Fra Nederland til Valdres for å bygge vei

EN SANNFERDIG  HISTORISK  BERETNING  FRA  HINE DAGER

av Cornelis Smits

Skedsmokorset,  januar 2002

Bilde 1  En smilende veiarbeider mellom regnbygene.

Da nattoget fra København krysset den norske grense ved Kornsjø tidlig lørdag den 30. juni 1951 var jeg nok ikke klar over at jeg var kommet til det landet hvor skjebnen hadde bestemt at der skulle jeg bo, arbeide og stifte familie og til og med få hytte i Valdres. Nei, den dagen  var jeg bare spent på eventyret som jeg håpet å oppleve øverst i Valdres hvor jeg som utenlandsk student skulle hjelpe Statens Vegvesen med å bygge vei.

Det var nå et spørsmål dette med ”å hjelpe til”. Jeg hadde nemlig nettopp strøket til eksamen ”veibygging” på den Tekniske Høgskolen i Delft. Riktignok var dette for meg bare et bifag, men det var jo ergerlig å måtte ta eksamen om igjen til høsten. Men da jeg fikk tilbudet fra Statens vegvesen i Norge resonnerte jeg meg fort frem til at her hadde skjebnen kastet mitt livs sjanse rett foran føttene mine til å kunne skaffe meg kunnskaper som ingen av mine medstudenter, og kanskje heller ikke professoren min, hadde det fjerneste begrep om. 

Jeg hadde fått oppgitt at mitt reisemål skulle være Fagernes. Et blikk på kartet fortalte meg at dette stedet lå ved en jernbane som av en eller annen grunn fortapte seg i intet lengre vest i fjellheimen. Dette virket mystisk og skjerpet min interesse. Kanskje kunne det være tale om meget avanserte veianlegg som kunne være av interesse for utenlandske studenter. Det sto jo i papirene at jeg til og med skulle arbeide sammen med en fransk student.

Jeg hadde dessuten fått et velkomstbrev fra Avdelings Ingeniør Saxegaard ved vegkontoret i Fagernes. Det hørtes litt tøft ut at mitt arbeidssted for det meste skulle ligge 1000 meter over havflaten. Og forhåpentlig med temperaturer over null grader. Til gjengjeld skulle jeg få en timelønn på hele kr. 2,23 per time som i følge ham var rikelig å leve av. Togreisen fra Oslo ville ta seks timer og jeg kunne gjerne ta med sykkel, for det fantes også flate veier der oppe i Valdres.

 

TIL  VALDRES

Spent , men også sulten, gikk jeg av toget på Østbanen. Jeg gikk inn på jernbanerestauranten for å spise frokost. Men der ble jeg overrasket over hvor dyr maten var i forhold til det jeg var vant til. For å spare, jeg hadde lite penger med meg, for jeg skulle jo få en timelønn som det var rikelig å leve av, bestilte jeg flatbrød som jeg skjønte måtte være brød og dessuten ganske rimelig. Det ble nok en heller mager overraskelse for en sulten mann. Hver gang jeg spiser flatbrød må jeg fortsatt tenke på denne opplevelse. Det ble ellers en kostbar formiddag for meg i Oslo. Jeg skulle nemlig til frisøren, fordi jeg ikke hadde hatt tid til det før jeg reiste. Her måtte jeg betale hele kr. 3,50 for et klipp mot bare femti øre hjemme. Tenk: hele halv­annen times arbeidslønn skulle denne fornøyelsen koste meg. Jeg begynte å lure på hva Saxegaard hadde ment med ”rikelig å leve av”.

Men jeg fikk snart annet å tenke på. Klokken nærmet seg togavgang til Fagernes. Jeg konstaterte til min store tilfredshet at jeg skulle kjøre ordentlig damptog og i gammeldagse trevogner. Dette var meget uvanlig og spennende for meg som var blitt vant til elektriske tog. Så det skulle nok bli litt av en tur, tenkte jeg. Det var fullt av folk som skulle reise. Det var jo lørdag og tid for mange ukependlere til å reise hjem. Presis kl.13,55 satte hele affæren  på ti vogner med gods- og reisevogn seg møysommelig i bevegelse.

Men jeg konstaterte med stor tilfredshet at toget klarte å mestre den bratte strekningen opp til Grefsen. Dette virket beroligende med tanke på de mange stigninger vi hadde foran oss.

Bilde 2  Østbanen 30. juni 1951. Ettermiddagstoget til Fagernes er klar til avgang.

"MATSTASJONER"

Etter å ha passert den andre Gruatunnelen ble det plutselig uro i kupeen. Nesten alle reiste seg og fikk et bestemt og stramt uttrykk i ansikt. Vi kunne da vel ikke være fremme allerede? Det var jo bare skog og jorder å få øye på. Så stoppet toget med et rykk. Stoppen virket fullstendig umotivert, for utenfor vinduet skimtet jeg bare en bygning som kanskje var en større villa.

Men så fløy folk som galninger i retning av boligen. Min første innskytelse var at her hadde det skjedd en fryktelig katastrofe. Hadde ikke konduktøren like før revet opp kupedøren og skreket noen ord til oss slik at folk ble så urolige? Men takk og pris. ”Boligen” viste seg å være en stasjon med en form for restaurant. Siden jeg så at også konduktøren beveget seg mot bygningen forsto jeg at her på Roa var det bare å ta det med ro. De reisende kunne ikke være så lenge uten mat og drikke. Da heller å komme frem litt senere. Dette var nok en uventet opplevelse for meg som kom fra et land hvor folk knapt fikk tid til komme seg av og på toget.

Jeg rakk dessverre ikke frem til matstasjonen. Men sulten som jeg var, lærte jeg fort. Jeg hadde nemlig oppdaget at konduktøren, like før anløp av de utallige stasjoner, rev opp kupedøren  og sa noen ord som de reisende antakelig hadde behov for, skjønt ingen av dem hadde spurt om det. Ikke hadde de reagert heller ved å stå opp eller bli urolige. Men så husket jeg at konduktøren, like før vi kom til Roa, hadde uttalt noen tilleggsord som hadde gitt anledning så mye oppstyr. Da var det bare å legge to og to sammen og anta at en slik utvidet orientering måtte være ensbetydende med at ankomst til en ny matstasjon var nær forestående, slik at passasjerene kunne foreta de dertil nødvendige forberedelser.

På Eina var jeg således førstemann ute i stasjonskafeen. Og for en stasjon! Rene herskapsvillaen, et ønskested for en stasjonsmester. Det var for øvrig et yrke som jeg ofte hadde hatt på min ønskeliste.

Etter et lynraskt måltid og vel forsynt gikk jeg ut på perrongen igjen. Men for en skrekk! Nå var det plutselig blitt fire nesten like tog. Men hvilket var mitt? Etter mye løping fant jeg til slutt en vogn skiltet Fagernes. Da jeg endelig kom inn i kupeen min igjen og kunne slappe av, skjønte jeg at jeg måtte ha vært på et av de største jernbaneknutepunkter i Norge, hvor nær sagt alt kunne skje.     

 

DEN FINESTE STREKNING

Sent på ettermiddagen kom vi til Dokka som åpenbart måtte være sentrum for et distrikt, for også her tok toget seg en god hvil. Så gikk det oppover, saktere og saktere, slik at en kunne få med seg de minste detaljer langs skinnene. Da jeg var i siste vogn, gikk jeg helt bakover og så gjennom  vinduet en dal langsomt bli større og større og utvide seg til et vakkert fargespill i aftensolen. Dette bildet har jeg fortsatt i hodet. Slikt har jeg aldri opplevd senere de mange gangene jeg har kjørt nedover fra Tonsåsen. Det var flere stasjoner underveis uten at jeg kunne se noen klar begrunnelse for dem. Men det måtte vel ha vært bruk for dem før i tiden.

Jeg trodde nå at det bare ville bære videre oppover til Fagernes, men nei, plutselig suste toget nedover igjen. Jeg visste den gang ikke hva som hadde ligget bak dette tungvinte trasevalget, men da det så utfoldet seg en ny skjønn utsikt, denne gang mot vest, følte jeg en dyp takknemlighet over datidens planleggere som hadde vært så forutseende å legge traseen slik at enhver reisende måtte bli vill av begeistring allerede før han eller hun hadde kom frem til det egentlige Valdres.

Nå i ettertid håper jeg inderlig at det ikke blir noe av å redusere denne jernbanen ytterligere.

Da vil Valdres miste sin sjel og stå fattig tilbake. Overalt ellers i verden vet man å ta vare på slike gamle anlegg som har betydd så mye for et distrikts historiske og økonomiske utvikling.

Å rive banen ville ikke bare være en dødelig fornærmelse mot dem som i sin tid har gitt sitt beste for utviklingen av Valdres, det ville også være en direkte dumhet å ikke utnytte de store muligheter banen byr på for turistnæringen.

 

FAGERNES

Endelig, etter seks timers reise, kom vi frem til Fagernes. Og uten forsinkelser! Full av forventning gikk jeg av toget. Jeg hadde fått oppgitt at jeg skulle bo på Bangs Hospits, men hvor i all verden var nå det? Men før jeg fikk spurt meg for kom en ung dame mot meg og sa rett ut at jeg måtte være den nederlandske studenten som var ventet med toget. Hun var sekretæren til avdelingsingeniør Saxegaard og skulle lede meg til Bangs Hospits. Han bodde faktisk også der, men var på vei fra Oslo og skulle ikke arrivere før langt på natt.

Men det var en lovende velkomst å bli hentet og den ble forsterket av det hyggelige ekteparet som drev hotellet. De snakket kun norsk, men det passet meg fint, for som typisk hollender hadde jeg bestemt meg for å lære mest mulig av landets språk. Men selv om jeg hadde tatt med meg en norsk/nederlandsk ordbok gikk det ikke så lett. Da jeg gjerne ville ha poteter og ba om kartofler uten å få respons, gikk det etter hvert opp for meg at jeg hadde fått med meg en dansk utgave. Det er så rart med danskene, jeg liker dem veldig godt, men hvorfor kan de ikke like godt snakke norsk når de allikevel skriver dette språket?

Men øvelse gjør mester, og når interessen og viljen er tilstede er det utrolig hvor mye man kan oppfatte. Vi snakket nemlig hyggelig sammen i flere timer denne lyse kvelden helt til jeg oppdaget at det var midnatt. Jeg hadde glemt at jeg var kommet til midnattsolens land.  Jeg bodde på rom nr 7 med utsikt over elven. Jeg husker så godt den klare rene luften og elvebruset. Slikt var nytt for meg som kom fra et land uten et eneste fjell. Jeg hadde det fint  den uken jeg bodde der som en konge for bare kr. 14,50 per døgn.

 

SAXEGAARD 

Da jeg entret frokostsalen neste morgen var Saxegaard allerede på plass. Han var en hyggelig kar, av den typen jeg skulle treffe så mange av senere. Han hadde allerede planene klare for denne søndagen. Vi skulle kjøre oppover en tur til Bygdin og jeg skulle bli kjent med de norske fjell. Det bar oppover den smale svingete grusveien. Vi passerte Beitostølen som den gang bare var et stille sted. Til slutt havnet vi i Bygdin Høyfjellshotell. Her trakterte han meg på den første ørretmiddagen i mitt liv. Det var selvfølgelig spesielt interessant for meg å opp­leve et hotell hvor eksdronning Wilhelmina var stamgjest. Hun hadde bodd der mange ganger for å utøve sine malerferdigheter. Hun hadde faktisk nettopp vært der, og jeg fikk se rommet hvor hun pleide å bo. Etterpå kjørte vi oppover den nye Valdresflyveien som var under bygging. Etter noen kilometer var det imidlertid stopp. En stor snøhaug sperret veien. Det var første gang at jeg fikk oppleve snø om sommeren. Jeg begynte å ane hva Saxegaard hadde ment med å skrive meg om ”temperaturer forhåpentlig over null”.

Bilde 3  Kafferast under befaring av veianlegg mot Leirin 3. juli 1951.

På vei nedover demonstrerte han for meg ”bensinsparing” ved å slå motoren av i lange bakker. Det er visst farlig, hørte jeg senere, men den gang trodde jeg at slikt fulgte med jobben i Veivesenet.

Jeg skulle være en uke på veikontoret for å akklimatisere meg, hadde Saxegaard sagt til meg. Det hørtes spennende ut. Så jeg troppet opp på veikontoret mandagsmorgen, litt nervøst kan­skje, for jeg var fortsatt ikke klar over hva som ble forventet av meg. Jeg hadde jo dumpet til eksamen, men på den andre siden så det ut til at mye av det jeg hadde lært ikke var relevant for veibygging i de norske fjell. Min professor var for eksempel svært opptatt av rentabilitets­beregninger ved planlegging av planfrie jernbanekrysninger. Da skulle man finne antall person- og lastebiler m.m. som måtte stoppe og vente så og så mange minutter, og så multiplisere antatt tapt arbeidstid med antatt timefortjeneste. Vi studenter syntes at det var uhørt nytt at en sjåfør som måtte vente i 33 sekunder foran en lukket jernbaneovergang kunne tape så mye penger på det. På den andre siden var professoren en meget ansett veisjef, så han måtte vi vel tro på. Men etter mine første erfaringer med transportsektoren i Norge, ikke minst togturen med Valdresbanen i minne, skjønte jeg at rentabilitetsberegninger ikke hadde høyeste prioritet. Det viktigste i Norge var å komme seg fram i det hele tatt. 

  VEGKONTORET

Det var med disse tanker jeg hadde plassert meg bak skrivebordet i utbygget  i Skarpsno­bygningen. Det var der Vegkontoret holdt til, strategisk plassert med utsikt over det største veikryss i Valdres. Jeg så rett på broen med Bangs Hospits på den andre siden bare noen steinkast unna. Aldri senere har jeg hatt så kort vei til jobben. Tja, jobb og jobb, Saxegaard hadde kommet  til meg med en meget tykk bok som den gang var pensum på høgskolen. Jeg kunne ikke lese teksten, men av tegningene skjønte jeg at jeg måtte ha fått riktig bok. Det var bare det at tegningene ikke lignet på noe jeg kjente igjen hjemmefra. Men jeg ga ikke opp av den grunn. Tvert imot tok jeg det som en utfordring og en mulighet til å lære norsk.

Slik satt jeg der dagen etter med boka tilfeldigvis slått opp på side 126 eller der omkring. Akkurat da kom veisjefen inn i rommet. Han var på befaring. Han var høyst imponert over mine norskkunnskaper siden jeg allerede hadde kommet så langt i læreboka. Men jeg hadde ikke øye for ham akkurat da, fordi jeg var mer opptatt av hans vakre unge datter som var med i følget. Hun snakket godt engelsk og syntes åpenbart at det var artig å treffe en utenlandsk student. Det var jo fortsatt kort etter krigen og utlendinger vokste ikke på trær. Men så måtte veisjefen videre, og dermed forsvant datteren med. At jeg husker akkurat denne episoden  skyldes kanskje at hun var så overstrømmende og hadde lyst hår og blå sommerkjole.

Men jeg hadde nok andre ting å beskjeftige meg med, for nå ble jeg tatt med på en befaring med oppmåling. Det var oppover Skrautvoll et sted. Jeg husker ikke så godt hva jeg gjorde der, men mye av tiden gikk med til prat med kaffe og niste. Ja, jeg synes alt gikk så rolig for seg. Ingen hadde hastverk. Allerede kl.14.30 gikk folk hjem, for det var visstnok sommertid da. 

 

TIL  FJELLS

Men neste mandag var det slutt med det gode liv. Nå skulle jeg endelig bli kjørt opp til mitt arbeidssted . Jeg pakket sakene mine og ble med Saxegaard oppover.

Bilde 4  Sivilarbeiderne utenfor ”tyskerbrakka” ved Tyin hotell

Målet var arbeidsbrakken ved siden av daværende Tyin Høyfjellshotell. Dette var en brakke fra krigens dager, som er revet nå. Tyskerne hadde nok valgt et strategisk sted, men selv sommerstid er det ganske forblåst der. Det fikk jeg erfare selv både da og senere. Den sommeren bodde det en tredve, førti sivilarbeidere der. De var sysselsatt med å bygge vei fra Tyin til Tyinholmen, vel 19 kilometer. Begrunnelsen var at Tyinsjøen skulle reguleres. Dette ville gjøre det meget vanskelig for rutebåten. Så den skulle erstattes av vei.

Bilde 5  Vår beltebil med lasteplan og kran

Jeg ble anvist et tilbygg som soverom. Ellers delte jeg oppholdsrommet med sivilarbeiderne og spiste sammen med dem. Så vi ble godt kjent etter hvert. Men jeg måtte likevel ikke komme for nær inn på dem, for de lå stadig i krangel med ledelsen. Det gjaldt både arbeidsvilkår og forpleining. Som en slags gjest ville jeg ikke blande meg opp i dette. Men som sant var, maten var meget ensidig med nesten fravær av frukt og grønnsaker.

 

REGN  OG  ATTER  REGN

Veiarbeidet var blitt oppdratt til et entreprenørfirma fra Lillehammer. De hadde bulldoser, grave­maskin, beltebil, sprengningsutstyr, noen trillebår og et uhorvelig antall spader og grafser. De hadde også en liten motorbåt for transport av arbeiderne, for veien var kommet allerede seks, syv kilometer bortover, men den var ikke brukendes til persontransport enda.

Bilde 6  Vi brukte ofte båten til anleggsstedet. Smits til høyre.

Den dag i dag er jeg fortsatt usikker på  hva min innsats egentlig skulle vært. Språkproblemer og uklar arbeidsledelse gjorde at jeg stort sett gjorde det samme som ”gutta i grøften”. Dvs. at jeg i stor utstrekning brukte spaden og graksen og renset grøfter. Det var nemlig uendelig mye vann som rant omtrent overalt hvor man enn snudde seg. Riktignok er jeg født i et vannland, til og med under havets nivå, men jeg hadde i min enfoldighet trodd at fjell var stein som vannet rant langs med, slik at jeg ikke behøvde å ha gummistøvler. Jeg måtte derfor sende ilmelding hjem etter dem allerede første dagen. Jeg har for øvrig aldri senere opplevd så mye regn der oppe ved Tyin. Så jeg sa til meg selv: ”aldri mer Norge.” Men det skulle gå annerledes. Derom senere. 

 

FRANSKMANNEN  KOMMER

Etter en ukes tid fikk jeg selskap av en fransk student. Vi skulle komme til å dele tilbygget i mange uker fremover. Jeg tror Saxegaard var glad for å kunne overlevere ham til meg. Franskmannen snakket nemlig omtrent bare fransk. Nå hadde jeg hatt fransk på skolen i åtte år, men jeg hadde glemt det meste. Og nå var det blitt min jobb å sette ham inn i arbeidet. Det ble ikke lett. Og det tror jeg franskmannen var glad for. Han hadde nemlig overhodet ingen planer om å håndtere våre kjære allestedsværende håndredskaper. Han var heller ikke kledd til det. Slikt arbeide var nok ikke det en student kunne fornedre seg til. Jeg hadde fått samme erfaring året før i Nederland med en fransk student jeg var sammen med på anlegg. Men da hadde jeg heldigvis ikke noe ansvar for ham. 

Bilde 7  Forfatteren utenfor annekset hvor han og franskmannen bodde.

For å komme noenlunde ut av det hendte det derfor at vi foretok en ”befaring.” En dag besteg vi Måleggen som hele tiden hadde raget nesten rett over hodene våre. Begrunnelsen var at vi da kunne få oversikt over hvor langt veiarbeidet hadde kommet  og hvor mye som sto igjen. En annen gang da det ikke regnet tok vi oss en sykkeltur til Årdal. Det var en fin tur helt til toppen av de 41 hårnålssvingene som var anlagt der under krigen. Vi hadde blitt advart mot å kjøre ned der, men vi hadde også hørt om at man kunne binde et passe stort bjerketre bak sykkelen som brems. Vi hadde faktisk en dertil nødvendig øks med oss i ryggsekken. Og slik klarte vi å komme helt ned uten ødelagte bremser. Underveis ble vi innhentet av rute­bussen. Vi hadde avtalt med sjåføren at både vi og syklene kunne bli med tilbake med ham. Dette var nok en interessant opplevelse som jeg imidlertid aldri  har gjentatt senere.

En begivenhet som jeg er litt stolt av, og som fortsatt er klart synlig i terrenget, er at både franskmannen og jeg fikk i oppdrag å strekke en telefonledning fra arbeidsbrakken tvers gjen­nom fjell og  daler helt ned til langt nedenfor Tyinkrysset. Vi hadde hver vår stokk som var like lang som en telefonstolpe, men mye tynnere. På den ene enden var det en krok som led­ningen var festet i. Så karret vi oss ned over stokk og stein, gjennom myr og kratt. For hver gang vi kom forbi en stolpe måtte vi heve stokken og lirke tråden over en krok. Vi trodde først at tråden ville bli stadig tyngre etter hvert som vi kom nedover. Men merkelig nok ble den ikke det. Da vi var ferdig med jobben syntes vi at vi hadde levert et viktig bidrag til å bedre kommunikasjonen i Norge.

 

SKJEBNEBROEN

Ingen vei uten broer. Slik var det her også. Problemet var at de måtte bygges før veien var ført fram. Men vi disponerte en beltebil med lasteplan og kran. Slik fikk vi ført frem sement, armering, forskalling, sprengstoff og mye annet. Dette var jo et mer interessant arbeide enn bare å spa, selv om broene var meget enkle: betongfundament på begge sider med armert betongplate over, og så noen lave betongkanter på sidene. Jeg husker at vi hadde for lite sement for fundamentet, men vi hadde ikke tid til å vente på nye forsyninger. Ingen Nød. Det fantes massevis av stein i nærheten. De brukte vi som sparestein. Hittil har ingen av broene rast sammen, så vi hadde vel ikke gjort noen feil.

Bilde 8  Støping av brodekke. Det gikk ikke så veldig fagmessing for seg, men dekket har holdt i 50 år.

Så opprant mandag 16 juli. Den dagen skulle vi sprenge en del i forbindelse med en bro. Vi brukte ikke beskyttelsesmatter. Det var nok å gjemme seg bak en redskapsbu, mens den verste steinspruten sto på. Men det gikk en turiststi like forbi, så jeg tok meg en tur opp for å se om det hadde forvillet seg noen turister i disse ensomme trakter. Da så jeg plutselig tre damer like rundt svingen. Da måtte jeg  jo stoppe dem. Det må vel ha vært en stor overraskelse for dem å bli stoppet på gebrokkent norsk av en utlending midt i vierkrattet. Men den yngste damen snakket utmerket engelsk og dermed utspant det seg en samtale som må ha opptatt oss begge meget sterkt, for vi holdt på til lenge etter at all sprengningsfare var over. Men da ville damene hjem til hotellet, for de var nok blitt litt skremt av hendelsen. For sikkerhets skyld fulgte jeg dem hjem, slik at jeg da samtidig kunne fortsette samtalen med den unge damen. Det endte med at jeg ble bedt om å komme på besøk senere på dagen. Det ville jeg så gjerne, og det førte til flere besøk, invitasjon til middager på hotellet som var Høgset Høyfjellsseter, hvor hun ferierte sammen med sine foreldre. Det ble også mange turer i fjellet, og vi så hverandre hver dag.

Bilde 9  Sprengning ved ”skjebnebroen”. Telefonlinjen i bakgrunn. Det var på stien mellom denne ledingen og brakka at Smits måtte stoppe Unni.

Men ferien hennes tok jo slutt og hun reiste hjem til Raufoss med foreldrene. Det ble nok litt trist etterpå. Men jeg syntes ikke lenger at det var kaldt og fuktig i Norge. Jeg tror faktisk at det ble bedre vær også. Det hører ikke helt uventet med til historien at jeg la hjemveien til Nederland om Raufoss hvor vi hadde noen fine dager og hvor jeg ble riktig godt kjent med norske forhold og familien.

Og hvordan gikk det så med min eksamen i veibygging etterpå? Det husker jeg faktisk ikke, men jeg må vel ha klart meg, ellers ville jeg ikke blitt sivilingeniør.

 

Etterskrift

Mitt opphold i Norge i 1951 har vel neppe vært til stor nytte for Statens Vegvesen. Men det fikk store konsekvenser for to mennesker. Dessuten ga det meg en lettere start på en yrkesmessig tilværelse i Norge. Det var flaks at jeg hadde utdannet meg som sivilingeniør i rens­ning av drikkevann og avløpsvann, at det ennå ikke fantes slik utdanning i Norge og at det akkurat da var blitt et stort behov spesialister på dette område. Så det var lett å få jobb og bli kjent med mange interessante steder og mennesker over hele landet.

Bilde 10  En kommende nordmanns første rørinspeksjon i Norge er avsluttet med tilfredsstillende resultat.

Unni og jeg giftet oss i 1955 og vi fikk etter hvert tre sønner. I feriene har vi stadig søkt oss tilbake til Valdres. Helst hadde vi kanskje fått oss en hytte ved Tyin like ved den skjebnesvangre broen, men den gang var det ikke mulig å få tomt. Men hytte ble det i Vestre Slidre, hvor vi nesten føler oss som valdriser. Når man slår seg ned et sted er det nemlig viktig å få ”tilhørighet”. Dette oppnåes bare ved å sette seg inn i lokalbefolkningens historie og kultur.  

Tilbake til startsiden