt. Vinden hadde krympet mot øst, det luktet frost i luften. Stjernene funklet på den sorte himmelen og syntes å leve sitt eget liv med hurtige, klare stråler som de kommuniserte med med hverandre på en hemmelighetsfull måte, enda de sto så langt fra hverandre.

Charrie likte alt som funklet. Stjernene minnet henne om ringen hun nettopp hadde beundret, gaven hun hadde etterlengtet i mange år, og som hun endelig hadde fått til fødselsdagspresang for et halvt år siden. Hun hadde ikke klart å få sagt ett ord, da hun hadde sett ringen ligge i esken på sort fløyel.

Det var en kostbar ring, den var av rent gull. Varemerket var gravert inn. Med denne ringen på fingeren var hun en annen, ikke Charrie, men prinsesse Charrie. Men hun ville aldri, slik som adelskvinnene i hennes bøker, bli beveget til medlidenhet og skyve det kostbare klenodiet fra fingeren inn i fanget til en betler, eller, med en fyrstelig håndbevegelse og som et tegn på gunst, overrekke den til den modige ridderen som for hennes skyld ville ri ut i krigen.

"Du hører ikke etter en gang, Charrie", hørte hun far si plutselig.

"Se der nå, der ser du den Store Bjørn, og se hvordan Orion funkler over den trappegavlen der. Og der ser du Castor og Pollux og i hjørnet der står Sirius."

Over de smale hus som slitne lente seg mot hverandre langs den mørke kanalen, gled, etter en uforanderlig lov, de strålende stjernebilder forbi, mot det mørke havet hvor de skulle gå under.

Orgelet spilte dempet, da de trådte inn i kirken. Over midtpartiet hvor de få kirkegjengere befant seg, lyste to lysekroner.

I det dunkelt oplyste rom, hvor orgeltonene syntes å komme fra det fjerne, var det en atmosfære av ufattelig fred.

På tærne gikk Charrie bak far. Før han satte seg holdt han en stund hatten foran øynene. Da visste Charrie at han ba til Gud. Slik gjorde alle menn når de kom inn i kirken. Kvinnene gjorde ikke det, eller så gjorde de det i hemmelighet. Barn ba i kirken bare når presten ba dem gjøre det. Men av og til var det fryktelig vanskelig å vite om det ble bedt, eller om det bare var en vanlig del av prekenen. Av og til satt du med lukkede øyne, mens alle andre så opp eller motsatt.

Presten kom inn, orglet tiet.

Det var en ung mann som prediket kjærligheten og offeret med glødende ild. Hadde ikke Gud selv, av allerstørste kjærlighet, ofret sin egen sønn for menneskehetens velbefinnende? Kjente ikke hvert menneske, som elsket i sannhet, offerets henrykkelse? Ødela ikke Maria Magdalena, en syndig kvinne, hele hennes kapital av ren kjærlighet til Herren for å bli salvet? Kjærlighetens varemerke, Guds bekreftelse, er offeret. Den som ikke kjente offeret har aldri elsket. 

Guds verk er i nød. Misjonen. Det trenges kapital. Ikke det du kan miste, nei, for Gud ber om det du kan unnvære.

Lyset over prekestolen falt på det lyse håret til presten. Menneskene i kirken ble urolige mens han preket så ildfull. Det ble rystet i deres samvittighet, de følte deres manglende evner. Mannen på prekestolen lignet profeten i det gamle testamente, selvom hans ord ikke manglet kjærlighet.

"Gi det allermest dyrebare du eier!"

En stor lengsel veltet opp i Charrie for å ofre hun også. Men hva måtte hun gi, om et øyeblikk, når kollekten skulle foregå. Hun hadde en helt ny dubbeltje i lommen, som hun ville kjøpe en blekkfille for, men hva var nå en dubbeltje?

Det var kaldt i kirken. Hun vred hendene sine og kjente ringen sin, den kostbare ringen, som adelskvinnene ofret for de fattige,

I slutten av uken ropte far, overrasket, da han leste i menighetsbladet: "ha, Charrie, ringen din er funnet. Her står det, hør: søndagkveld er det funnet en gullring i en kollektpose. Det passer bra, jeg må forbi kanselliet allikevel i ettermiddag, jeg skal....."

Men Charrie hadde allerede fløyet ut gjennom døren og hørte ikke mere av det far sa. Hun kastet seg på senga til Lisa og gråtet hjerteskjærende. Gud hadde ikke tatt imot offeret hennes. Akkurat som Kain da han slo ned røken fra sitt offer. Men hva hadde hun gjort som fikk Gud til å bli så sint? Hun stanset gråtingen et øyeblikk og gransket sin samvittighet.

Hun ble rød av skamfølelse. Det hang sikkert sammen med karakterboken. Hun hadde bedradd far og mor og barna på skolen.

Hittil hadde hun uten problemer alltid vært den beste i klassen, selvom Hilde Heines var en farlig rival. Ved utdelingen av karakterbøkene meddelte frøken Joliesette riktignok ikke rangnummeret til elevenes intellekt, men elevene summerte alle karakterer, og hadde du da flest poeng, var du den ubestridte ener.

Nå hadde Hilde triumferende ropt: "jeg har 51 poeng, hva har du Charrie?" Charrie var ennå ikke ferdig, men kom til det avskyelige resultat at hun bare hadde femti poeng. Nr. to i klassen, og det på grunn av Hilde! Aldri i verden! Dessuten var årsaken til det ene poenget dette at Hilde var en mester i håndarbeide, og hun hadde bestandig fire og en halv i karakter for det. Og på Charries liste sto det ved siden av alle firere, fire og en halvere og femmere, en ildrød to. Det var altså ikke Hildes intellekt som gjorde henne til nummer en.

"Treogfemti", hadde Charrie derfor ropt.

"La meg telle over", hadde katten sagt, mens hun hadde sett mistenksomt på Charrie som hadde begynt å rødme. Men akkurat da ringte det og frøken Vos ropte: "få fart på dere jenter, jeg må nå toget, om fire sekunder må alle være på gaten".

Og alt dette hadde Gud visst, og derfor ville han ikke ta imot ringen. Eller var det på grunn av den lommekniven hun hadde funnet og ikke levert til politistasjonen? Men det du fant, og ikke var mere verd enn en gylden, fikk du jo lov til å beholde.   

Da kom far inn i rommet.

"Hva er det for noe galt med lerken min? Hvorfor gråter du? Er du ikke glad for at ringen er funnet?"

Men Charrie gråt enda sterkere og svarte ikke. "Jeg skal snart gå til kanselliet, da blir du glad igjen. Med et skuldertrekk gikk han sin vei, han forsto ingenting.

Ketie og Willie kom og så rundt hjørnet.

Idiotunge, snerret Ketie, hva tror du at du er? Du gråter når du burde le, og du ler når du burde gråte. Du er akkurat som Jozef, han var også sånn kjedelig type. "Willie, la oss kalle Charrie for Josefina, når hun overdriver slik."

Etter denne oppmuntrende preken ble det enda flere tårer. Charrie visste at Ketie alltid hadde betraktet Jozef som skinnhellig, og selvom Charrie nettopp hadde følt seg tiltrukket av ham, var det likevel en forhånelse at søsteren sammenlignet henne med ham.

"Hun må kanskje bli stor pike først" sa mor til Bettie. "vi får kanskje la henne slappe av litt."

Men da far glad kom hjem med ringen og ville sette den igjen på fingeren hennes, skjøv barnet ringen tilbake og sa: "jeg vil ikke ha den mere, den gjør vondt."

"Og så er den så vid at du har mistet den."

"Den gjør vond likevel."

"Nå, jeg skjønner ingenting, det er nå aldri bra heller." Far la ringen bort med: "nå får du bestemme selv", og gikk ut.

Ringen ble gjemt dypt nede i skapet med eventyrbøkene. Hun kunne ikke si noe til noen, men hvis Gud ikke ville ha den, kunne hun heller ikke ha den på seg.

 

KJÆRLIGHETSBADET

Mor hadde vært syk. Midt på natten hadde hun kastet opp blod.

Charrie hadde våknet av noe lavt snakk og noe løping fram og tilbake.

"Hva er det, er det tyver?"

Hvorfor ble mødre syke? Og hoste opp blod da? Hun var redd for blod. Blod var en mystisk væske som fylte kroppen din og som gjorde det mulig å leve. Mistet du blod, mistet du noe av livet ditt. Du kunne også blø i hjel. Derfor skalv mor bestandig, når hun i november hørte mannen med de Zeeuwse blåskjell rope, for det var på en slik kveld, da de hese skrikene fra mannen steg opp mot vinduene, mors far hadde spydd blod, og han hadde dødt av dette. Det hadde Charrie hørt mor si en gang.

Oh, nå ville de aldri mere være lykkelige. Hver gang hun ville høre mor hoste, ville hun se på med stor angst. Hvorfor lot Gud dette skje? Han visste jo at man ikke kunne miste en mor. Akk, mor var det oksygenet, alltid til stede, ubemerket, inntil man savnet henne, da ble du redd.

Hva er en hjemkomst uten det kjære ansiktet som smilende bøyde seg over deg og stemmen som spurte: "hvordan har du hatt det? Er alt bra?"

Da kunne du svare fraværende, tenkende på en bok, eller den siste hatske bemerkning fra Hilde eller den elendigheten med den kommende håndverkstimen. Men hjerte, sjel og kropp hadde allerede badet i kjærlighet, og kunne, slik mannen fra Bethesda, straks og helbredet møte den kjærlighetsløse verden igjen.

Men om hun nå ikke sto ved døren og ventet. Gud skje lov, hun er der fremdeles.

Hun lå stille i sengen, men hennes smil og spørsmål var de samme. Og også kjærlighetsbadet klarte hun fortsatt å gi barna.

Men hendene, alltid klare til å hjelpe, var tvunget til å holde seg i ro, selvom mor stadig betraktet linjene og sa med et lite sukk: "en M og W står skrevet her. Menneske og arbeidet. Dette er budet, men jeg ligger her og gjør ingenting. Men Ketie fikk henne snart til å le, ved å påpeke at dette budet sikkert bare gjaldt for hollendere, for hva ville disse tegn bety for folk med et annet språk?

Også for de alltid raske føtter var det en pine å være dømt til å ligge. Han ga meg krefter til å løpe fra tidlig morgen til sent på kvelden uten å bli sliten, men nå blir jeg bare til besvær."

Far, først betutet, da den tapre kapteinen manglet foran skuten, som hun så dyktig hadde styrt mellom Scyllae og Charybdes, kom snart til hektene igjen da han merket hvor rolig og ubeseiret hun godtok motgangen, med fast tro på full helbredelse.

Han sto ved sengen og så på det smale ansiktet, hvor øynene levet forunderlig klart under det sorte håret som hang ned fra flettene hennes.

"Ser hun ikke pen ut, akkurat som en småpike", spurte han ungene?" Da sa mor: "vel, vel, rare mann", men hennes lykkelige smil uttrykte noe annet enn disse ordene.

"Hun har nesten ikke forandret seg", fortsatte far. "Da jeg så deres mor for første gang, bar hun håret sitt løst, hun hadde nettopp vasket det, og det måtte tørke. Hun satt på en pute og sydde, og så ut som hun kom rett fra et bilde."

Da så far og mor på hverandre, og Charrie så at de vekslet samme blikk som mannen og kvinnen på bildet til Arne Loos.

Uten samvittighetsproblemer ble det tatt penger fra feriekassen for å kjøpe godteri til mor. Men det måtte nøye påsees at mor spiste alt og ikke delte med de andre, fordi det var hennes lyst og liv. Ble hun så tvunget til å spise godsakene under streng betraktelse, sa hun med et sukk, men smilende: "det er deilig, men likevel smaker det ikke, fordi jeg ikke får lov til å dele."

Ro, god mat, frisk luft og mye hjelp i husholdningen, hadde legen rådet henne. Derfor kom Willempje, med glinsende kinn, på grunn av grønnsåpen, håret mørkt av fettet, en hvit jakke over et sort skjørt. Slik feiet hun, bonet, vasket og hadde til og med tid til overs til å fortelle mor sin livshistorie til henne om seg selv og familien i alle slags farger og dufter.

Såret i lungen syntes å bli leget. Vel sto hjertet nesten stille når mor hostet, men den kjedelige hendelsen den natten hadde ikke gjentatt seg. Litt etterhvert ble mor koblet inn igjen i husholdningen, og nå ble livet bra igjen. Så deilig et smørbrød var som hun hadde laget, og så smilende på deg mens du spiste det.

Dessuten ble det vår, himmelen var så blå. solens kraft vokste for hver dag, fuglene hadde det travelt.

Når hun. En gikk til skolen måtte Charrie stoppe litt av glede. "Så glad jeg er",tenkte hun "fordi mor er bedre nå eller fordi det blir vår eller begge deler."

Etter maten var det mulig å leke litt ute, men ofte lot Charrie leken være leken når hun så over de Belt, hvor enorme søppelbål brente.  

 

DEN JUBLENDE MASSE

Ansiktet til Winnetou ble vagere for å bli erstattet av bildene av en gruppe Balkanfyrster.

Nå var det de mørke øyne til kronprinsen av Serbia som smilte mot Charrie før hun sovnet. Det var hans arabiske hingst som han stuet gjennom de jublende massene, hvor hun sto gjemt. Da løftet han henne opp, satte henne foran på hesten slik at alle kunne se henne, og førte sin brud i triumf til slottet, høyt på et fjell i et utilgjengelig bergland.

Av og til tenkte hun med anger på Winnetou. Da tok hun ham på ny med i hennes fantasier. Men nå som en nobel rival til prinsen. Nå sto Winnetou overfor sin rival og sa med dyp rørt stemme, noe som var en kraftanstrengelse for en behersket indianer: "min hvite blomst, min hvite blomst, hun må velge selv, jeg kan ikke bortføre henne. Hun må velge hvem hun foretrekker, og han skal hun følge."

Og så vendte begge fyrster seg mot henne, som i et hvitt klede, holdt på plass med et belte av gull, sto foran det rikt broderte teltet.

Begge så lengtende på henne og slo øynene ned. Den kongelige standard på gullstokken over teltet blafret mildt i vinden. Iltsschi, den  store mustang, som følte mesterens spenning, pustet nervøst og kastet sitt fyrige hode bakover, skjelvende på de slanke bein.

Men så en knapp hørbar tramping av hestehover: hesten og mesteren hadde forsvunnet, kronprinsen trådte frem, tok hånden hennes og sa: "hva er min krone og mitt land? Hvor du er, er mitt kongerike, jeg er riket, du er dronningen."

Hvorfor skulle ikke alt dette være mulig?

Kronprinsen av Serbia skulle kunne besøke Nederland, ri gjennom gaten hvor Charrie bodde. Han ville kunne se henne. Og på samme vis som Robert bare hadde trengt et eneste blikk for å bli glad i Lisa, ville også kronprinsen falle for henne med det samme.

Men ingen kronprins kom til Nederland og red gjennom Charries gate. Den eneste som kom mot henne var Henk van Oosten, som riktignok red en hest han også, men den var av stål: hans nye sykkel.

Riktignok hadde han ikke mørke øyne, og var kledd i arbeidsdress i stedenfor en kongelig uniform, men likevel ba han henne med på sykkelen, ikke foran, men bak ham. Så suste hun rundt plassen med armene godt festet rundt livet til Henk, akkompagnert av bjeffingen til Kees og Tommie som liksom forestilte de jublende masser. 

 

CHARLOTTE VON LØWENSTEIN

Det ble april, og Charlottes fødselsdag nærmet seg. Men så kjedelig at det bare var den dagen at tapetsereren kunne komme til dem. Derfor ble gavene stablet opp i soverommet, men hverken vesken av hvit sateng, poesialbumet eller andre gaver klarte å få frem den riktige bursdaggleden.

Det kom et kort med roser fra Arne Loos: jeg kommer snart og besøker deg, og da tar jeg med gaven." Peter lovet henne en bok som hun kunne velge selv, men alt dette kunne ikke forhindre at det i det stille ble brummet stygt mot tapetsereren. Mange bøse blikk kastet de grønne øyne på den fredelige hvitkledde urostifteren.

Ja, til og med Henk van Oosten kastet et misbilligende blikk på ham for sin venninnes skyld, da han kom for å overrekke sin gave, en firekløver av sølv som ville bringe lykke.

Det eneste lyspunkt denne dagen var at far, stolt og lykkelig, kom ned loftstrappen med albumet i den ene hånden og blekkboksen og penneholderen i den andre hånden.

Det var nå engang tradisjon at det i hvert album skulle skrives et dikt der første bokstaven i alle reglene tilsammen dannet navnet til eierinnen. Til det formål trakk far seg da noen timer tilbake, i "the poets corner", innhyllet i sin grå kontorfrakk, en gammel skalk på hodet, den tradisjonelle tankedråpen hengende under nesen. I dype tanker satt der dikteren, mens objektet som skulle besynges av og til listet seg forsiktig opp trappen, og spurte: "går det bra, er det mye igjen?"

Charrie klarte ikke å ta øynene fra diktet med de røde bokstaver først i hvert regle. Spesielt øyet av juvel, lokker av gull og fienden som nakent brakte henne i en opphøyet og høytidelig stemning".

Han måtte lese det høyt for henne enda en gang. Det var ikke nødvendig å spørre far om dette to ganger.

"Vondel er ikke noe til sammenligning", sa mor, og så til Charrie: "husk godt at dette er ordene fra både moren og faren din. Lær det utenat for senere, når du trenger det. Det finnes så mye stygt og vondt," og mor sukket.

 

BOT OG HEMMELIGHETER

Da frøken Joliesette kom inn, med karakterboken under armen, ble Charrie ildrød i ansiktet. Nå gjaldt det å holde løftet sitt.

Etter overrekkelsen telte den øvre eliten sine poeng.

"Hvor mange har du, Charrie,"spurte Hilde Heines og så truende bak brilleglassene på sin rivalinne som om hun ville tvinge henne til et lavere antall poeng. Men Charrie trengte ikke det truende blikket. Med tre poeng hadde hun forrige gang bedradd Gud som derfor ikke ville ta imot ringen hennes. Nå skulle hun rette på dette og trekke fra tre poeng denne gang. Hun tellet 52 poeng.

"49", ropte hun så høyt som mulig, for å være sikker på at hun ikke ville gå tilbake på sin beslutning.

"Ha", skrek Hilde, "denne gang er jeg bedre. Jeg har 51, så nå har jeg heldigvis slått deg."

"Betyr ikke noe for meg", svarte Charrie. Hun ville egentlig ha tilføyet:"jeg har vært nummer en så mange ganger at det begynte å bli kjedelig. Jeg unner deg å være det også", men hun tenkte tidsnok på at en slik uttalelse ikke var på sin plass i forbindelse med hennes tidligere bedrag.

Da hun kom hjem hentet hun esken med ringen ut av skapet og hadde ringen på fingeren igjen. Men hun tok den av igjen med en gang, for hun syntes den sved. Hun gjemte den igjen med et sukk.

Jetje hadde på grunn av sin vonde rygg sluttet på Telegrafen og begynt som sykepleierske. Å pleie de syke var ikke nok til å undertrykke den hemmelige lengselen etter to lengtende armer og en munn som lette etter din egen. Men det hjalp da litt. 

Også Frans hadde fått kontorjobb. Han kom ofte sent hjem, for sjefen var ikke så nøye med å stenge kontoret for tidlig. Men Charrie ventet på ham bestandig og hadde satt en vase med blomster ved siden av den ensomme servietten på spisebordet. Allerede øverst i trappen spurte hun hvordan han hadde hatt det.

Disse overdrevne sorger hadde fått Ketie og Willie på nytt til å friske opp Charries midlertidige navneendring til Josefina. Frans, på sin side, skjemte henne ofte bort med en pose "Kongen av Danmark", som ble mottatt med stor takknemlighet. På grunn av feriepotten hadde Sorte Sien ikke tjent et tørt brød en gang på ungenes kjøp av godterier.

Charrie kunne med gavene fra Frans ta revansj på Ketie og Willie ved å strekke posen innbydende frem, for så å trekke den brått til seg når de ville ta den, med ordene: "akk nei, dere liker dem ikke, siden de er Josefina sine."

Men hevntankene klarte ikke å slå rot i henne, og derfor ble det fellesnytelse allikevel.

Til stor uro for ungene hadde Lisa og Robert funnet på et nytt magisk ord som ble skrevet bak navnet i en ring på prospektkortene. På alle deres bønner om en forklaring av hva dette ordet gikk ut på fikk de bare et mystisk svar: "ja, det ville dere sikkert gjerne ha greie på", og så smilte Lisa vagt og tidde.

Wholak, wholak, vel,  det er bare et idiotisk ord og betyr selvfølgelig noe rart, mukket ungene. De fant opp de underligste setninger som begynte med ordets bokstaver, men alle disse setninger var uten mening. Til slutt ga de opp og nøyde seg med å bringe prospektkortene, som fylte ut de korte mellomrom mellom brevene, opp til Lisa, og med et "wholak" er her igjen, brrrr, ga de uttrykk for sin avsky for dette ordet. Men Lisa lot ungene rase og smilte fortryllende på ordet.

Når Arie var på besøk gikk Bettie ut på kvelden ofte til forstuen og kom tilbake med den for ham foruroligende meddelelse at det var slike pene stjerner i kveld, og at Venus sto rett foran huset. Da la han fra seg studiebøkene umiddelbart og sa: "det må jeg også se på, for du vet at jeg av kjærlighet også studerer astronomi". Så forsøkte de å telle alle stjerner. Men så syntes det at de hadde fått nok av stjernene, selvom Venus dominerte. I stedet ble de veldig interessert i de hemmelighetsfulle kister på loftet, hvor de samlet på eiendelene til sitt fremtidige hjem.

Men når de et kvarter eller sånt hadde beundret sakene ble mor urolig og sa: "far, det er på tide". Da gikk far, ekstra støyende, halvveis opp trappen og ropte: "kaffen er klar."

Maria hadde vært syk, hva som hadde feilet henne visste ikke barna, men med flere ukers sykdom virket det som om hennes munterhet delvis var borte. I denne perioden hadde Charrie og Willie mange ganger gått langs Jaagpad og hadde virkelig vært hjelpsomme engler. De ville ikke ha penger for det, selvom feriepotten virket bunnløs, og som dessuten var årelatet kraftig under mors sykdom. Men da Maria var bra igjen, og huset fullt av blomster, og en skål med vannbakkels høynet stemningen ytterligere, ropte hun ungene til seg.

"Strekk ut høyre hånd og lukk øynene", sa hun. De kjente noe hardt og kaldt bli lagt i hånden, og da de åpnet øynene så de at det var en rijksdaalder i den (2,5 gylden).

Nei, nei, Maria, vi vil ikke ha noe for at vi hjalp deg, og de prøvde å stikke mynten tilbake til Maria. Men Maria holdt hendene på ryggen, og lignet nå, til tross for hennes smale bleke ansikt, på den hun var før sykdommen.

Myntene måtte legges i feriepotten og feriehuset måtte snart bestilles, ellers ville luftslottene som ungene bygget og uten å bry seg om Pluvius - til tross for spådommen om at 1912 ville bli vått - gå i vasken.

Noen dager senere kom damene Lint noe forlegne, men likevel blide, for å fortelle at Madeleine hadde fått en sønn. Senere hørte Charrie at mor sa til Lisa: "Madeleine har spurt tantene om de vil komme til henne og bo der. Deres kjærlighet må sikkert erstatte savnet av faren.

Denne samtalen måtte Charrie ofte tenke på. Hvorfor var det så mye uforståelig i livet til de voksne? Hvorfor var faren til Madeleine ikke hos sønnen hver dag, slik som det skulle være?   Og spurte hun noen, fikk hun bare mystiske unnvikende svar, mens de stirret fraværende foran seg som om de tenkte på noe helt annet.

 

GLEDER UTEN ENDE

Det begynte på en vindfull søndagmorgen sent i april, da Willie ikke hadde lyst til å være med til kirken. Far tvang aldri barna til det, selvom han ble glad hvis ungene ville være med. "Men", sa han bestandig, "skal du til kirken må det alltid være frivillig, det må være en fest, ellers ærer du ikke Gud."

Mor var ikke enig i det. "Hvem vet, om du ikke under gudstjenesten kan bli velsignet, selvom du ikke hadde lyst til å gå". Men far imøtegikk henne da med ordene: "det er bedre å gå en tur og tenke på Gud enn å sitte i kirken og tenke på å gå tur". og gjorde dermed Kirkegaards ord til sine.

Men hva er mer strålende enn vår himmel med jagende skyer med deres skygger som hurtig glir over de grønne beitemarker, og se på heirens brede  flukt før den setter seg ned ved vannkanten? Ja, og enda penere enn alt dette er det å se et rødt tak tindre i det fjerne, se et slankt kirketårn reise seg, oppdage vingene til en mølle, som dukker opp fra en plett blått vann.

Taket vinker til deg, kirkeklokkene roper på deg fra det fjerne, møllevingene jager etter lykken. Er lykken da der?

Først tenker du: "jeg vil bare se hvordan vinduene ser ut som hører til det røde tak eller om hagen er stor eller liten, da vil jeg sikkert gå tilbake dit. Men når du da er der fremme og ser de gullbrune gardiner til begge kanter av de rutede vinduer, og ser de nesten utsprungne epleblomster, de lysegrønne blad på kastanjetrærne, ja, da hører du plutselig klokkeklangen så inntrengende, at føttene dine går av seg selv.

 Og når du da har kommet dit og sett klokken svinge seg på nært hold, klarer disse føtter fortsatt ikke å finne veien hjem, men må videre, videre til møllen, hvor vingene jager etter lykken.

"In weiter Ferne liegt das Gluck", sang Jetje, og på permen til melodien sto en ung mann som full av lengsel stirret inn i fjerne dype daler. Men da kunne heller ikke vingene finne lykken, man måtte videre, videre, fordi: im weiter Ferne liegt das Gluck.

Dette var sikkert også Willies erfaring, fordi han bare kunne være lykkelig, når han kunne gå i det uendelige.

Vel ble det litt vanskelig da han ville få alle familiemedlemmer til å delta i denne lykken. Ja, han gikk så langt som til å true med å slutte å gjøre dem tjenester, og med truende pekefinger pekende mot hjertet til offeret, presset han det til å være med ham på turen. Ofte fant han i Charrie en god kamerat.

Barna gikk da hjemmefra tidlig og kom ikke hjem før etter fem, seks timer. Av erfaring tok Charrie med seg noen smørbrød for å spise dem underveis. Slit og sult var en dårlig kombinasjon. Men til tross for smørbrødene var Charrie etter turen ofte så dødsens sliten at hun tilbrakte en stor del av søndagens resterende timer på sengen. Da fikk Willie skjenn, fordi han hadde lokket det stakkars lammet så langt med seg, uten at det ble tatt hensyn til at Charrie selv ville gå så langt, fordi det var så deilig.

Da var det mors tur å peke med pekefingeren rettet mot hjertet, å ta søsteren med på slike lange turer, piker var nå en gang piker, og de skulle skånes, kroppslig presterte de aldri så mye, sport var bare for menn. Dette løftet ble angrende gitt, men glemt allerede til neste gang. Da botaniserboksen ble med på turene, ble det dessuten lett å finne en unnskyldning for turer av lang varighet. Det var jo bestandig blomster å studere etter krav fra skolen.

Egentlig var det like fint å gå turer hele året, men en tur i juni var en glede uten ende.

Beitemarkene glinstret, huden på feet glanset, de rare hopp til kalvene og de yndige små lam fikk ungene til å rope av glede.

Busker og trær viftet deres blomstergrener mot en himmel av sateng, luften var fylt av de søteste dufter, langs veikanten så tusenfryden på deg med sine små gule øyne, himmelen foran deg, over deg, bak og til siden for deg, var fullt av flaksing og sang fra lerkene, sommerfugler flakset rundt deg, biene summet fra blomst til blomst.

 

DET MÅ DA VÆRE EN HIMMEL

"Nå ligner du akkurat en prinsesse", hadde Frans sagt, da Charrie sto foran ham i sin nye kjole. Denne gang var den ikke oppadsydd etter søstrene, men funklende ny av hvit vevet bomull, brodert med himmelblåe blomster. Et bredt bånd av sateng, med samme farger som broderiene, ringet inn livet og endte opp på ryggen i sirlige sløyfer. De klokkeformede ermer viftet ved alle armbevegelser, livet var stramt, uten noe pynt. Men skjørtet var så vidt, at det sto rundt henne i en sirkel når Charrie snudde seg rundt.

Og for å være fullkomen hadde hun lave sko og, tenk deg, halvstrømper!

Barnet hadde på følelse at hun ikke hadde fått en ny kjole, men vinger. Det virket som om disse klærne ikke var klær, men en del av huden.

Så hun i speilet, kunne hun knapt tro at det var henne.

Men så synd da med den avskyelige oppstoppernesen. Hvorfor var hun den eneste i familien som ikke hadde en vanlig nese?

Når hun av og til klaget over det, sa mor: "fy, utilfreds? Takk Gud for at du har god helse, og at Han har gitt deg så mye mere enn mange andre."

Men en oppstoppernese ble en oppstoppernese, og det kunne det pene håret, de klare øyne og de hvite tenner ikke gjøre noe med.

Men Frans trøstet henne og påsto at denne nesen passet så godt til ansiktet hennes, og at hun ikke ville være så pen med en vanlig rett nese. For å understreke det, trykket han hennes nese flat, så misfornøyd på henne fra siden og ropte med en slik overbevisning: "nå er du stygg, bare på grunn av den rette nesen" at Charrie, nesten glad, sa: "nå, da er jeg likevel litt glad i nesen min."

I morgen, onsdag, skulle Arne Loos komme.

"Bare det blir pent vær", tenkte Charrie håpefullt. Det regnet nesten hver dag. Blomstene blomstret riktignok, de måtte jo det, for blomstringssesongen var nesten slutt, men de blomstret ikke av hjertens lyst, de trengte sol. Ville 1912 virkelig bli et vått år? Dette hadde jo denne spåkonen i Tyskland sagt i fjor. Da hadde det vært så tørt, og det hadde hun også spådd. Men 1913 skulle bli et blodår, og det betydde krig og skrekkelig vold overalt, slik som i åttiårskrigen eller bøkene til Karl May. Og i Kurdistan skar de av ørene av fangene, og tungene ut av munnen.

Et øyeblikk ble hun grepet av angst, men så ble hun rolig igjen. Det vil aldri bli krig, hadde Ketie sagt, dertil var menneskene blitt for kloke. Sivilisasjonen hadde gått så mye fremover at menneskene hadde forstått at til og med seierherrene ble fattigere av den. Og hva skulle man da med krig, når ingen tjente på den? Da ble det bare vondt og tull for ingenting.

Det hadde sluttet å regne et øyeblikk. I et tre på plassen sang en svarttrost. Bråket til en passerende søppelkjerre overdøvet den triumferende sangen et øyeblikk, men lyden døde hen, den deilige sangen fortsatte.

Charrie, som hadde handlet, så at solen, delvis gjemt bak en sky, kastet skjeve stråler over jorden. Plutselig kom hun til å tenke på at det også var slike skjeve stråler på bildene i bibelen til Arne Loos. Men disse stråler var ikke laget av solen, men av Gud, som hadde åpnet et hull i himmelen, og hvor Han med pekefingeren viste menneskene veien de skulle gå.

En hånd rørte ved flettene hennes. Hun så opp og stirret inn i Aries øyne som glinstret under skalken.

"Hva er det du går og tenker på, Puk, mens du stadig ser oppover?"

Barnet lo noe forlegent og svingte vesken med brødene fram og tilbake.

"Jeg skulle ønske at det ble et hull i det blåe, og at vi kunne se inn i himmelen."

Arie tidde et øyeblikk..."Tja, tror du at himmelen er bak det blåe?"

Charrie stirret forbauset på ham. "jeg ikke bare tror det, men jeg er helt sikker på at det er slik!"

Igjen tidde Arie et øyeblikk. "Det er nettopp det som er saken. Denne blåfargen, over denne halvdelen av jorden som solen akkurat nå skinner på, skyldes refleksjonen av en del av sollyset, de blå stråler, mot meget fine partikler i atmosfæren. Men det kan forklares når man har studert nok fysikk. Det finnes til og med kloke hoder som påstår at når du bare kommer høyt nok over jordoverflaten med en ballong, og passerer det blåe, da vil du havne i samme mørke som når det er natt, når du også kan se stjernene."

"Dette tror jeg ikke på", sa Charrie, men det var uro i stemmen hennes.

"Du har en god forstand, og hvis du tenker litt til, kan du sikkert forstå det. Når solen skinner er himmelen blå over jorden. Men jorden er en ball som henger løs i luften, det vet du, for det har jeg i går forklart for Ketie, og da satt du og hørte på andektig. Denne jord snur rundt om aksen sin i 24 timer, det har jeg også forklart, husker du? Jeg tok fram ballen for å gjøre det mer forståelig."

Barnet nikket. Hun husket samtalen ord for ord.

"Nåvel, jorden snur rundt om aksen sin, og har derfor, fordi det er en natt og en dag, en kant som solen lyser på, og en kant som solen ikke lyser på. Da er det natt der og kan du se stjernene når det ikke er skyer. Så, nå kan du også forstå at det blåe, som du bare kan se om dagen, skyldes sollyset, og ikke er noe egentlig tak over jorden, hvor Gud og englene bor bak."

Nå var de kommet hjem.

"Men det er jo ikke mulig", sa Charrie med skjelvende lepper, "det må da være en himmel."

"Den er vel der, hvis den skal. Men den er nok ikke over det blåe. Du må nå en gang se virkeligheten i øynene."

"Nå skal jeg likevel endre på soveplassene", sa mor om kvelden, da hun hørte Charrie røre på seg hele tiden, "hun er nok for stor til å være redd når hun ligger alene, i alkoven får hun ikke sove mere."

 

EN FLINK BILLEDHOGGER

Tenk, solen skinner! Sikkert til ære for Arne Loos.

På nakne føtter løp Charrie til skapet hvor hennes nye kjole hang. Akk, at hun kunne ha noe så pent! Hun kjærtegnet båndene av blå sateng. Men plutselig tok hun hånden fra dem. Gleden i øynene byttet til angst. Så blå ble også himmelen i dag, men hva hadde Arie sagt? Det var ingen himmel, det blåe var et slags synsbedrag. Du kunne forklare det gjennom fysikklæren, hadde han sagt.

Hun gikk hurtig til vinduet og så opp. Der hvelvet seg himmelen, ennå lyseblå, for det var så tidlig på morgenen, men likevel blå. Akk, Arie måtte ha tatt feil, eller de andre menn som hadde påstått det. De hadde et sted gjort en feil. Hvor skulle ellers de døde være? Himmelen var der.

Oppmuntret igjen kledde hun raskt på seg.

"Har du den nye kjolen allerede på deg, på skolen? Du får nok passe deg, hvis jeg var deg", sa Ketie, da hun så søsteren komme inn i rommet.

"Men mor har sagt at det er i orden."

Sikkert, mor syntes det var bra. Man måtte jo også få lov til å nyte livet, i dette tilfellet kjolen. Flekker, javel, sjansen var der. Men den var der hele tiden. Livsglede var mer verdt enn angst for flekker, selvom man måtte være forsiktig.

"Jaså", sa Hilde Heines, og hun knep øynene bedre sammen, for å kunne betrakte Charrie bedre. "Neimen, Charrie har en ny kjole og denne er ikke oppadsydd etter søstrene."

Noen barn lo, men de fleste negerte den stikkende bemerkningen.

"Men", fortsatte Hilde med hevet stemme, "hva ser jeg nå?"

Og med et misfornøyd ansikt tok hun fatt i enden på ermen, dro den opp, og sa misbilligende: "vide ermer? Men barn, det er jo fire moter siden, hvilken gammeldags syerske har laget denne kjolen? Trange ermer er moderne, du får se å få tatt dem inn snart."

Charrie ble ildrød, rev seg løs og sa: "jeg kan da bære en gammeldags kjole, og se bra ut allikevel, men du ser gammeldags ut i din nymoderne kjole."

Nå lo pikene hjertelig og ropte: "bra Charrie, det fortjener hun!"

Og da frøken Vos så beundrende på Charrie og sa: "en slik kjole ønsket jeg meg bestandig, da jeg var så gammel som du er nå", ja, da var æren reddet til fullkommenhet, og var Hilde i all offentlighet gjort til ekling.

 Vel var det ergerlig at Hilde, som satt bak henne, regelmessig dyttet på ryggen hennes.

Endelig var klokken tolv, og der satt Arne Loos helt uforandret. Eller hadde han fått flere rynker? Men øynene hans var like klare og porselenblåe og hadde ikke mistet noe av deres kjærlige og skarpe interesse. "Charrie, Charrie, er jeg blitt så liten eller er du blitt så stor?"

Hun var nå bare et halvt hode kortere enn Arne Loos.

"Charrie er et enaksbarn", sa mor smilende.

Den nye kjolen, de lave sko, halvstrømpene, ble overmåte beundret, men de gamle øynene hadde større interesse for  ansiktet mellom de gyllenlyse fletter som var like inntagende enn før, men likevel uforandret.

"Nå får du først få gaven din, barn!" En lang smal pakke kom fram, på lyseblå vatt lå det et sølv armbånd av Zeeuwse knapper.

Blodet strømmet til hodet hos barnet. Noe så pent. For henne? Det rhinkiselkjedet som hun hadde fått av Job og Maria, hadde hun mistet, ringen kunne hun ikke ha på seg, nå hadde hun enda et smykke, og hva slags!

Arne Loos festet armbåndet rundt pulsen hennes. Hun beveget armen sin frem og tilbake og lo. Et sølvarmbånd!

"Smykker er for en pen og forstandig kvinne en bekreftelse på hennes verdi. Klok er du, og pen er du også, sørg for at du holder deg slik."

"Hvordan kan jeg sørge for at jeg holder meg slik?", spurte Charrie forbauset. "Det er da vel ikke mulig å forandre på nesen og munnen sin?"

"På formen kan du selv ikke forandre noe, men hjertet er en god billedhogger, som jobber med ansiktet ditt til det ligner på hjertet. Onde tanker endrer ansiktet til det verre etterhvert. Bare pass på at du holder deg god inni deg, da kan du bære smykkene med god samvittighet."

Det var deilig å ha den gamle vennen hos seg, og høre ham snakke om livet i landsbyen ved Schelde.

"Vann må jeg se, uten vann kan jeg ikke leve. Når jeg speiler himmelen i det, er det som om hjertet mitt drikker det."

Mor smilte, man kunne høre at Arne Loos var en dikter, selv om han påsto at han aldri hadde skevet en linje. Men han hadde skrevet en bok, for mange år siden, før Charrie kunne snakke. Hun hadde for ikke lenge siden hørt om det. Han hadde jobbet med boken i åtte år. Da den var ferdig ga han den til gjennomlesning hos en venn som hadde utgitt bøker før. Denne vennen endret litt på den og utga den så som sitt eget verk, før Arne Loos klarte å få gjort noe med det. Boka het til og med: Tilliten beseirer verden!

Og nå fortalte han at han hadde begynt å skrive på nytt! Det gode skulle vinne hele verden, det fantes ikke en lås, så forvridd den enn måtte være, hvor kjærlighetens nøkkel ikke passet.

"Nå skal du vel ikke gi den boken til en annen, når den er ferdig",spurte mor forsiktig? Han ristet benektende på hodet. Da Charrie reiste seg ropte mor forskrekket: "men barn, du har en stor blekkflekk på ryggen."

Charrie rødmet. Hadde Hilde........, var det ikke slik at hun hadde trykket slik på ryggen hennes denne morgen på skolen? Hun prøvde å se kjolen bak via speilet. Midt mellom skulderbladene, akkurat der Hilde tok på henne, en flekk så stor som en gylden.

Tårene kom frem, mens Hildes navn ble uttalt.

"Ikke gråt Charrie, ikke gråt, den får mor fjernet."

"Jeg gråter ikke på grunn av flekken, men på grunn av Hilde som kunne få seg til å gjøre dette."

"Ta bare av deg kjolen og ta på deg den røde, slik kan du ikke gå tur", sa mor.

Men nå ble det flere tårer. "Jeg vil ha på meg kjolen i ettermiddag, jeg har jo gledet meg så mye til det. Jeg vil ha den!"

"Hvorfor skulle ikke Charrie for en gangs skyld bære det pene håret løst, med sløyfer på siden, slik mor hadde det før? Da ser ingen flekken. Det skal gå bra og så fjerner jeg flekken i kveld."

Det var en god ide, og da håret hang løst, og Arne Loos sa:

"nå er jeg nesten Hilde takknemlig, for uten denne flekken ville jeg aldri visst at piker kan ha så pent hår", ja, da var alt i orden igjen. Nesten da, for et eller annet annet sted inni henne knøt det, fordi Hilde kunne få seg til å gjøre slikt. Hvem kunne finne på å ødelegge noe så pent?

 

ARIE HAR VIRKELIG TATT FEIL

Solen skinte fortsatt. Det blåste litt og vinden lekte med båndene på stråhatten med snippene av det himmelblåe beltet, og med det grå og det lyse håret. Den blåste også mot "lysene" på kastanjetrærne, slo lekende mot klasene på gullregnet og drev den søte duften av hagtorn omkring dem.

Målet med turen var ikke "Zuiderparken" med svanene, heller ikke "Westerparken med de forbisusende tog, men kirkegården     " Vredestein", hvor Hanne var gravlagt for mange, mange år siden.

Hestetrikken som om sommeren førte sine muntre passasjerer til Lindenhof, brakte dem halvveis til kirkegården.

Mannen som satt skrått overfor henne, rørte ved hånden til konen sin da det ulike paret forlot trikken og hvisket: "slik var du før." Så lo de begge og så lenge etter mannen og piken, da de slo inn på inngangspartiet til kirkegården.

Kirkegården bar navnet sitt med ære: den var omringet av en mur og avstengt for fremmede lyder utenfra. Men grønt var det der.

På Hannes grav sto det en rosenbusk. Ømt la Arne Loos en bunt syringer, som han hadde kjøpt underveis, på graven. Likeved var det en benk. De gikk dit og satte seg. Siden kirkegården var nedlagt, fantes ingen forstyrrelser, riktignok hadde Arne Loos en mørk dress på seg, men merkelig nok strålte det et lys ut av ham.

En bittersøt duft, blandet med den fra fuktig jord, busker og blomster, steg opp og minnet Charrie om duftene til de tørkede blomstene fra det hellige land.

Ved enden av stien bøyde et piletre seg utover, grenene dekket med gullgrønne blad, dannet et gyllent telt. Også poplene ved inngangen til kirkegården var overtrukket av det samme grønske og viftet som gigantiske fjærer mot den blå himmelen.

Himmelen! Arie sa: det er ingen himmel. Det blåe var et slags synsbedrag. Han kunne forklare det med fysikken. Men det måtte da være en himmel!

Ved siden av Hannes grav sto en statue av en engel. I hendene bar den en rund boks av glass. I glasset var det, omringet av underlig formede blad og blomster, bildet av en smilende pike på hennes egen alder. Hun bar en hvit hatt som dekket de sorte krøller. På steinen over graven sto det skrevet: salig er barnas skjebne, tidlig død, tidlig hos Gud!

At Gud fantes ble til og med meislet inn på en gravstein, og hvis det ikke var sant, ville jo menneskene ikke gjøre slikt heller.

Ja, der hvor Gud var, der var himmelen. Eller ville det være en ny jord et sted, som da samtidig var himmel? Charrie kunne ikke tro at en ny jord kunne være penere enn den hun var på nå. Hun kunne aldri få nok av de fargerike sommerfugler, de fargede finker som bygget reder i almen, og blomstene som riktignok tørket inn, men stadig fornyet seg.

Men hun måtte gjøre Arne Loos delaktig i Aries tvil om at det fantes en himmel, en tvil som av og til, men bare i små øyeblikk, meldte seg i hjertet hennes.

"Vel, vel", sa Arne Loos tenkende, da hun hadde fortalt om samtalen med Arie så godt hun kunne, "skulle vitenskapen være mektigere enn troen som berodde på en annen basis enn forstanden?" Og så vendte han seg mot barnet og tok henne i hånden. "Så Arie tror ikke på en himmel over det blå? Der skulle det bare være mørke? Og han kunne forklare det? Gjennom fysikken? Hva blir det da av min arme Hanna, hva blir det da av andre gode mennesker etter at de er døde? Arie må ha gjort en feil. Selvom det blåe ville være et synsbedrag, og  flinke menn kunne forklare denne fargen, og selvom det bak det blåe skulle være mørke, slik det er her om natten, likevel finnes himmelen, selvom vi ikke kan se den med øynene. Jeg skal bevise det. Lukk øynene dine et øyeblikk, Charrie. Ser du nå blomstene, pilen, poplene, sommerfuglene?"

"Jeg ser ikke noe", svarte barnet.

"Men er de tingene jeg nevnte borte nå, fordi du ikke kan se dem? Åpne dine øyne nå. Da ser du at de er der fortsatt. Bare når øynene våre er lukket ser vi dem ikke.

"Nå skal jeg fortelle noe vanskelig. Hvis du lukker disse øyne som hører til kroppen din, ser du ikke noe av det som er rundt deg. Men når du dør kan du ikke bruke disse øyne mere. Er det da ikke tenkelig at Gud gir deg nye øyne? Og ville det da ikke kunne være slik at det som våre gamle øyne oppfatter som mørke, viser seg å være fullt av lys gjennom de nye øyne som Gud har gitt deg?

Barnet begynte å le: "oh, jeg forstår, Arie gjorde en feil!"

De gikk bortover stien mellom de tunge steiner mot utgangen.

Men Arne Loos så hvordan også han hadde gjort en feil. For vel var navnene til de døde meislet inn, men han, døden selv hadde ikke regnet med sol, regn og vind som var Guds trofaste hjelpere og visket ut navnene litt etterhvert, fordi de likevel en gang ville bli erstattet av andre. Allerede nå, som et synlig bevis, grodde plantene over gravene og tok dem mer og mer i deres besittelse.

Et sted hørtes klokkeklang. Det vokste seg sterkere for så å bli svakere igjen. Det minnet Charrie om påsken.

Arne Loos syntes å ha oppfattet tankene hennes. "Hør", sa han og hevet hånden, "hva har døden å si når klangen fra påskeklokkene kan høres her hver dag?

 

FANTASI, GULFARGEDE FUGL

Frøken Joliesette hadde mandagmorgen kommet inn i klasserommet med et alvorlig ansikt. Hun hvisket frøken Vos noe i øret. Munnen til Frøken Vos åpnet seg, men ikke et ord kom over hennes lepper. Men skrekken i øynene hennes talte sitt tydelige språk.

Så snudde frøken Joliesette seg mot barna.

"Piker", og så ventet hun som alltid en god stund før hun gikk videre. "Jeg må bringe dere den triste melding at fru Verlaan døde plutselig lørdagettermiddag." Hun ventet noen sekunder igjen. "Sangtimen er derfor avlyst. I stedet kommer jeg den timen og gir dere regneoppgaver. I overmorgen er begravelsen, og da er skolen stengt."

På ny henvendte hun seg mot frøken Vos og snakket med henne på fransk. Nå hverken ristet hun med hodet eller nikket. Munnen ble stående åpen, skrekken i øynene var endret til redsel. Det eneste som kom over leppene hennes, da frøken Joliesette var ferdig, var: "horrible, horrible."

På lekeplassen, hvor det av hensyn til den avdøde, var forbudt å leke, begynte snakket.

"Og lørdagmorgen var hun her og ga lekser."

"Hennes beiler har sikkert latt henne i stikken."

"Kanskje har hun falt ned trappen?"

Da klassene gikk inn igjen, ble det fortalt de villeste historier.

Leentje van der Veen hadde hørt fra en pike i siste klasse (og hun kunne vite det, fordi pølsemakeren hennes hadde selv sett det) at sangmennesket hadde kuttet pulsårene og så blødde ihjel foran pianoet mens hun spilte.

"Niks", ropte Ineke Sassen, "hun hadde drukket blekk, fordi hun var skallet og brukte parykk, munnvikene hennes var fortsatt blå."

"Hun har hoppet ut av vinduet. Rengjøringshjelpen som vasker hos en tante av meg som bor ved siden av fru Verlaan, så henne falle, nesten på en bakerkjerre."

Noen barn sa ingenting, de bare lyttet. Det var Lisbeth Benz, Marietje Heyt og Magda Janzen.

Tankefullt gikk Charrie hjem, dypt neddykket i kåpen. Det regnet igjen. Nå ble også sangmennesket begravd. Aldri mere skulle hun som en ond gigant peke med stemmegaffelen på unger som ikke sang riktig. Hun ville heller ikke synge mere selv. Men på graven ville det synge fugler. Og det ville hun sikkert kunne høre. Dessuten så var det himmelen da. Kanskje var det for sangmennesket mye bedre at hun nå slapp sangtimene. "Livet er godt", sa herr Lauterbrunnen, "men  det er mye bedre i himmelen". Hun skammet seg over at hun heller ville være her på jorden.    

Da hun kom hjem hadde mor det travelt. Oppvasken sto der på kjøkkenet. Willempje hadde ikke kommet, hun var syk. Charrie, fant et brev med nesten noen uleselige ord, men de fortalte at hun ikke kunne komme på grunn av vond i magen. Men jeg kommer i morgen, sto det skrevet.

"Hva er det for slags sykdom", spurte Charrie. "Oh, det er vond i magen, som alle piker og kvinner har av og til. Charrie nå må du være snill, vask opp du, jeg er så sen allerede."

"Bah, det har jeg ikke lyst til, jeg vil lese!" I bokhyllen lokket Mali, slangebesvergeren.

Mor hostet lett, og Charrie så stjålent på mors munn om den forhatte væsken kom til syne igjen, slik alle andre reagerte når mor hostet. Angrende, men også lettet, begynte hun å vaske opp.

"Jeg skal hjelpe, og jeg skal også dekke bordet."

Mor strøk henne gjennom håret, idet hun passerte henne. "Jeg visste nok at du ikke ville la meg i stikken."

Mens hun lot stabelen frokosttallerkener gli ned i såpevannet, fant hun ut at det egentlig var en trist dag. Det hadde allerede begynt om morgenen med Lisa, som beskyldte Bettie for å ha rotet i skapet hennes etter et belte som burde ha ligget i Betties eget skap.

Etter en kraftig ordveksling mellom Frans og Peter hadde Frans medlidende sagt: "jeg vil senere skrive en bok som vil hete Stakkars Frans. Frans hadde villet gi ham en gammeldags labberdoedas, mens han ropte: "utgiverne liker ikke rotet ditt, stakkars Peter. " Hadde ikke mor kommet i mellom kunne det ha skjedd en ulykke.

Og så på skolen de fæle historier om sangmennesket.

Willempje syk, og i stedenfor et hyggelig kaffebord sto hun nå og vasket opp en avskyelig oppvask som allerede om en halv time ville være like skitten igjen. Og til overmål var gymmennesket syk, slik at de i ettermiddag ville få det avskyelige håndverkfaget i hele to timer, to ganger seksti minutter.

Kunne det ikke skje et under, slik at håndverkfaget ble strøket fra programmet? Eller, hvis det likevel skulle skje et under, var det kanskje bedre at hun skulle like håndarbeidet, og kanskje bli meget flink også, like flink som Hilde Heines, som allerede hadde strikket mange par sokker til seg selv. Bare det nå kunne komme en fe inn på kjøkkenet som rørte hendene hennes og sa: "håndverkhender gir jeg deg, fra nå av kommer du til å like håndarbeid."

Fantasi, gullfargede fugl, under dets vinger tør det motløse menneske igjen våge flukten til håpets sprinklende fontener.

Med blomster prikkede beitemarker, krystallklare bekker fullt av spredte steiner, som man lystig kan hoppe over, susende løvskoger, deilige daler, hvor kirkeklokkene klinger over de med roser og klimatis bevokste tak, tak over hus med bare lykkelige mennesker, og spesielt, barn som ennå ikke har gråtet en eneste gang og aldri behøver det heller.

Fattig er barnet som aldri har hørt lokkeropet fra den gullfargede fuglen eller så ham fly forbi sitt livs vindu.     Frøken Vos  kjenner ham, hun er en av de innvidde, hun kjenner hans betydning. Derfor slapp han i i rommet hennes gjennom det åpne vinduet denne morgen, da hun ennå ikke var helt våken. Han hvisket noe i ørene hennes som fikk henne til å smile. Før han fløy bort, lot han, som bevis på at hun ikke hadde drømt, en av sine gullfjær ligge igjen.

Da hun våknet og fant den glansende gaven på teppet, og husket ordene som drømmefuglen hadde hvisket til henne, smilte hun igjen. Det var sikkert en av naboens duer som i morgendemringen hadde kommet inn og satt seg på sengen og fått henne til å drømme så deilig. Men da hun så nøyere på fjæren så hun at den var altfor glansende til å være en duefjær. Så så hun på den en gang til og la den i bibelen sin, og så gjorde hun det drømmefuglen hade bedt henne gjøre: hun kjøpte boken om de ville gjess og duimelot, boken som hadde krevd mange turer til det utstrakte svenske landet for den gullfargede fuglen, med en liten grå kvinne som last på ryggen.

Og så hendte det at at en gjeng dumme kvitrende jenter under håndverktimen endret seg til en dødsstill gruppe, som til og med la fra seg saksene for ikke å forstyrre den gullfargede fuglen som tok dem med over en verden mere praktfull enn de noengang hadde tenkt seg.

Han var det som brakte dem til den fortryllende byen på havets bunn, dalte ned og gikk tur langs de billedskjønne bygninger, torgplassene hvor kjøpmenn i gammeldagse drakter fortvilet frambød de allerdyreste stoffer for den allerminste mynten, forat den fortryllende byen igjen ville stige opp og komme over vannflaten. De sto sammen med Karl den ellevte og den gamle Rosenbom på skipsverftet i Karlskrona, midt på natten, skjelvende på grunn av skjebnen til Duimelot, som hadde rakt tunge mot statuen til kongen, og for å unngå hevnen hans, hadde gjemt seg under den nylakkede hatten til Rosenbom, den treskjærende fattigbus, en gang første båtsmann på linjeskipet "Dristighet".

 

DEN NYE BEBOER

Uroen omkring den tragiske død til fru Verlaan, som ingen fortsatt visste noe mere sikkert om, hadde lagt seg, bare den avskyelige klangen som frøken Vos hadde uttalt ordet "horrible" med, ljomet litt etter.

Livet gikk sin gang.

Damene Lint hadde reist, nervøse, med røde flekker i ansiktet, hadde de tatt avskjed. Det ble en del tårer, spaden som var brukt til å grave opp gamle røtter hadde et skarpt snitt.

Nå var etasjen tom, og sto og ventet på den nye beboer. Denne installerte seg allerede etter en uke: liten, bred, i fløyelsjakke og ditto bukse, en baskerlue på mørkt hår. Et stort antall malerier ble brakt opp, samt et malerstativ. Var han kunstner? Levde han alene? Hvor var konen hans?

Han brydde seg tydeligvis ikke om linoleum. Når man under turen opp og ned trappen fikk et glimt av interiøret gjennom den tilfeldig åpenstående døren, kunne man se praktfulle varmrøde tepper på gulvet. En med treskjæringer pyntet kiste sto på gulvet. Oppå den sto det en tinnkanne og en tinnskål, oftest fylt med frukt.

Den nye beboeren brøt besteborgernes regel om pen fremtreden ved ikke å ha glassgardiner foran vinduet. Dette ble tatt ekstra tungt, fordi han bare behøvde å bore et lite hull i gulvet, for å titte inn i den store manefakturbutikken som solgte massevis av gardinstoff.

Men siden han trengte mye lys til malingen fikk han retten på sin side denne sommeren, for hva ble det av de lyse dager? En grå himmel hvelvet seg over de friskgrønne trær og over blomstene som bare uvillig åpnet seg.

Ketie hadde hos herr Berlioz, som var navnet til den nye beboer, levert en pakke som postmannen hadde bedt henne gi til ham. Ved denne anledning hadde hun fått lov til å se på maleriene hans.

"Hans landskaper er praktfulle, men portrettene er rare", forklarte hun med full overbevisning. "Han har malt en gammel kvinne som også har øyne på sidene."

Da hun begynte å le av dette, hadde han blitt alvorlig.

"Ja, du ler av dette, men det finnes slike kvinner. De er slike som ser alt. Møter du en slik en, får du gå en omvei, ofte misbruker de sine kunster og hos dem er det ikke et altseende øye om kjærlighet, men djevelskap."

Etter å ha tenkt litt sa mor: "han har rett. Det finnes også slike som har munnen full, så grådige er de etter alt de greier å sluke. Dere får sørge for at dere forblir slik som Gud har skapt dere, og at deres indre ikke blir til en misvekst."

Charrie var blitt stående i tanker. Det samme, men med andre ord, hadde Arne Loos sagt, da han var her nylig: "hjertet er en fullkommen billedhugger, som hugger på ansiktet ditt inntil det begynner å ligne på hjertet."

Hun gikk til speilet. To klare grønne øyne under under fine sorte øyebryn så på henne. Ansiktet var hjerteformet. Så det stemte, det lignet på et hjerte. Munnen, hverken stor eller liten, var krøllet i munnvikene, som om hun hadde moro hele tiden, kinnene var røde og rødmende.

Hun skulle nok passe på at hennes indre ikke forandret seg, hun hadde ikke sans for et ansikt fullt av munner og øyne, selvom hun godt kunne forstå at de bare kunne sees av mennesker som hadde akkurat slike øyne som herr Berlioz og mor, som så gjennom deg og visste hvordan du så ut innvendig.

 

(LUFT)SLOTT VED WIJK AAN ZEE

September. Ferien var forbi. I hukommelsen bleknet de dyrebare tradisjonelle dagsturer i forhold til gløden som fortsatt strålte ut fra det hvite huset med solsikker og stokkroser.

Å våkne av lerkesangen, høyt over sanddynene, den fredelige kaklingen til hønene, lavt nede ved vinduet.

Et under var det å klatre ut av vinduet for med dine nakne føtter å røre jorden, kjølig om morgenen, men senere varm og bløt og som fjæret når du gikk på den, og som duftet og var dekket av blomster her og der.

Året 1912 var nok et ordentlig regnår, men værgudene var snille, de få sommerdager dette året falt akkurat i ferieuken.

Slik ble det ingen ende på gledene, de 6000 minutter, om du regnet med døgn på fjorten timer, som du tilbrakte ute. Den svingende veien gjennom sanddynene til havet, langs kafe Torsk, hvilestedet for endagsturistene, slik Ketie med en viss ringeakt benevnte stedet, alle disse steder ble man så fortrolig med, at barna nesten lærte å tegne alle sanddyneformer utenat. Huset hjemme var langt bak i deres tanker, fantes det egentlig?

Flo - og fjærebevegelsene, de underlig formede skjell som bølgene førte med seg, havets susing som var så kjærlig om dagen, men som om natten lignet på en dødssyk goliat, slik at du krøp nærmere Lisa i sengen.

En kveld lyste havet. Barna, som nesten hadde sovnet, ble hentet ut av sengene. Det var ingen måne, stjernene over den dystre sjøveien syntes å være større og mer funklende enn hjemme. Havets susing lignet nå mer enn noen gang på den uregelmessige pustingen til en dødssyk titan.

Men ved fars hånd glemte du angsten, for en annen hånd trakk hurtig grønn ild gjennom bølgene, like før de styrtet ned, for så å slukne, men komme til syne igjen ved vannkanten på stranden. Det fløt en robåt på havet, lettgrønn ild viste skillelinjen mellom tre og bølger.

Ungene danset i vannet, som bengalsk ild sprutet de grønne gnister oppover. Kastet man en neve fuktig sand inn i bølgene, lyste det mellom fingrene og et gnistregn dalte ned.

"Gud kan ikke bare endre vann til vin, men også til ild", tenkte Charrie henrykt.

Det var også en ettermiddag at hun, mens hun leste i en bok bak en sanddyne, plutselig hørte Jetje si: "så synd det er at du må være gift for å få barn."

"Nei, nei", svarte hun etterpå, på en uforståelig mumling fra Lisa, "ikke slik som Madeleine, en far og en mor hører nå en gang sammen med barnet. Men et sted må det likevel ha vært gjort en feil, for hver kvinne er jo skapt for å få barn."

Willie ropte, regelmessig gikk ballen fra det ene balltre til det andre, og da Jetje senere tøyset med Arie, hadde stemmen hennes fortsatt den vage ekkoen fra hennes tristhet: det må ha vært gjort en feil et sted.

Havets blå fylte øynene, hennes susing ørene og hjertet, og hvis du ikke bygget festninger eller lette etter skjell, satt du stille mot kanten av sanddynene, fulgte måkene, de fjerne seil ved horisonten, du lot den fine sanden slippe gjennom fingrene, slik som de dyrebare 6000 minutter rant ut mellom tidens fingre.

 

LEVENDE BLOMSTER

I avisene ble reisen til båten" Paul Kruger" fulgt med stor spenning. Den førte den afrikanske familie endelig hjem til Holland. Gjesterommene hos Job og Maria ventet allerede lenge på familien som ville få et foreløbig hjem der.

Dukken som skulle være et velkommen til den lille Meta strakk allerede armene ut fra gyngestolen, slik som mor og onkel Jan omfavnet hverandre. Gjensynet var de første øyeblikk ikke annet enn smil, tårer og smil.

Langs sømmen til tante Metas stivstrøkne kjole var det ikke sydd på blomster. Men på den ene siden sto Jean, med halve hodet godt gjemt bak en stråhatt, og så rolig på den nye familie. På den andre siden sto den lille Meta.

Og dette var nå onkel Jan, som hadde fartet rundt i det hellige land, hadde bodd i det hvite huset likeved havet, hvor store skjell ble spylt på stranden, og hvori du fortsatt kunne høre bølgesuset. Nå var han her i et etasjehus. Han skulle sove på loftet. Ville han ikke savne det afrikanske landskap?

Men øynene hans strålte av glede. Hann trakk i Charries fletter og kysset henne, slik at den grå barten prikket i kinnet hennes. Han syntes å være meget lykkelig.

Senere var det overrekkelse av de medbrakte gaver. Full av magi var gaven til Charrie: en blomst av glansende Kaapstein, som ville miste glansen når den som bar den ble syk.

for Maria ble det en travel tid. Alle ville hilse på de nyankomne. Ungene var hos henne hver skolefri ettermiddag, hjalp til med handling eller lekte med de små.

Full av undring så de på hvordan tante Meta matet ungene med de illesmakende tomater, og de skalv da onkel Jan tvang dem til å spise en bit av dem, mens han sa: "spis tomat, da beholder du helsen." Grønnsakmannen hadde aldri disse fremmede frukter på kjerra si, hvem i Holland spiste egentlig tomater?

Før Sankt Nicolaas flyttet familien til sitt eget hus. Møblementet var spartansk, men tilstrekkelig. De hadde fått med seg en god slump penger, men måtte være forsiktig, for det kunne ta en stund før onkel Jan kunne få seg en passende jobb. Han søkte jobb både her og der, men pepperet og saltet i barten hans fikk potensielle arbeidsgivere til å nøle.

Tante Meta syntes å få hjemlengsel. Stadig fortalte hun om sine unge år. Det handlet alltid om endeløse rideturer til hest over uendelige flater. Og hver gang endte fortellingen med et sukk: "her er alt annerledes, et menneske har ikke rom", og så så hun på plankegjerdet som omringet hagen.

 

ORAKELET

Når hun kom fra skolen hendte det ofte at Charrie på et eller annet hjørne støtte på Wim Sernee. Den høyere borgerskolen som han gikk på sluttet et kvarter tidligere enn Charries skole.

Da gikk han sammen med henne, og hadde hun en tung veske, hendte det at han bar den for henne. "Charrie har en frier,Charrie har en frier, hun går med en gutt og han er så rar", ertet Hilde.

"Ikke sant", svarte Charrie rasende. "Jeg går ikke med denne gutten, han er en venn av broren min, og han er ikke gal".

Men den samme ettermiddagen ventet Wim på Charrie igjen.

"Moren min synes du er så pen", sa han, etter å ha gått ved siden av henne uten å ha sagt et ord.

Charrie lo vantro. "Og jeg har en oppstoppernese."

Nå lo Wim. "Den passer så godt til ansiktet ditt. Spesielt når du ler er du veldig søt."

Igjen tiet de.

"Hør Charrie."

"Ja?"

"Hør Charrie, vil du gå med meg?"

"Men det gjør jeg allerede."

"Ja, men du forstår vel.......for bestandig."

"For bestandig?" Må jeg da gifte meg med deg?"

"Ja, det skulle jeg gjerne. Vil du også?"

Charrie tenkte. Winnetou var død. Kronprinsen av Serbia levde fortsatt, men han var ikke tilgjengelig. Men så hadde Henk van Oosten sagt at han, når hun var atten, ville hente henne på en hvit hest med bjeller. Wim hadde et bedre utseende enn Henk, mens Wim var høy og mørk. Og bred var han også. Henk var også høy, men lys. Men hvordan kunne du allerede nå vite hvem du ville gifte deg med?

Wim tok noe ut av lommen. "Her er et sjokoladestykke. Prøv å tenke litt over saken. Hvis du vil gifte deg med meg, kan du spise den i kveld."

"Og hvis jeg ikke vil gifte meg med deg, må jeg da gi den tilbake til deg i morgen?"

"Ja, det er vel det beste, tror jeg."

Sjokoladestykket kjentes tungt i lommen på underskjørtet hennes. Hun tok Ketie med på råd.

"Vis meg sjokoladen! Mmm, en Kvatta! Lekker he. Vel jeg får se å krysse den ut for å se om du bør gifte deg med ham."

Ketie tegnet et kors med diagonaler gjennom hjørnene. Ved enden av disse åtte linjene skrev hun forbokstavene til de  gutter som Charrie kjente, med den fra Wim øverst. Siden Charrie ikke kjente så mange gutter, skrev hun x, den store ukjente på de ledige linjer.

"Så, nå et ordspråk", sa hun til søsteren, som så på med store øyne.

"Ærlighet varer alltid lengst", sa Charrie med en gang. Ved å tilkjenne hver forbokstav en stavelse, tellet hun navnelisten av, til slutt var det bare x - er igjen.

"Du har ennå ikke møtt ham, så det er ikke Wim."

"Stemmer det bestandig?"

Ketie nikket bekreftende og med ettertrykk. "Dette er et orakel. Så, nå kan du gi meg et stort stykke av sjokoladen som takk for hjelpen!"

"Men hvis jeg ikke gifter meg med ham må jeg gi sjokoladen tilbake", ropte Charrie forskrekket, da Ketie rev sjokoladen ut av hånden hennes, og åpnet innpakningen. Ketie lo foraktelig.

"Javel, da var det nok riktig at orakelet ikke pekte ut ham. For en fyr! Hvis du giftet deg med ham ville du sikkert aldri få noe pent av ham, sånn gnier!"

Hun tok en stor bit av sjokoladen, tok den i munnen og lot den smake. Så tok hun en bit til og puttet den uten varsel inn i Charries munn. "Spis da unge, stå ikke der og måp, han er jo forelsket i deg uansett."

"Men Charrie spyttet ut sjokoladebiten med det samme. Jeg har ikke lov å ta den, jeg lovet å gi den tilbake, hvis jeg ikke ville gifte meg med ham."

"Det var synd, da får du finne ut av det selv." Ketie tok opp sjokoladebiten: "den kan jeg nok vaske ren, for du har knapt hatt den i munnen." Slik gjorde hun og spiste den like godt. Resten spiste hun under geografileksen. Charrie fikk lov å beholde kvattasoldaten som sto tegnet på innpakningen, selvom også Ketie sparte på disse.

"Hva skal jeg si til ham nå", spurte Charrie urolig?

"Vel, bare si at du ikke gifter deg med ham, og at jeg har spist sjokoladen. Vil han noe da, kan han komme til meg."

Når Ketie snakket slik virket alt så enkelt. Men for Charrie var det hele fryktelig komplisert.

Med stor frykt og skjelvende gikk hun neste dag, klokka fire fra skolen. Der sto Wim allerede. Han slentret imot henne og tok vesken hennes.

"Og har du tenkt?"

"Wim, jeg kan ikke gifte meg med deg."

"Så, hvorfor ikke?"

"Det er orakelet som sier det."

"Hva for noe?"

Charrie forklarte. "Ketie sier at det stemmer bestandig."    

"Jeg bryr meg ikke om deres orakel. Jeg får spørre deg senere en gang. Hvor er sjokoladen?"

"Den har Ketie spist. Hun sa at den var lønnen for bryderiet."

Wim plystret lavt. "Et lekkert dyr, denne søsteren din. Jeg  ville nok aldri spørre henne om å gifte seg med meg. Men når jeg er atten vil jeg igjen stå foran din oppstoppernese. Det kan du være sikker på. Bonjour!"

Han ga henne vesken og gikk unna med store skritt. Hun så at han var sint. Ryggen hans var så stiv som en bordplanke.

Denne forbaskede Ketie. Nå kunne hun ta oppvasken, Charrie skulle ikke hjelpe henne.

"Og ville han ha sjokoladen igjen?", spurte søsteren ironisk?

"Han sier at du er et lekkert dyr og at han aldri vil spørre deg om å gifte seg med ham."

Ketie brøt ut i en vill latter. "Det får hjertet mitt til å briste. Men nå skal jeg fortelle deg en nyhet. Herr Berlioz kommer til å male meg, fordi jeg bare har en munn og to øyne! Og maleriet skal på utstilling. Denne frieren er ingenting sammenlignet med ham!"

Charrie stirret på henne skrekkslagen. Bli malt av herr Berlioz? Bli med på utstilling? Plutselig så hun hvor pen søsteren var: glansende mørkt hår, bundet opp i fletter, en fin formet munn og så de grønne øyne.

Ketie hadde alltid vært en lykkefugl. Hun hadde fått lov til å være med Rozendijks, hun ble malt og utstilt, hun behøvde nesten ikke hjelpe til hjemme, fordi hun alltid hadde så mange lekser, ja, til og med oppvasken var nå blitt helt ut Charries jobb.

"Man har arbeidshester og luksushester", sa Willempje bestandig. Var Ketie en luksushest og hun bare en arbeidshest?

 

NOEN CENT KANEL

Nå måtte det da bli noe, hva ville ellers komme til å skje? Nå var det allerede mars og onkel Jan hadde ennå ikke fått jobb. Sparepengene minket faretruende. Hva kunne gjøres for å drøye pengene?

Etter langvarige diskusjoner ble det besluttet å kjøpe en kremmerbutikk, da falt også innkjøpene til de daglige behov billigere.

Ansiktet til tante Meta hadde mistet mye av den friske fargen, og hva var det blitt av den afrikanske solen i hennes øyne?

Men hun var fremdeles ved godt mot og kunne le, selvom kremmerhuset ikke var noe å skryte av. Boligdelen besto av et forholdsvis lite rom og kjøkken. Bak butikken var det et lite rom som skulle være et slags lager. En utvidelse i den lange gangen ble brukt til å lagre kasser. Derfor var det en buktende vei frem til kjøkkenet med fare for å slå seg et eller annet sted. Kjøkkenet ble improvisert til en slags stue, og det ene rommet ble til soveværelse.

Tante Meta gikk på med heltemot. Var det ikke så at de var i Holland som mannen hennes hadde drømt om i årevis? Og barna burde jo få en hollandsk oppdragelse. Men dette måtte nå skje ved en mann som til daglig måtte veie halve hektoer med peppermynte og kanel for noen cent, noe helt annet enn for en mann som var vant til, ridende på hest, å gi ordrer om forvaltningen av de til ham betrodde eiendommer.

For en mann som hadde stått på et fjell, vandret i det hellige land og sett ut over havet fra sitt galleri, var det pinlig å stå bak disken i en tredjeklasses kolonialbutikk, og høre ham si, på sitt afrikanske dialekt: "hva skal det være", og det med en stemme med et snev av fortvilelse.

To ganger i uken måtte Charrie og Willie gå den lange strekningen til Reindersstraat med en veske og en lang handleliste. Den hjertelige mottagelse som de opplevde, kakeboksen  som onkelen satte på bordet med befalingen:

"spis kaker", og sukkertøyposen, oppveidde imidlertid for tidstapet og den lamme armen etter all sjauingen med vesken.

Ketie behøvde aldri å handle, hun hadde det selvfølgelig for travelt. Dessuten måtte hun nå posere. Det tok evig lang tid å få ferdig maleriet. Det ble pent, det skal være visst, det var akkurat som om hun skulle til å åpne munnen og snakke til deg. Men hvorfor skulle det ta så lang tid?

 

AV KONGELIG ÆTT

Peter var i det militære. Han strålte i sin blå soldatuniform med messingknapper. Dette var noe annet enn å telle regninger og ta seg av posten. Det nye livet var til hjelp for å komme seg litt over skuffelsen av å måtte si endelig farvel til sin forfatterkarriere. Ingen utgiver hadde vist interesse for hans kriminalroman.

For Charrie betydde Peters fravær en gunstig endring i hennes skjebne. På loftet sto Peters kasse med bøker. Den hadde alltid vært låst, men nå var den av en eller annen grunn åpen. Det var bare å åpne den og finne de mest spennende bøker.

Men en viss forsiktighet måtte utvises. Bøkene ble permet med avispapir. Ketie og Willie ble medskyldige i dette. Lisa bare drømte om Wholak og hverken hørte eller så noe. Jetje var lite hjemme, og var vanligvis for trett til å bekymre seg om bøker. Men Bettie kunne være til hinder, når Arie ble særlig mye fordypet i sine studiebøker, og Frans passet opp Charrie på alle områder.

"Jeg skal våke over deg", hadde han nylig sagt, "du er min yngste og kjæreste søster, det må ikke skje noe fryktelig med deg."

Men denne overvåkingen omfattet også vrakingen av de mest spennende bøker som var alt for avanserte for Charrie. Og da satte hun ikke særlig pris på hans omsorg. Likevel klarte hun å lure overvåkeren, og uhindret lese Millionær mot egen vilje av Paul d`Ivoy. Ingen forfatter i verden er som han. Selv Hector Malot med sin ubeskrivelig kjære og eventyrlige "Alene i verden", blir til ingenting sammenlignet med ham.

Akk Winnetou, kronprinsen av Serbia, hva blir det igjen av deres herlighet sammenlignet med Dødekhan.

Se hvor krigersk han bærer sitt colbert med mange lommer, hvor finnes et bredere bryst, hvori et mer edelt mannehjerte banker?

Intet ansikt kan sammenlignes med hans: fortvilet for Mona, men fastbestemt av hans noble ansikt når han sitter fastbundet ved siden av Lucien foran sin erkefiende, den dyriske San!      Bildet i boken er for liten til å kunne nyte hvert ansiktstrekk, boken blir smuglet med under hodeputen, sammen med forstørrelsesglasset som Ketie bruker til sine plantestudier. En gatelykt står likeved vinduet. Det er fantastisk så tydelig bildet er ved dette lyset, og enda finere er det at forstørrelsesglasset bringer bildet så nært, så nært. Slik er han altså, slik ser han ut!

Endelig legger hun boken under hodeputen igjen og drømmen begynner.Charrie er Mona, for å redde henne skal han om nødvendig røpe hemmeligheten om hans forfedre overfor den dyriske San. Boken slutter ikke med heltens død, han må virkelig ha levd, ellers ville Paul d`Ivoy ikke klart å beskrive ham slik, oh, han lever sikkert ennå, hun vil møte ham, Mona må bare være oppspinn, Mona finnes ikke.

Slik sovner hun, med det barnaktige kinnet skilt fra boken ved puten som inneholder helten hennes.

 

BASKISKE LUER

Maleriet var ferdig. Det var et underverk. Når Ketie sto ved siden av, mot samme bakgrunn, kunne du ikke se forskjellen. Herr Berlioz så på det med morsk tilfredshet, men det var noe mere i øynene hans. Under poseringen hadde Ketie endret seg. Hennes verdighet hadde forsvunnet. Hun sukket mye, hun fikk dårlige karakterer på skolen, hun var trøtt om morgenen, fordi hun sovnet så sent om kvelden. Hun tok hurtig til tårene, og når hun gjorde lekser tok hun ofte plutselig et papir hvor hun hver gang skrev det samme på.

Charrie visste hva hun skrev: ikke noe annet enn" Jacques Berlioz!" Ketie måtte være gal. Hva skulle hun nå med dette? Hun tegnet også overalt hoder som lignet på herr Berlioz, sinistre hoder, kronet med baskiske luer. Hva hadde hendt med Ketie?

"Hun er forelsket i maleren", sa Willie, "men han er alt for gammel for henne, han er 32 år allerede."

Var en mann på 32 år for gammel til å gifte seg med en pike på 16?

"Jeg angrer at jeg lot denne maleren male et bilde av Ketie", hørte hun mor si til far en gang, "det har gått helt over styr med henne."

"Kom, kom, litt kalvekjærlighet", svarte far. "Det går nok over."

"Jeg vet ikke om dette er kalvekjærlighet", svarte mor og hun virket bekymret i stemmen.

Men Ketie var da ikke en kalv, hvordan kunne de da snakke om kalvekjærlighet? Hvis hun virkelig elsket herr Berlioz måtte hun gifte seg med ham. Ellers blir det ulykker. Det hadde tante Net sagt om Anna, hun ble jo hengende ved en mann uten å gifte seg med ham. Men elsket herr Berlioz også Ketie? Charrie syntes synd på søsteren som stadig måtte tenke på ham, og skrive hoder med baskiske luer, men samtidig syntes hun at det hele var veldig spennende. Hun betraktet søsteren med ærefrykt, siden hun plutselig kunne heve seg over den daglige tilværelsen. Derfor hjalp hun henne litt ekstra med oppvasken. Noen som var så trist kunne man da ikke la i stikken.

Maleriet var sendt til utstillingen, og alle håpet at det ville få første premien. Men dagene ble uker, og ukene ble måneder og hun hørte ingenting, og Ketie ble bare blekere. En gang tok Charrie henne i å stå helt stille foran døren til herr Berlioz. Bak døren plystret maleren muntert og sorgeløst som om det ikke fantes en trist Ketie.

Var det alltid kvinnene som sørget, og var mennene aldri triste?

Derfor var det kanskje bra at Lisa kom opphisset hjem med meddelelsen at hun hadde sett en fin leilighet som lå skrått over gaten til Maria sitt hus. Det var også større, og det var så lyst og muntert der.

Både på for- og baksiden så man ut over beitemarkene, horisonten ble dekket av trerekken i Merenlaan. Denne veien dannet forbindelsen mellom polderlandet og broen som førte til Lindenhof og samtidig til hovedgaten i Dijkdorp.

Når du satt på balkongen kunne du nyte solnedgangen. Da var det akkurat som om de ville syreplantene på markene sto i brann. Det var nok noe annet enn utsikten over de grå bygninger på Belten.

I trappeoppgangen var det et teglmaleri av glade bondekoner som gikk over Zuidersjødemningen. Når du hadde ringt på, var det nesten synd at døren ble åpnet. Man ble aldri ferdig med å se på dette bilde.

Da alt var ordnet i huset, ble det foretatt en oppdagelsestur i omegnen. Mor ville samtidig dekke et lunsjbord på balkongen. Det var juni, de satt i gresset på demningen. Markene lå foran dem. Over trerekken i det fjerne var det bare godværsskyer, lerkene sang omkring. Langt borte hørtes gjøken.

Der satt de og lyttet, ansiktene ble solbrente. Så gikk de hjem til huset som sto midt inne i all denne herligheten. Kaffen duftet. Det sto jordbær på bordet. Charrie fikk lov til å sitte der hvor utsikten var best.

Men det fantes en som ikke var glad for leiligheten i Weideweg. Det var Ketie. Riktignok hadde hun sluttet å skrive navnet til Berlioz og tegne hoder med baskerluer, og arbeidet hun hardt for sin eksamen, men hun var ikke bli, inntil herr Berlioz kom og fortalte at maleriet hadde fått annen premien. Han ga henne en bunt med gule roser.

Hun rødmet og lo, øynene strålte. Men da hun hørte at han om noen dager ville reise til Frankrike, ble hun trist igjen.

Så herlig livet var i det nye huset, selvom Charrie hver dag sørget over savnet av hennes kjære hund, Kees. Men på vei til skolen så hun ham likevel ofte, og da var de begge fryktelig glade.

Og når du gikk en halv time, var du helt på landet. Du gikk langs villaene i Merenlaan, hvor hagene var fulle av blomster, og hvor et helt fuglekor sang over deg. Eller så kunne du via hovedgaten i Dijkdorp velge det utstrakte polderland, hvor du kunne se den store broen hvelve seg over kanalen.

Det var kommet et brev fra Robert. Endelig hadde det lykkes ham å bli overført til Holland. Han ville komme medio juli.

Ketie hadde bestått eksamen, Frans ga henne en bunt røde roser, som hun var spesielt glad for.

Dette var et tegn på at han nå betraktet henne på linje med de andre søstre, det gamle hatet syntes å være totalt forsvunnet.

I september skulle Ketie begynne på kontoret hos Bettie. Da gjensto det en plass i samfunnet for de to yngste. Men det ville nok ta en stund. Bl. annet hadde Willie ikke klart det første året på den Høyere Borger Skolen. Nå skulle han prøve seg på den nybyggede framhaldsskolen i nærheten av hjemmet.

 

MER DYREBAR ENN RUBINER

"Jeg er hjemme kl. halv seks, med Holak", hadde Robert telegrafert.

"De har på telegrafkontoret glemt W i Wholak, disse  dumminger", sa Ketie, da hun leste telegrammet.

Men Lisa smilte. "Slik er det akkurat riktig, fordi det står "med" foran, ellers er det dobbelt opp.

"Så, så", svarte Ketie ettertenksomt. "Da får jeg likevel pusle litt til. Da får jeg kanskje endelig vite hva Wholak betyr, før Robert kommer."

Men også Lisa puslet: klokken ble seks, halv syv, ingen Robert.

Suppen tryglet om å bli spist, potetene fikk et mindre smakelig utseende, sausen på blomkålen truet med å brenne seg fast, og ville ikke kjøttet skrumpe sammen?

Det sto roser ved plassen hans ved bordet, en flaske vin sto ferdig til å bli tømt.

Lisa gikk frem og tilbake i sin peneste kjole. Hver gang det kom en bil eller vogn forbi fløy Charrie og Willie til balkongen og ropte: "der er han". Da sprang Lisa frem hun også, men alle kjøretøyer gikk forbi.

"La oss bare begynne å spise", sa mor. "Du får bare oppbevare maten til ham."

Vinen og glassene ble fjernet, og selvom Lisa ikke klarte å spise noe, smakte maten de andre som et festmåltid. Under høy spenning ble det vasket opp og tevannet satt på.

Den ville syren på markene flammet, en purper påfuglhale reiste seg i vest. De første stjerner prikket nålehoder på den blå himmelen som mørknet etterhvert. Selvom Robert ennå ikke hadde vist seg måtte Charrie og Willie legge seg.

Lisa begynte å gråte.

"Så, så", sa mor, "båten er forsinket, alle mulige ting kan ha gitt forsinkelser."

Klokken ble elleve, halv tolv.

"Vi får vel legge oss, kommer han, vil vi nok høre det."

Kimonoen ble hengt over fotenden til sengen for å kunne få den på seg i en fei, og de hvite nye sløyfer ble bundet fast nederst på flettene. Men selvom øynene var lukket, våket ørene.

Ketie vekket Charrie. Det ble ringt, "der er han, kom."

Søvndrukken vaklet hun ut av sengen. Ved døren til trappeoppgangen sto Lisa, far, mor og Bettie. Mor i sin peignoir, den lange fletten på ryggen. Far i sin sovesekk av ull, som han ikke en gang om sommeren kunne unnvære, og som fikk ham til å se ut som et spøkelse. Bettie med en ulljakke over nattøyet. De hørte på stemmene nede. Robert holdt på å betale sjåføren.

Da lukket døren nede seg. Hurtige fottrinn på trappen nærmet seg. Oljelampen kastet et gyllent lys innover trappen, og i dette skinnet åpenbarte seg en mann. Hatten og koffert i den ene hånden. Den andre holdt i rekkverket. Han så opp og så bare piken som bøyde seg over rekkverket. I siste liten kunne Robert omfavne Lisa, fordi, slik etiketten var: Lisa besvimte i det kritiske øyeblikk.

"Far", ropte Robert, "ta opp den grønne flasken fra kofferten. Den ligger øverst, den inneholder natron, hurtigsalt. Jeg hadde forutsett dette.

Så løftet han henne, slik at hodet med de nedover hengende fletter hvilte mot hans skulder, og bar henne forsiktig over terskelen.

I mellomtiden hadde far fått fram hurtigsaltet. Mor ledet opptoget til divanen som den bevisstløse ble lagt oppå. Robert tok ut flaskekorken, holdt den under den hvite nesen, og etter noen øyeblikk åpnet øynene seg. Hun smilte som om hun kom fra et fjernt land.

Han bøyde seg over henne, og før mor klarte å si det som hørte med til enhver forlovelse: "barn, gi hverandre det første kysset", hadde de allerede gjort det, og riktig også, noe som Bettie, tenkende tilbake på det skjeve kysset, konstaterte noe ironisk.

Lisa ville stå opp. "Nei, bli liggende foreløbig. Jeg må først hilse på min nye familie."

Mor og pikene ble omfavnet. "Du ligner akkurat på en stor dukke", sa Robert til Charrie.

Ketie og Bettie skyndte seg nå med å lage kaffen som skulle fordrive søvnen. Charrie krøp dypt ned i den store lenestolen. Hun skalv selvom natten var varm og nattkjolen så lang at den dekket føttene. Men emosjonen med den nye svogeren, Lisas romantiske besvimelse, at hun ble båret inn på sterke armer, det forutseende blikket til den kontante forloveden som hadde lagt hurtigsaltet så lett tilgjengelig i kofferten, fordi han hadde regnet med å måtte bruke det, alle disse hendelser hadde hun måttet bearbeide denne natten, og det ga henne nerver.

Med armene rundt Lisa fortalte Robert om problemene med landgangen. Hvert øyeblikk trodde de at de kunne gå i land, men hver gang ble det utsettelse.

Nå kom pikene inn med rykende varm kaffe, hvorfra det steg opp en forfriskende duft, samt en skål med vannbakkels som Lisa hadde bakt. Disse smakte så fortreffelig at Robert allerede nå fikk angstfornemmelser om at han ville kunne bli mange kilo tyngre. For hvilken mannemage vil kunne motstå slike deiligheter?

Han tok en firekantet pakke ut av lommen og ga den til sin vordende brud.

"Mere dyrebar enn rubiner, sa Salomo, er en god kone. Hvor stor må vel din verdi være, barn, sammenlignet med denne gaven", og så kysset han Lisa.

Charrie holdt pusten: et gullarmbånd, med rubiner. Robert måtte elske Lisa noe fryktelig, når han kunne gi henne en slik gave, og spesielt på grunn av det han sa.

Mere kaffe og vannbakkels gikk med. Men kinnene ble blekere og med et øyekast på klokken, sa mor: "det er snart lyst. Vi får vel gi oss, da kan vi sove en times tid. Lisa, du får vise Robert hvor han skal sove.

Med armene rundt hverandre gikk de to ut gjennom døren.

Flasken med luktesalt ble gjenglemt på bordet.

 

1913

Blodåret? Akk, det romlet allerede så lenge i dette sørøstlige hjørne av Europa.

De gylne dager skled videre over det grønne landet, kuene beitet eller drømte seg bort langs kanalbreddene. Om kvelden flammet himmelen, men det var brannen fra Guds sol og ikke fra brennende byer, påtent ved menneskehender. Det må ha vært et tilfelle at 1911 hadde vært så tørt og 1912 så vått. Hvem tenker på krig, når muntre sanger rører ved ørene dine. Når du hører klokkespillene fra kirketårnene kunne du få lyst til å danse midt i gaten.

Men en dag hjemme da avisen hadde kommet, ble ordet "krig" nevnt. Og senere: Sørøst Europa brenner. Men det var langt borte. Hvor mange timer egentlig med tog? Og Ketie sa at folk der borte er sånne villmenn som gjerne slåss, hollendere er helt annerledes, de holder hodet kaldt. Nei, Holland ville aldri oppleve krig. Og Ketie vet det nok bedre enn mor, som ser opp fra avisen med et bekymret ansikt: "måtte Gud sørge for at denne gnisten ikke slår over hit."

Nettopp, Gud er fortsatt der. Eller heller sagt: Han er der ikke fortsatt, Han er rett og slett der. Han vet at Holland ikke liker krig, og Han vil spare landet for den.

Charrie ba hver kveld at krigen ikke kom hit, og at den opphørte der den var. Der borte i sør var det jo også barn.

Herr Lauterbrunnen hadde sagt: "vi har alle skyld, hvis det blir krig, vi er ikke snille nok, vi tenker bare på oss selv, vi bærer ikke hverandres vanskeligheter."

Hun skal vise Gud at hun ikke vil ha skyld i denne krigen, hun skal hoppe opp med en gang det må gjøres noe, og ikke oppføre seg slik som om hun ikke hørte noe, og fortsette å lese.

Vi bærer ikke hverandres problemer, hørte hun i ørene sine, da hun på vei fra skolen innhentet en gammel kone som bar på to tunge vesker. Hun hopper frem og sier: "la meg hjelpe, de bærer så tungt." Kvinnen vendte ansiktet mot Charrie, et forferdelig ansikt. Nesen var borte og kinnene fulle av sår.

Charrie skjelver på benene sine og ville løpe av gårde.

"Det er veldig søt av deg", sa kvinnen, og hennes snille øyne i det forferdelige ansiktet ser vennlig på barnet. "Men det er jeg ikke vant med, og jeg er nesten hjemme, takk skal du ha."

Charrie stammet: "jeg ville virkelig hjelpe deg", men hun mener det egentlig ikke, hun er veldig redd. Men kvinnen rister på hodet og går videre.

Skamfull går Charrie hjem. Et eller annet sted har hun gjort en feil. Hun ville hjelpe, men da hun så ansiktet til kvinnen som var fullt av sår, ville hun ikke mere. Så nå ville hun likevel bli skyldig om det ble krig.

Men det ble ikke krig. Den ble begrenset til Balkan. Og alt venner man seg til, selvom det høres hard ut. Til syvende og sist: hver en for seg, men Gud for oss alle.

Nå slåss også kronprinsen av Serbia. Charrie er glad for at hun om kvelden  bare behøver å tenke på Dødekahn, ellers ville hun neppe få sove. Noen ganger ser hun i avisen - om hun får sjansen - i håp om å lese om de heltedåd han helt sikkert ville utføre, selvom disse aldri ville kunne sammenlignes med hva Dødekahn presterte.

Sommerferien er full av gleder, siden Robert ofte tar ungene med på sine turer med Lisa. De seiler på IJ - sjøen, de reiser en dag til Baarn, noen ganger får de lov å være med til Zandvoort.

Robert blir også en gang med en gang til tante Net, som ikke kaller ham ved navnet, men med fetter og De, som høres mer høytidelig ut. Også han hører nå den spennende historien om haien og familieeiendommenes undergang.

Folk ser etter det unge paret. Han så mørk, hun så lys og kjærlig. Akk, for en idyll. Deilig å se på, selvom det ikke gjelder deg.

Jetje er blitt stillere. Har hun en fridag, tar Robert og Lisa også henne med på tur. Da er hun munter og vitser, men om kvelden sitter hun stille, fordypet i tankene sine.

Mor skuler ofte på henne. "Gud gjør aldri noen feil", har hun ofte sagt. Her sitter denne kjære, pene piken, som ville kunne gjøre en mann lykkelig. Hva blir det av dem? Tiden skåner ingen. Ungdomsårene er korte, deres glans er hans skjønneste bytte. Og mens mor stopper strømpene, snakker hun i tankene med Gud om den stille Jetje som sitter ved bordet. De har jo selv sagt: "det er ikke bra for mennesket å være alene, Jeg skal hjelpe det."

Han kaster, ærbødig sagt, slik Luther gjorde, Ham sine egne ord foran føttene. Og hun går lenger: "ensomhet lar seg ikke lære, Herre. De klarte det ikke selv heller, derfor ville De ha Kristus ved deres side. Hvordan ville mitt barn kunne tåle, det De ikke klarte?"

Men dagene ble til uker, og fremdeles ingen mann. Kristus fjerner ensomheten, med Ham kan du prate, himmelsk brudgom er er Han også kalt. Men Jetje er av kjøtt og blod, hun har armer til å omfavne, en munn til å kysse, et fang til å ha barn i.

Eller er hun bestemt for noe annet? Morens hjerte diskuterer, avveier, prater med En som er usynlig. Når det kommer til stykke, er det Han som må vite det. Mot dette problemet i barns liv er selv morens kjærlighet maktesløs.

 

HØST

Charrie er nå i sjette klasse, den siste runde har begynt. Alle fag hadde hennes store interesse, men likevel var de franske timer med frøken Joliesette høydepunkter.

De milde øynene som så alt og det uttrykksfulle ansiktet, de sirlige bevegelser av de med ringer pyntede fingrer, perleknappene på dressjakken, sølvtasken, alt dette hørte til elegansen med hvordan den velformede munnen uttalte de franske ord, og som henførte Charrie til et mer solrikt land, hvor livet syntes å være lysere enn her, hvor Madeleine lettere kunne oppdra sitt barn uten far, hvor lysforholdene og omgivelsene gjorde det lettere for herr Berlioz å male.

Willie likte seg godt på framhaldsskolen. Der var det mange entusiastiske unge lærere. Dessuten var det utslående vinduer i lokalene og kunne en se rett på beitemarkene, og i stedet for trafikkstøy hørte du lerkesangen og kuenes møing.

Nå, da høsten rørte ved trærne og tryllet frem de mest grelle farger fra det grønne, ble spaserturene utvidet.

Det var herlig å gå på demningen, se bondegårdene halvt gjemt i det fargerike løvet, se hagene med dahlias og solsikker. Overalt omkring var de vide marker, delvis avhøstet. Jorden hadde en purpur glød midt blant grønne og gule felter. Og vinden var hverken varm eller kald, men den avkjølte og varmet samtidig, så rart det enn måtte høres ut.

Nederst ved demningen ved inngangen til Hoofdstraat, lå en liten kirke. Den så så fredelig utover de døde, der de lå begravd. Svalene kretset rundt tårnet, bak kirken viftet høye trær

De gikk over gravsteinene til baksiden. Der lå et pastori mellom trærne. Gjennom det store vinduet på forsiden så de en vegg full av bøker. Det satt en mann der inne og leste. Han hadde sort hår som han strøk over av og til med en velformet hånd.

Charrie ble flau og trakk Willie med seg. Det var ikke tillatt å spionere på noen med forsett.

Halvveis hovedgaten var jernbaneovergangen. Av og til gikk bommen ned når et tog raste forbi. Lokomotivet, sort og stort, var kanskje det samme som Charrie hadde sett på så mange ganger fra stien i parken.

Så nærmet november seg, måneden med tåke og regn og hostende mennesker. Mor hostet mer enn ellers, men gudskjelov, det var hittil ikke noe blod.

 

TEOLOGISKE PROBLEMER

Det var ett eller annet med Frans. Ikke bare nektet han å gå i kirken, men han ville heller ikke bli konfirmert. Charrie hadde hørt mor si til far: " heller ser jeg ham på kirkegården enn å se ham vokse opp som menneske uten Gud."

Men fars svar var treffende: "en sønn av en mor som ber slik for ham kan ikke bli et menneske som lever uten Gud, kanskje for en stund, men ikke for bestandig."

På en av kveldene da Frans tok henne med på en tur, spurte søsteren om han ville være med i kirken i Dijkdorp neste søndag.

"Nei Charrie", svarte han. "Aldri mere i kirken, for jeg tror ikke på det som fortelles der."

"Tror du ikke mere? Hva mener du?", spurte ungen forskrekket?

"Jeg tror ikke det finnes en Gud. Mitt sunne vett og alt det du ser og hører, forteller meg at dette ikke er mulig."

"Men....hvem har skapt deg da."

"Nå, det er selvfølgelig naturen."

I bøkene som Jetje måtte studere sto det mange store bilder som viste hvordan mennesket ser ut innenfra, mye bedre bilder enn i Keties skolebøker. Charrie var interessert i denne saken, og Jetje forklarte ofte tegningene for henne. Da undret de seg begge over hvor fint alt inne i mennesket var ordnet til de minste detaljer, alle tannhjul grep i hverandre, det var et ufeilbarlig hele. At du kunne gå, bevege armene, se, spise og at maten var brennstoffet for å få det til. Var det naturen som sto bak? Selv Willempje hadde kommet og sett på da Jetje forklarte Charrie, og hun var helt målløs av beundring.

Plutselig visste Charrie løsningen.

"Det kan godt hende at naturen gjør dette, men da er nok naturen et "Willempje av vår kjære fader."

Frans var forbløffet. Et øyeblikk var det helt stille. Så lo han. "Du er litt av en jente. Men hvis ikke naturen, men Gud har skapt oss, og elsker oss, hva prater de så alltid om at vi må leve ved Hans nåde? Hvorfor må jeg leve på Hans nåde? Jeg liker ikke det ordet. Hvis Han virkelig har skapt oss, og elsker oss, slik presten påstår, nå, da må Han være veldig glad for at Han om en stund gir oss et stykke av himmelen, fordi det for de fleste mennesker her på jorden er en forferdelig tilstand. Det er ikke slik hjemme hos oss. Vi tretter riktignok ofte, men forferdelige ting har ikke skjedd. Men Joost, kontorgutten, for eksempel, er blitt halt, fordi hans fulle far ville slå moren hans, og Joost tok imot slaget for å verge moren. Slike ting og mye verre skjer stadig.

Nå visste ikke Charrie hva hun skulle si.

Stille gikk de på den mørke veien. På begge sider lyste det en enkel lampe fra bondegårdene.

Frans syntes synd på søsteren.

"Egentlig burde jeg ikke snakket med deg om disse tingene. Du er ikke en gang 12 år, selvom du forstår mer enn mange voksne. Men du vet, alt dette pratet om nåde kjeder meg. Hvis Han har skapt oss er det også Hans plikt å sørge for oss."

Charrie tidde fortsatt. Men stjernene på den sorte himmelen talte et funklende og tydelig språk. Men da var Frans døv, for han hørte ikke det.

"Ingen har noen gang sett Gud, og derfor finnes Han heller ikke," sa han bestemt.

Charrie gikk med bøyd hode. Et brå isnende vindkast over de utstrakte marker holdt på å ta luen hennes.

Hun kom plutselig på en setning i Peters temabok: vinden er en stor kraft på jorden.

Denne vinden hadde for lenge siden, da de fortsatt bodde ved parken, fått henne til å skjelve, når hun hørte den herje med vinduer og trær. Også her på Weideweg kunne det riktig spøke når det blåste. Gjennom sidegaten stormet vinden over markene rett mot vinduene, slik at det også i det nye huset ofte var vanskelig å sovne, og hun var da like redd som før. Vinden var en stor kraft her på jorden. Du ser den ikke, ingen har sett den noen gang, men du kan se det den gjør. Den driver frem skip, møllearmer, får vasketøyet til å flagre, og når den er sint, ødelegger den alt på sin vei. Den river opp trær, senker båter.....

Foran dem, drevet fremover av vinden som de ikke så, føk et papir over veien.

"Du ser heller ikke vinden, men at den finnes kan du se av det den får til. Og når det blir vår, kommer bladene, blomstene og fruktene igjen. Du ser ikke Gud heller, men du ser hva Han gjør."

"Men dumme gås, det der kaller jeg for natur. Nei, slik snakker vi bare rundt i ring. Jeg har tenkt så ofte på Gud, men jeg får det ikke til å gå opp."

Igjen tiet de en stund.

Plutselig sa Charrie, og stemmen hennes lød glad: "men hvis du tenker på noen, må denne virkelig være ekte, du kan da ikke tenke på noe som ikke finnes."

"Du tenker da også på feer og dverger, og du vet at de ikke finnes. "

Igjen lot de hodene henge motløse.

Det dryppet noen glinstrende tårer, akkurat da de passerte en gatelykt.

Frans så det. Han tok armen rundt henne og sa: "ikke gråt Charrie, det spiller ingen rolle, bare du kommer i himmelen, da blir jeg nok glad!"

Men da stoppet hun og stampet med føttene og ropte sint og trist samtidig: "men forstår du ikke at det er fryktelig om en av oss ikke kommer til himmelen?" Og så gråtet hun høyt.

Igjen tok han armen rundt henne. Mildt sa han : "vet du, du tror, du ber for meg. Hvis Gud virkelig finnes, vil Han sikkert lytte til deg."

Da tørket hun tårene. Fordi Frans sa dette, trodde han allikevel, selvom han nektet for det. I all fall, herr Lauterbrunnen sa bestandig: "det hjelper alltid å be. Da vil alt gå bra."

 

KVINNENS SKJEBNE

 

Kunne herr Rozendijks ha sett Charrie nå, ville han sikkert ikke ha sagt: "kone, gir dette barn en ekstra tallerken grøt, hun er så tynn." De tynne armer og bein ble rundere. Kjolene begynte å spenne over brystene.

Charrie ble fort sliten, så ofte blek ut og hadde lett for å gråte. Et enkelt hard ord var nok til å få tårene frem. Hun måtte ikke bli høyere, for hun hadde nådd den passende høyde for en kvinne, ikke for høyt, ikke for liten.

En morgen, da hun våknet, merket hun at det hadde skjedd noe forferdelig om natten. Hun fløy ut av sengen og ropte: "mor, mor, jeg dør."

Hun kom straks med angst i øynene, men angsten endret seg fort til et smil da hun forsto årsaken til oppstyret.

Hun strøk Charrie over håret.

Det betyr ingenting, kjære barn, alle kvinner og piker har dette. Dette er tegnet på at du er blitt stor pike.

Plutselig sto alle søstre rundt mor og den gråtende piken.

Hva? Er det kommet så langt?

Over hodene til offeret ble hendene trykket og mor gratulert med at nå også den yngste var blitt voksen. Og mor tok strålende imot lykkønskningene.

Hun skulle nå bare ta det rolig, ikke løpe, drikke mange begre med varm melk og gå tidlig til sengs.

Jetje, som hadde sovet hjemme, fordi hun hadde hatt en fridag, tok Charrie for seg alene om ettermiddagen og viste henne ved hjelp av studiebøkene hva som egentlig hadde skjedd. Først nå fikk Charrie vite, hva ingen hadde tenkt på å fortelle henne om morgenen i alt oppstyret, og som syntes å ødelegge all livsglede for alltid, nemlig at denne kjedelighet ville foregå hver måned i noen dager, og ikke uavbrudd hele livet, slik ungen hadde trodd med avsky.

Dette forsonet henne noe med smerten og ubehaget, selvom hun fortsatt syntes at det hele var en betenkelig affære, og hun syntes ikke at det var noe fint med det, slik Jetje hadde påstått. Ifølge illustrasjonen var riktignok alt ordnet meget praktisk, men smerten og alt det kjedelige var ikke nevnt i teksten, men det fulgte da vitterlig med.

Hun var så ut av form at Ketie, som nå endelig hadde fått greie på hva ordet Wholak står for, ikke klarte å oppmuntre henne.

"Se å få ansiktet ditt på riktig plass, da skal jeg fortelle løsningen. Du ser ut som et saksedyr."

"Jeg føler meg akkurat slik, bah!"

"Hør her, det er nå engang slik. Alt skyldes den forferdelige Eva. Hvorfor skulle hun spise dette eplet? Det må alle kvinner på jorden lide for, men glem det nå et øyeblikk og hør etter. Det er alt for fint. Lisa og Robert kom inn da jeg sto på balkongen. De så ikke meg, og da hørte jeg Lisa smektende si:

"wholak, wholak, og da sa Robert med en gang: vi får vel avkysse dette ordet. Og vet du hva det betyr? With Heaps Of Love And Kisses."

Men da Charrie knapt reagerte, selvom hun hadde vært like nysjerrig som Ketie, gikk den eldre søsteren sin vei, mens hun ropte: "Josefina, saksedyr, du bare gjør deg til."

Og da gråt Charrie igjen, på grunn av skjellsordene, smerten, og kanskje også på grunn av all verdens kvinner som fikk sin skjebne beseglet gjennom Evas feiltrinn.

 

ET NYDELIG SPRAGLET FORKLE

 

Så ble det en ny sommer. Igjen gled de gylne dager over det grønne landet hvor kuene beitet og drøvtygget langs kanalene, midt mellom smørblomstene.

Men mange timers togreise sydover, under en varmere sol, pekte slanke minaretter på en blå himmel, kuplet tallrike moskeer, reflekterte husene det skrelle lyset som funklet på de praktfulle uniformene med fargerike epåletter, på messingen av de spillende musikkorps som overdøvet lydene fra de med dusker pyntede hester, ja det skrelle lyset som fikk fargene på flaggene til å flamme opp, flaggene som var heist til ære for besøket av hertog Ferdinand og hans gemaline Sophie til Serajewo.

Akk, hvorfor dette på forhånd bestemte skuddet fra vinduet, skuddet som ikke bare drepte kronprinsen, men berørte hele verden.

Avisene slo saken stort opp. Noen ble redde: "bare denne musa ikke får noen hale". Andre trodde som Ketie at det nå engang gjaldt ville mennesker og at lederne i Europa og Amerika ville holde hodene kalde.

I mellomtiden gled de gylne dager fortsatt over det fredelige landet. Etter det første sjokket var Charrie blitt rolig igjen. Det ville ikke bli krig. Ikke tenke mere på den altså. Det var så mye annet som krevde interessen.

Ketie hadde kjøpt en brukt sykkel. Hvis Charrie hadde gjort henne en tjeneste fikk hun lov til å ta en tur til Lindenhof.

Å fly forbi de gule markene med rapsen til enden av veien var en fantastisk opplevelse. Hvordan kunne menneskene ha oppfunnet noe så underbart som en sykkel?

Dødekahn Exit! I det videre sto en splinterny sykkel foran sengen når hun sovnet. Det er, med alt som er vevet rund Mesteren av det Blå Flagget, umulig å kombinere ham med denne nye lengselen.

Også Willie drømte sin drøm om nikkel og stål. Med den ikke -  uanselige feriepotten i minnet, oppnådd gjennom ivrig sparing, bestemte de begge å spare til en sykkel. Derfor begynte skopussingen på ny, og diverse lønnsomme tjenester ble utført. Men ungene var nok klar over at det ville ta sin tid, før potten var full.

Willie hadde gått over til annen klasse. Selvfølgelig med slike lærere, unge og entusiastiske, og i et slikt miljø. Charrie ble varm i munnen når hun hørte ham fortelle og ble urolig. Joliesette hadde sagt: "piker, spør foreldrene deres om å fortelle meg så fort som mulig på hvilken skole dere skal gå videre."

Men hva så med Charrie? "Jeg har så mange døtre, men ingen av dem i husholdningen", klaget mor. Willempje, som hadde mistet søsteren sin, og etterlot syv barn, måtte nå ta seg av denne familie, og kunne knapt frigjøre en dag i uken. Og ved siden av grovarbeidet var det så mye mere å gjøre, bare tenk på baljen med spinat som, spredt på aviser, måtte renskes for røttene, blad for blad, for disse måtte ikke bli med i maten, slik at den ville smake familien. Dessuten var Charrie når det gjaldt husholdning bare flink med oppvasken og kobberpussingen. Det klarte hun meget bra. Men tørke støv, re opp sengene, vel, det det gikk ikke så bra. Også klesvasken måtte hun bli fortrolig med.

Bettie hadde også vært hjemme i noen år etter folkeskolen, og hun fulgte de utmerkede aftenkurs hos van der Bilt, i språk, handelskunnskap og regning. Du fikk til og med diplom etter fire år. Charrie måtte derfor bli flink i husholdningen, og så kunne hun gå på aftenskole. Ketie hadde gått hele framhaldsskolen og gjorde nå samme arbeid som Bettie hadde gjort for noen år siden, og hun kom godt ut av det. Hadde ikke hun møtt Arie, hos hvem det gjemte seg en eminent hjerne under skalken, og nå så fram til en praktfull framtid?

Terningen var kastet: Charrie måtte lære å tørke støv.          Framhaldsskole, H.B.S., for ikke å snakke om porten til visdom, gymnaset, lukket dørene for henne.

Hun hadde ennå ikke fortalt det til noen. Men aldri før hadde alt på Hugo Molenaarskolen vært henne så kjært. Sultent betraktet hun frøken Joliesette, som bekymret seg for hennes ånd ( og også hjertet, men det gjorde mor også ). Hun gjorde leksene sine enda bedre enn ellers. Så kom det fatale spørsmålet to uker før ferien. Joliesette stoppet henne i gangen.

"Charrie, jeg har ikke hørt noe fra faren din om jeg må skrive deg inn på gymnaset eller H.B.S."

De brune øyne smilte fulle av visshet om at denne eleven var spesielt egnet til denne ærefulle utdannelsen.

Charrie slo øynene ned. Hvorfor skammet hun seg, da hun sa: "jeg må i husholdningen."

Det ble stille en stund. Da Charrie så opp igjen så hun det forbausede og forskrekkede ansiktet til frøken Joliesette.

"Du i husholdningen? Men Charrie du kan da vel ikke mene det?"

Ungen nikket. "Mor og far vil det slik. Jeg er så upraktisk. Senere får jeg vel lov å fortsette utdannelsen. " Det hadde de ikke sagt hjemme, men hun fant på det, fordi hun skammet seg.

Men frøken Joliesette tok ikke dette for noe svar. "Milles tonneres", sa hun til seg selv, de eneste sterke ord hun kunne tillate seg i helt spesielle tilfeller, og da også bestandig "bouche close."

"Spør om faren din kommer hit, helst så fort som mulig."

Akk, hva hjalp det at frøken Joliesette hadde en rosa farge på kinnene etter denne samtale.

Far og mor Løwenstein mente jo det beste for Charrie.

Måtte ikke en pike som, med forbehold om uforutsette omstendigheter, skulle komme til å bestyre en egen husholdning, bli lært opp i denne kunsten, spesielt fordi det nå hadde vist seg at hun hittil ikke hadde vist tilstrekkelig interesse for disse nyttige saker? Hun burde i allfall prøve seg et år, så skulle de se på det en gang til.

"Charrie, min beste elev", klaget frøken Joliesette, "hun har en hukommelse og en intelligens. Hun trenger bare en gjennomlesning for å forstå de vanskeligste tingene. Hun kan studere det hun vil: jusstudiet, språk, alt ville lykkes henne, og så skulle dette barnet spolere et helt år med å vaske, stryke og tørke støv?"

"Hun spolerer nok ikke et år, hun hjelper min kone og blir en flink pike. Dessuten er hun bare tolv år, selvom hun ser ut som en femtenåring."

Det eneste frøken Joliesette oppnådde var at man skulle komme tilbake til saken om et år.

Så var den siste skoledagen kommet til ende. Frøken Joliesette hadde tatt Charrie i hendene sine.

Hjelp mor godt, gjør så godt du kan, men regn med det, Charrie, at neste år er du på gymnaset, og blir det problemer får du komme til meg."     

Barnet bøyde hodet. Kjedelige tårer prikket i øynene hennes. Meget langsomt gikk hun gjennom gangen til døren og ventet enda litt med å gå over terskelen, før hun tok fatt på hjemveien, der hvor feiekost og støvklut ventet på henne ved siden av det skjønne rødt og blått prikkede forkle, som tegn på hennes nye verdighet.

 

KRIG

Hva var det blitt av Keties spådom at det ikke ville bli krig i denne delen av Europa?

Angst og beven var brutt ut. Tyskland hadde skjendet Belgias nøytralitet og toget ødeleggende gjennom dette landet mot sin erkefiende: Frankrike. Nederland mobiliserte. Ville Tyskland skåne Nederland? Regjeringen ville holde landet nøytralt for enhver pris. Ville det lykkes? Hittil hadde det lykkes, men hvordan ville det gå videre? Krig, krig, et forferdelig ord, som suste i ørene og fremkalte en rekke avskyelige forestillinger.

Charrie hadde skjelvet som et gresstrå og brutt ut i tårer. Bare de store overskriftene i avisene om at Nederland ville være nøytral for enhver pris, klarte å roe henne. Men også mor hadde grått. Fred og frihet, det mest dyrebare, hvordan kunne det ene menneske ta det fra det andre? Og selvom hennes sønner ble spart, hvordan kunne hun, uten skam, betrakte deres intakte legemer, når andre mødre knapt ville klare å åpne øynene for de lemlestede kropper av deres egne sønner?

Akk, den bitre skjebne til Belgia, den ulykkelige delen av Polen, hvor tre forskjellige hærer, brødre i hver familie, måtte kjempe mot hverandre. Tårene hennes flommet, som om hun tok det helt personlig.

Med omhu - og full av omsorg - fylte hun matskapet så godt hun kunne med holdbare og nødvendige matvarer. Men hva var et par kilo ris, spekk og sukker for en hel familie?

Men var det ikke slik at en hel menneskemengde langs kysten ble matet med brød og fisk? Og ville ikke et smørbrød uten smør ha den samme næringsverdi som før, bare Gud velsignet maten? Oh, maten ville nok ikke bli det verste. Bare Gud ville det slik at de ville oppleve freden igjen.

Av og til var det fire soldater hjemme. Også Arie, Robert og Frans var i militærtjeneste.

Charrie lurte og tenkte. Hvorfor tillot Gud alt dette? Det måtte ha vært gjort en stor feil når menneskene kunne myrde hverandre på befaling. Men da hadde disse befalingsmenn gjort feilen, for mor hadde sagt at Gud ikke gjorde noen feil. Men av og til begynte Charrie å tvile og følte seg helt ulykkelig.

Hos Frans hadde denne tvilen fått ham til å si nei til konfirmasjon.

"Det er bra", hadde mor sagt. "Jeg kan ikke tvinge deg, og det vil jeg ikke heller. Men hvis du tror at Gud har forlatt deg, tar du feil. Han har, da vi lot deg døpe, lagt hånden sin på deg. Du er av Ham".

Men verden var da også Hans?

Nei, Charrie forsto ingenting.

 

DET ELENDIGE HUSHOLDNINGSARBEIDET

I mellomtiden gikk livet sin gang: de gylne dager gled fortsatt over det grønne landet, hvor kuene lå og drøvtygget og drømte seg bort, selvom bulderet fra kanonene noen timers togreise sydover kunne høres i timevis.

Om morgenen tok Charrie på seg forkleet og ble hun innviet i alle hemmeligheter som en riktig husmor måtte makte. Hun lærte å håndtere vasketøyet med børste og vaskebrett, å lage blekevann med blekepulveret inne i en tøypose. Hun syntes det var en avskyelig jobb. Etter blekebadet måtte det blekede tøyet trekkes gjennom blåvannet forat de hvite plagg skulle bli enda hvitere. Det var fryktelig så fort dagene gikk. Knapt nok hang tøyet til tørk på loftet, før du måtte stryke det. Etter noen dager med ukentlige rengjøringer, ventet henne en ny haug med vasketøy og begynte den avskyelige jobben på ny.

Da skolen begynte igjen var det hard å se Willie pakke vesken sin om morgenen og se ham dra til sin morsomme skole.

Nå hadde det gått helt galt med Charrie.

Fordypet i tankene kastet hun det nytt opparbeidede blekevannet i vasken, brakte, under ryddingen av spisebordet, tingene som hørte hjemme i dressoiren, til kjøkkenet i stedet. Og når hun med en hånd mekanisk beveget rullefeieren over gulvet på samme stedet, stirret hun gjennom balkongdørene til horisonten hvor trerekkene skilte himmelen fra jorden.

Skulle det bankes tepper, syntes hun det var nok med et par slag. Og sa mor: "kom, vær litt flinkere da, du banker nok ikke ut moren din", ropte hun sint: " fortsetter du å se på meg klarer jeg det ikke i det hele tatt." Like etterpå skammet hun seg, og da banket hun så hard at mor fryktet for at de ikke alt for nye tepper ville gå i stykker. Men for å rose iveren sa hun: " så friske de ser ut nå, det smaker meg bedre enn en kake", noe som fikk Charrie halvt sint, havt leende til å furte: "jeg vil nå heller ha en kake."

Av og til, når Willie ikke tok leseboken sin med til skolen, sto hun med rullefeieren i den ene, den åpne boken i den andre hånden og leste høyt: "Geuzenavdelinger på hjemtur", og andre dikt, og rullet feieren i takt med disse.

For Bettie, som allerede tidligere hadde vist sine klare evner, og var blitt den fullkomne lille husfruen, var Charries fusking en torn i øyet.

"Gi da dette barn en refselse, hva skal det bli av henne", sa hun ofte. "Da jeg var tolv, gjorde jeg alt selvstendig.

Da rømte Charrie i tårer om det elendige husarbeidet, til soverommet, og syntes fryktelig synd på seg selv. Men etter at hun hørte hvordan far refset Bettie: " før treet ble sagd til feiekoster, får det først lov til å blomstre og strekke sine grener mot himmelen". Hun brukte denne setning som våpen når noen ville refse henne på grunn av hennes manglende husholdningsinteresser. Da strakte hun armene høyt i været og ropte høyt: " før treet blir sagd til ......... Pass dine egne saker!"

På aftenskolen hos van der Bilt syntes hun det var rare greier. Læreren doserte og kjente ikke elevene ved navn. Når hun skulle handle gikk hun ofte forbi Hugo Molenaarskolen og gløttet full av lengsel på inngangsdøren og de smale vinduer hvor frøken Joliesette holdt til.

Hver elev på aftenskolen var forpliktet til å ha en time i handelskunnskaper. Han som doserte var en energisk mann, han sendte sine elever ut for å hente all slags formularer på handels - og skipskontorer. Det gikk rundt for Charrie med conossementer, ceduler og andre dokumenter som var viktige for handelen. Bare synet av disse vekket hennes avsky. Hun søkte så mye som mulig trøst i Willies bøker.

 

SMILET

Selvom Holland ikke var med i krigen, var det store lidelser for nabofolket som måtte starte en løpegravkrig ved elva IJzer. Angrepet på Antwepen som sikkert ville lykkes la et stort trykk på den nederlandske befolkning.

Det var 14. oktober.

Om morgenen hadde tante Meta og ungene hennes vært på besøk. Charrie måtte lage sjokolade og brakte koppene feilfritt inn i stuen. Men da hun satte brettet ned, veltet en kopp og hun sølte over tantes kjole. Til tross for trøstende ord om at kjolen likevel skulle vaskes, fikk Charrie tårer i øynene, mens den skitne flekken ble vasket av med en svamp og tørket med et håndkle. Etterpå forsvant Jean sporløst. Endelig kom han med skøyeraktige øyne til syne bak fra crapauden i hjørnet. Hans mørke dress var full av støv.

"Barn", ropte tante forskrekket, "se hva du har gjort, du ser ikke ut."  

"Fy, Charrie", sa mor bebreidende, "nå kan du se resultatet av at du glemmer hjørnene når du rengjør stuen. Bra at Willempje kommer i morgen."

På nytt kom de kjedelige tårer frem.

"Kom, det er ikke så fryktelig, hver husmor fusker litt av og til", trøstet tante.

Men ulykkene forfulgte henne. I soverommet veltet hun en antikk vase fra et skap, som mor var veldig glad i, fordi det var et minne fra foreldrenes hus.

Hun fikk refs, men at mor var så trist var nok verre: "vi får ikke gråte, det finnes mennesker som har mistet alt."

Da hun endelig skulle begynne med leksene, kom Bettie gråtende hjem.

Gråtende fortalte hun at hun satt ved telegrafapparatet som holdt forbindelsen med Antwerpen.

Fra apparatet hadde det langsomt kommet en strimmel hvor det bokstav for bokstav dannet seg følgende ord: "Les Allemands arrivent, nous nous retirons! Adieu!"

Etter det siste ordet var forbindelsen blitt brutt.

Nå gråt Charrie for tredje gang, og mor gråt også.

"At menneskene kan gjøre slikt mot hverandre, Gud være nådig", sukket hun.

En stund satt de nedslått sammen.

Men livet gikk nå en gang videre. Det måtte sørges for maten. Charrie, som hadde fri den kvelden, hadde vært hjemme hele ettermiddagen. En lang spasertur ville gjøre godt. Mor skulle nok ordne med maten alene.

Charrie lot det kalde vannet renne over de oppsvulmede øyne. Heldigvis, nå kunne man neppe se at hun hadde gråtet.

Ute lettet trykket fra denne ulykkesdagen noe, selvom det fortsatt summet i ørene hennes: "Les Allemands arrivent, nous nous retirons! Adieu!

Solen hadde nettopp gått ned, en treg vind fra vest drev gullfargede skyer mot øst. Hun pustet inn den friske høstluften.

Hun gikk med bestemte skritt. Der så hun allerede trærne ved Lindenhof ved veiens ende. Det kom plutselig en lengsel opp i henne om å se på aftenhimmelen fra broen. Det virket som om hun der ville finne igjen balansen som hun hadde mistet denne dagen.

Da hun nærmet seg broen så hun vannet glinstre som perlemor mellom åpningene i rekkverket.

Slik glinstret også havet mellom åpningene i rekkverket på båten i boka til Arne Loos.

Hun tok av luen, la hånden på rekkverket og bøyde seg frem. Hun tenkte på at i tusener av år hadde solen gått ned hver eneste dag, og aldri hadde solnedgangen vært lik. Var det ikke underlig?

I det fjerne høres fløyten til et tog. Tonen kom nærmere og minnet henne om en plystring, som også kom fra det fjerne. Den gang hun sto i nattkjolen foran det åpne vinduet, pustet inn den friske morgenluften. Da suste det i trærne omkring, og en due sa roekoe.

Den gang var det som om denne plystring rørte ved noe inni henne, og vekket noe ubeskrivelig lykkelig hos henne.

Nå virket det også slik at fløyten vekket henne til den lykkefølelsen som hun fikk som barn, før det ble krig. Det var som om denne fløyten visket ut gråten til Bettie da hun kom hjem.

Og dundringen av lokomotivet som noen øyeblikk senere raste forbi jernbaneovergangen i Hoofdstraat fordrev buldringen av kanonene.

Hun så toget forsvinne og rase videre gjennom markene, og husket hvordan hun allerede som barn stirret etter toget da hun sto på stien i parken.

Så hurtig og så sakte hadde årene gått. Hurtig, fordi hvert år ble fylt med nye vidunderligheter. Sakte, fordi hun innerst inne var klar over at årene, etterhvert som man blir eldre, sikkert ville overtreffe hverandre i henrykkelser.

En muskuløs velformet menneskehånd, den samme som for mange år siden her på broen, da hun hadde mistet en annen likevekt, hindret henne i å falle, la seg plutselig ved siden av hennes hånd på rekkverket. Og den samme velklingende stemme hadde da sagt: "heldigvis, der reddet jeg deg." Nå sa den: " se godt, pent, ikke sant! Og slik har det vært i tusener av år, og hver gang er det like fint. Er det ikke underlig?"

Hun hadde tatt hånden fra rekkverket og sto nå oppreist, og så noe forlegent på mannen ved siden av.

En mørk hatt dekket det sorte håret. Pannen var høy, nesen pen og rett, en viljesterk hake, brede skuldre i en colbert som hadde samme kornblå farge som hennes kåpe. Nå tok også han hånden fra rekkverket og snudde seg.

Milde, og likevel undersøkende øyne så dypt inn i hennes.

Det var intet smil på deres ansikter. Likevel syntes det som om de smilte mot hverandre.    

I bakgrunnen, langt bak horisonten, forsvant et ubetydelig og sammenrasende Europa: det var skrudd på en nøkkel, en dør åpnet seg, der lå en ny strålende verden, hvor det ikke er plass for krig, bygget på idealer, ikke av forgjengelige materialer av tre, stein eller jern, men av det edleste som kan vekkes i et menneskehjerte.

Da hun så etter ham, mens han gikk videre med lange skritt gjennom Hoofdstraat, merket hun til sin forundring at dressen hans ikke var kornblå, men mørkeblå. Belysningen på broen hadde sikkert spilt henne et puss.

Ved enden av gaten, der hvor husene bøyde seg mot hverandre og veien gikk nedover i polderlandet, syntes det som om han sto stille et øyeblikk mot horisonten.

Så tok han av til høyre, trærne svaiet over pastoriet bak kirken. Hun begynte å le, men denne latter endte opp i noe som lignet et hulk.

"Jeg trodde at jeg var våken", sa hun halvhøyt. " Men nå vet jeg at jeg har sovet hele tiden, først nå har jeg våknet."

 

Tilbake til startsiden